En politisk oppvåkning

Dag Solstad

Dag Solstad; Copyright: Tom SandbergI januar 1968 giftet jeg meg for første gang, og flyttet inn i en leilighet i en studentby tilknyttet universitetet i Oslo, selv om jeg ikke var student. Jeg bare lot som, jeg var egentlig forfattere, jeg hadde skrevet to prosabøker, men min kone var visstnok student.

I påsken det året, det var til og med Langfredag, var jeg på fest på et hybelkompleks i den selvsamme studentby, der gjestene stort sett var venstreorienterte studenter av forskjellige avskygninger fra sosialdemokrater til ytterste venstre, mange av dem kom senere til å gjøre politisk eller intellektuell karriere.

Der var stemningen opphisset fordi Rudi Dutschke nettopp var blitt skutt. Mange snakket om å dra ned til byen og demonstrere utenfor den vesttyske ambassaden, noe som andre frarådet fordi man hadde drukket for mye, og var synlig beruset en langfredag. Kanskje fordi det ikke rådet enstemmighet om hva man skulle gjøre, roet den opphissede stemningen seg. Kanskje også fordi det var langfredag, og selv venstreorienterte studenter syntes det var provoserende nok å ha fest på en langfredag, slik at selv de mest ytterliggående fant at det var klokest å avstå fra en politisk demonstrasjon utenfor den vesttyske ambassade.

Frigjøring i stedet for frihet

copyright: Kirsti Ingebricson
Så kom våren, våren 1968, Praha-våren, mai 1968 i Paris. I juni dette året ble min datter født, min første datter. I juli skrev jeg et stort essay om den polske eksilforfatteren Witold Gombrowicz under tittelen ”Nødvendigheten av å leve inautentisk”, og som sluttet slik: ”To helt vesentlige ting har jeg lært hos Gombrowicz. 1. I stedet for å snakke om frihet, snakker jeg om frigjøring. 2. Det er viktigere å være en god spiller enn et godt menneske. I tillegg har jeg den glede at dette er et frihetsbegrep som jeg ikke tror de jeg har definert som mine motstandere er glad for at jeg dyrker. Å snakke om frigjøring i stedet for frihet er noe som passer for en som fra dypet av seg selv har innsett at han er ufri.”

Paris-opprøret ble slått ned, når husker jeg ikke, men det var vel før jeg skrev disse linjer. 21. august rykket sovjetiske tropper inn i Tsjekkoslovakia og okkuperte landet. Om Paris i mai 1968 leste jeg i avisene, men hvor opptatt var jeg egentlig av det? Tsjekkoslovakia var viktigere for meg enn Paris, i mai 1968, sikkert fordi jeg uansett hvor radikal jeg anså meg som var omringet av og overgitt de vestlige makthavernes språk og synsfelt.

Et dyptfølt håp

Praha-våren og en sosialisme med et menneskelig ansikt framsto som et håp også for mang en venstreorientert nordmann, ikke bare som en frase. Nei det var et dyptfølt håp. Jeg er ingen 68-er. Jeg var ung, 27 år, og radikal. Men jeg var også nybakt familiefar, og preget av forsørgeransvar. Jeg var fattig, med sterk lyst til å kunne leve av mitt forfatterskap, og derfor en bekymret familieforsørger. Det var mitt 1968.

Men jeg var altså i utgangspunktet mer radikal enn de fleste, om ikke akkurat i partipolitisk forstand. Derfor var jeg i stand til å oppfange den politiske oppvåkningen som var i ferd med å skje mot slutten av 1960-tallet. Jeg merket at noe var i ferd med å skje, også i Norge. Men det var ikke i 1968 jeg merket det, det var i 1967. Jeg var som sagt radikal, merket av Nei til atomvåpen, Vietnam-krig og andre klassiske venstreorienterte saker.

Bekymret over verdens framtid

Første nummer av Klassekampen, 1969; Copyright: Klassekampen
Det skjedde noe i løpet av sommeren 1967, ikke med meg, men med andre. Da jeg tidlig på høsten vendt tilbake til universitetet i Oslo, hvor jeg ikke studerte, men lot som, så møtte jeg studenter som hadde begynt å snakke på en helt annen måte enn bare noen måneder tidligere. De snakket om noe annet enn før. De var bekymret over verdens framtid. De snakket om oss og de andre, og at vi levde på verdens solside. Folk som tidligere ikke hadde reflektert over politiske dilemmaer gjorde det nå, unge mennesker som ikke hadde vært opptatt av rettferdighet for verdens folk, var det nå.

Kanskje hadde de tenkt på det i lengre tid, men nølt med å snakke om det. Det var som en hel generasjon hadde gått omkring og tenkt sitt, og nå plutselig begynte å snakke, og det samtidig. Det kunne virke som de plutselig begynte å snakke som på kommando, og under et voldsomt trykk. Noe hadde påvirket dem. Hva som hadde påvirket dem var åpenbart, men det var for meg uklart hvordan det hadde skjedd. Hadde det skjedd på universitetets kollokvier, på seminarrommene under vårsemesteret 1967? I pausene under seminarene, under forelesningene?

Det overfladiske er igjen

Det må det ha gjort. I et kort øyeblikk kom det til overflaten, før det langsomt døde hen, over en periode på 10-15 år. Alt som er igjen er det overfladiske ved overflaten. Jeg går stadig i den samme buksa som den gang, jeg har til en hver tid to par, alltid det samme merket: Levis. Ellers er alt borte. Det jeg likte best, den unge ettertenksomheten, er borte. Vår åpenlyse forakt for reklamen er borte.

Igjen er rockemusikken som for meg alltid har vært patetisk. Makta rår, som den nesten alltid har gjort, nå mer kyndig og med flere tjenere enn noen gang. Jeg husker at det gikk over ti år før jeg forsto at ikke alle rike er innskrenkede, jeg hadde faktisk ikke respekt for dem. Så feil kan man ta.

Dag Solstad,
Forfatter i Norge

Copyright: Goethe-Institut, Online-Redaktion