kuppene

De fødte kuppjegerne – tyskerne er besatt av pris

Copyright: picture-alliance/ dpa Våren er en merkelig årstid i Tyskland. Det er den enste tiden på året da det ikke er noe stort salg i butikkene.



Vintersalget (Winterschlussverkauf) slutter i begynnelsen av mars, og sommersalget (såkalt SSV – Sommerschlussverkauf) kan begynne allerede i juni – avhengig av når skoleferien begynner. Høstsalget, den såkalte "Herbstaktion", varer helt til jul. Det er som om tyskerne bare punger ut hvis de er garantert 40 prosent avslag. Men om våren er alt annerledes. Da må tyskerne ty til sine velprøvde innsparingsvaner

Ta min venn og nabo Rainer. Han er 69 år, pensjonist, men fortsatt en vellykket forretningsmann. Foran huset hans står det tre biler, alle BMW-er, for slik får han avslag i pris. Annen hver lørdag kjører han 40 minutter gjennom Berlin med en av disse bilene til Bahlsen kjeksfabrikk. Der kjøper han knuste kjeks, såkalt annensortering („Kekse 2“). Det kan jeg for så vidt skjønne, for på begynnelsen av 1960-tallet kjørte mine foreldre alltid med meg til Bahlsen-fabrikken i Hannover-Linden, og jeg kan fremdeles huske den søte lukten av bakverk som strømmet nedover gata. Dette var den epoken da folk fremdeles tok vare på hyssingen, påvirket av krigen og etterkrigstidens mangler.

Skammen er borte

Rabattaktion, Copyright: www.pixelio.de/Foto: Claudia HautummDenne sparementaliteten ble aldri helt borte, og nå aktiveres den på nytt, ikke bare fordi det er vår, men fordi finanskrisen har gjort at folk innser at det er mindre penger. Ifølge forbrukersosiologen Kai-Uwe Hellmann har Tyskland Europas laveste profittmarginer i detaljhandelen.

Siden 1945 har for eksempel butikkkjeden Aldi har forsørget tallrike tyskere som ikke bryr seg om stilige reklamer eller merkevarer. Den som kjøper inn på Aldi, fisker med seg potetgullposer uten navn fra brune kartonger, fordi butikken holder prisene nede ved å kutte ut hylledelere. Ingen påstår at innkjøp hos Aldi er en sensuell opplevelse. Kjeden ble grunnlagt av brødrene Karl og Theo Albrecht (Aldi står for Albrecht-Discounter), og fra starten av har butikkene vært bygget opp slik at man kan handle med øynene lukket. Kaffen står til venstre ved siden av inngangen, så kommer marmeladen, så kjeksene – rett ovenfor vinhyllen. De to brødrene, som ble de rikeste mennene i Tyskland, delte landet mellom seg fordi Karl ikke ville selge sigaretter i Aldi. Dermed overtok Karl Sør-Tyskland og fjernet tobakk fra sine hyller. Theo ble ansvarlig for Nord-Tyskland og solgte sigaretter.

I mange år var Aldi et symbol på fattigdom. Men så kom det for en dag at middelklassen handlet her, og puttet mat, drikke og vaskemiddel i poser fra dyrere og finere butikker. Finanskrisen i 2008 gjorde dette lille knepet overflødig. Skammen er borte – den ble drevet bort av den tvingende nødvendigheten av å redusere levekostnadene.

„Schnäppchen jagen“

Schnäppchenjagd, Copyright: www.pixelio.de/Foto: Thorben Wengert Denne trenden er helt åpenbar i min velsituerte gate i Berlin. Det er ikke bare Rainer som kjøper knuste kjeks. En nabo er fast gjest på sporveiens hittegodsaksjoner i Berlin. Han er hekta på paraplyer. På 1960-tallet var det ikke vanskelig å finne en paraplyreparatør. I dag kjøper naboen min like gjerne ti billige paraplyer på en gang på disse aksjonene. Men reparasjonskulturen er på frammarsj igjen. Det florere av skreddere over hele landet.

II byene repareres også DVD-spillere og mobiltelefoner som for bare to år siden ville blitt kastet. Og det tyskerne kaller „Schnäppchen jagen”, jakt på gode tilbud, er blitt en vanlig hobby. Engelskmennene jakter på rev (eller skulle gjerne gjort det), svenskene jakter på elg, og tyskerne jakter på Puma-treningsklær med 30 prosent prisavslag. En familie i gaten vår pleide å planlegge tilbakereisen fra den årlige skiferien slik at de kunne tilbringe et par timer i Adidas-fabrikken i Herzogenaurach, for å kjøpe billige joggesko til barna. I år ble det ingen skiferie.

Man kan gjenkjenne et mønster: Tyskerne har et naturlig anlegg for å spare i stedet for å bruke penger, og i en krise føler de seg skyldige hvis de bruker penger på noe som kan anses som sløsing. Er dette gjerrighet eller god økonomistyring? Nøktern pengebruk ble alltid sett på som en tysk dyd, i middelalderen valgte mennene koner etter deres evne til å føde friske arvinger og deres talent for husholdningsbudsjett. Av og til kan man lure på om lignende prinsipper fortsatt er gjeldene. Når det gjelder gjerrighet – "Geiz" – blir ikke det lenger regnet som en last.. Et tilsynelatende effektivt reklameslagord for et tysk selskap som selger elektronikk til relativt lave priser er „Geiz ist geil!“.(Gnienhet er kult). (gjerrighet er sexy). Selvfølgelig er gjerrighet på ingen måte "geil", men det er respektabelt.

Genetisk betinget sparsomhet

Sparmentalität, Copyright: www.pixelio.de/Foto: Rainer Sturm „Denne voldsomme prisfikseringen er typisk tysk“, sier sosiologen Hellmann. Franskmennene betaler gjerne mer penger for god mat, italienerne og spanjolene har tillit til og dyrker nærbutikkene, som er dyre, men mer personlige, og i England har billigkjedene fått arbeiderklassestempel.

Dette er altså en psykologisk forklaring på hvorfor det er så vanskelig å endre Tysklands økonomiske politikk. Regjeringen har vært under press fra USA og andre samarbeidspartnere for å stimulere innenlandsk forbruk i stedet for å bare hvile på laurbærene til eksportverdensmesteren (eller i det minste nummer to etter Kina). „Forbruk mer, kjøp mer, importer mer!“ sier Tysklands kritikere. For at den europeiske økonomien skal komme til hektene igjen, må tyskerne legge igjen mer penger i butikkene. Men vil det skje? Sannsynligvis ikke. Nøysomhet er ikke bar en tysk dyd – den ser også ut til å ligge i landets gener. Tyskerne begynner til og med å omvende meg: Knuste kjeks smaker like godt som hele og koster det halve.

Roger Boyes
er korrespondent i Tyskland for den britiske dagsavisen „The Times“. Han har bodd i Tyskland i tjue år og skriver spalten „My Berlin“ i Tagesspiegel. I sin bok „My dear Krauts“ forteller han med typisk britisk humor om den tyske hverdagens særegenheter.
Copyright: Goethe-Institut e. V., Online-Redaktion
April 2010

Fotos: „Rabattaktion“ © Claudia Hautumm / PIXELIO
„Schnäppchenjagd“ © Thorben Wengert / PIXELIO
„Sparmentalität“ © Rainer Sturm / PIXELIO

Har du spørsmål til denne artikkelen? Skriv til oss!
online-redaktion@goethe.de

Relaterte linker

Rorys Berlin-blogg

Rory MacLean Weblog
Hvordan bosetter man seg i Berlin? Skarpsindig og humoristisk beskriver reiseforfatteren Rory MacLean sitt nye hjem.

Weblog: "Møtes i Finland"

Under „Meet in Finland“ kan du lese hva forfattere og kunstnere som har oppholdt seg i Finland over en lengre periode etter invitasjon fra Goethe-Institut, har opplevd der.