yrkesdrømmene deres

Det vanskelige yrkesvalget – ungdom håper på lykke og penger

"Hva nå?" Ungdom foran det store spørsmålet (Foto: © dpa)

Hva skal jeg bli? I det øyeblikket beslutningen tas, blir vanligvis barndomsdrømmer erstattet med yrker som lover prestisje eller store penger. Det er slett ikke så lett å finne det riktige. Fem ungdommer snakker om å velge yrke.

Laurenz Schreiner (18) fra Hildesheim

Laurenz Schreiner (18) fra Hildesheim | Foto © privat I lang tid var drømmejobben min å være sportsjournalist. Allerede på barneskolen slukte jeg sportssidene i avisen hver eneste dag. Da jeg jobbet i skoleavisen, fant jeg ut at jeg ikke vil begrense meg til bare ett tema. Fordi jeg avsluttet videregående da var jeg 17 og ikke fikk lov til å dra til utlandet ennå, jobber jeg et år som frivillig ved teateret Schauspiel i Hannover. Der jobber jeg med pressearbeid og PR. Oppgavene mine er å skrive nyheter og pressemeldinger, organisere intervjuer og utforme flyveblader. Jobben er en god forberedelse på journalistikkstudiet, som jeg sikter mot. Det er fortsatt målet mitt. Foreldrene mine lar meg velge selv, men de er skeptiske med tanke på de framtidige jobbmulighetene mine. Jeg er selvfølgelig klar over at man også må ha flaks for at alt skal gå bra.

Thao Nguyen (20) fra Berlin

Thao Nguyen (20) fra Berlin | Foto © privat Siden foreldrene mine kom fra Vietnam til Tyskland for 20 år siden, har de jobbet hver dag i restauranten sin. Faren min har en kreativ åre, men med den kunne han ikke forsørge en familie. Det er kanskje derfor han aksepterer at jeg vil realisere meg selv, og betaler studiet mitt ved en privat moteskole i Berlin. Det var i skoletiden jeg begynte å interessere meg for mote. Jeg fikk ikke så mye oppmerksomhet før jeg begynte å kle meg mer individuelt. Når du skiller deg ut i klesstilen, ser folk deg med nye øyne og hører plutselig på deg. Jeg fikk anerkjennelse gjennom mote. Fordi jeg er flink til å tegne og liker å sy, tenkte jeg på hvordan jeg kunne kombinere begge deler. Å designe har noe bekymringsløst over seg. For meg handler det ikke om ære og berømmelse. Jeg vil gjøre meg selv og andre lykkelige. Det er viktig for meg å ha en personlig tilknytning til jobben min. Bare på den måten blir den virkelig bra. Den fineste komplimenten jeg kan få, er når folk sier: "Thao, det ser helt ut som deg!"

Katherina Eisele (16) fra Badenweiler

Katherina Eisele (16) fra Badenweiler | Foto © privat Jeg liker å gå på skolen. Men jeg synes at mange lærer ikke gjør jobben sin så bra som de egentlig burde. Ofte er de sta og intolerante når de gir karakterer. Jeg tror jeg kunne gjort det bedre. Derfor har jeg lyst til å bli lærer i matte, kjemi eller historie. Det er viktig for meg å ha en sikker jobb, særlig i tider med finanskrise. Men for å bli lærer må jeg ta artium. Nå må jeg først avslutte Realschule* (realskole) og så drar jeg et år til USA for å gå på high school. Jeg skal bo hos en vertsfamilie og gå på en helt vanlig skole. Det er viktig for meg å bli kjent med en annen kultur og at jeg etterpå snakker så perfekt engelsk som mulig. Hvis jeg ikke lykkes med læreryrket senere, kan jeg forestille meg å jobbe i hotellbransjen, som foreldrene mine. Jeg har allerede erfaring fra denne bransjen.

Patrick Depari (20) fra Berlin

Patrick Depari (20) fra Berlin | Foto © privat Allerede på skolen var jeg med i en teatergruppe. Da jeg var på opptaksprøve ved teaterhøyskolen, var jeg så overbevisende at lærerne tilbød meg en studieplass. Spontant takket jeg ja. Moren min ble henrykt. Hun trodde jeg ville bli superstjerne. Faren min ville derimot at jeg skulle gjøre "noe ordentlig", altså studere jus. Men nå er han også stolt av meg. Det å være skuespiller ser jeg på som et håndverk. Vi lærer å bruke kroppen, hvordan man snakker, puster og beveger seg riktig. Jeg er en spesiell type. Derfor er det vanskelig for meg å få store roller. For tiden spiller jeg Pip, en liten rolle i Melvilles Moby Dick. Drømmen min er å være skuespiller hele livet. Jeg håper at forholdet mellom moro og penger blir riktig i det lange løp.

Zaher Abdelkhaleq (18) fra Berlin

Zaher Abdelkhaleq (18) fra Berlin | Foto © privat Fordi jeg liker å lage mat hjemme, ville jeg bli kokk. Men kokk er en veldig slitsom jobb. Tanken på å steke kylling resten av livet gjorde at jeg ombestemte meg. En venn av meg jobber som kelner på en fin restaurant. Akkurat som meg har han tatt Hauptschule* (ungdomsskole), tjener ikke så verst og får dessuten veldig mye drikkepenger. Dermed har han råd til mye. For å få en fot innenfor bransjen skal jeg begynne på en utdanning innen catering i august. Jeg ønsker å ha et godt liv og senere være i stand til å forsørge familien min. Jeg vil også støtte moren min, som jobbet hardt for meg og brødrene mine da hun kom fra Egypt til Tyskland.

* Det tyske skolesystemet er annerledes enn det norske og er individuelt for hver delstat. Etter 4 års grunnskole (Grundschule) har man tre muligheter for videre skolegang:

Hauptschule: 5. 9. skoleår, danner grunnlag for yrkesutdanning i håndverk og industri.

Gymnasium: 9 skoleår som gir generell studiekompetanse etter avsluttet eksamen artium (Abitur).

Realschule: 5. 10. skoleår, en mellomting mellom Gymnasium og Hauptschule, som danner grunnlag for yrkesutdanning i næringsliv eller administrasjon.

De fleste delstater tilbyr også Gesamtschule (5. 10. skoleår), en felles obligatorisk enhetsskole som omfatter alle de tre ovennevnte skoleslagene.

Stefan Brückner
har studert medie- og kommunikasjonsvitenskap og jobber som forfatter for bl.a. Redaktion und Alltag, et kommunikasjonsagentur i Berlin. Da han var liten, ville han bli politi.

Copyright: Goethe-Institut e. V., Internet-Redaktion
August 2012

Har du spørsmål til denne artikkelen? Skriv til oss!
Mail Symbolinternet-redaktion@goethe.de
Relaterte linker

Rorys Berlin-blogg

Rory MacLean Weblog
Hvordan bosetter man seg i Berlin? Skarpsindig og humoristisk beskriver reiseforfatteren Rory MacLean sitt nye hjem.

Weblog: "Møtes i Finland"

Under „Meet in Finland“ kan du lese hva forfattere og kunstnere som har oppholdt seg i Finland over en lengre periode etter invitasjon fra Goethe-Institut, har opplevd der.