"der Bildungsbürger"

Jeg ble glad da min kollega Gregor Dotzauer fra Tagesspiegel i Berlin vant Alfred Kerrs litteraturkritikerpris. Glad, fordi jeg alltid har vært fan av Kerr (og også av hans barnebarn Philip, som skriver intelligente thrillere), og fordi jeg liker Dotzauers artikler, i alle fall de jeg forstår. Juryens begrunnelse var at Dotzauer stiller krav til leserne sine på en gledelig måte. Typisk tysk? Jeg er redd for det.

Hvis jeg hadde hatt samme skrivestil – uansett om jeg gleder leseren med den eller ikke – ville jeg sannsynligvis ha fått sparken. Det står helt sikkert noe om dette i kontrakten min. Oppsigelsesgrunn: vanskelige tekster som gir leserne migrene.

Tyskerne har selvfølgelig rett. Vi er nødt til å føre en konstant kamp, en 100-årskrig, mot fordummingen. Det kan være at britene (eller rettere sagt engelskmennene; det skotske utdanningssystemet er fortsatt preget av høykultur og streng læreplan) ga etter for amerikansk innflytelse. Først kom kriminalserier, westernfilmer og tegneserier, så komedier med innspilt latter, etterfulgt av quizshow, MTV og realityprogrammer. Det var smittsomt, både i kino- og tv-format, så smittsomt at mange unge mennesker sluttet å lese alt som tok mer enn 45 minutter – like lenge som et tv-drama varer før reklamepausen kommer. Dette forklares ofte med at folk sluttet å lese bøker og gå på teater da Internett ble populært. Da jeg i 1985 skrev en bok om drapet på den polske presten Jerzy Popiełuszko, sa den amerikanske forleggeren: "Vi elsker boka, Roger, men det er for mange polske navn i den! For mange polske navn som begynner med bokstaven P." Jeg måtte redigere teksten slik at den ikke forvirret de amerikanske leserne. Senere fikk de meg til å fjerne alle semikolon. Den gang var det de amerikanske snarere enn de britiske forleggerne som utøvde sensuren. I dag er det den litterære agenten som ber deg gjøre det enkelt.

Både i USA og Storbritannia finnes det fortsatt fremragende intellektuelle, teateret er ikke dødt, og i begge land pågår debatter om kulturelle spørsmål.

Ingen skam å være seriøs

Men ingenting kan sammenlignes med den tyske "Bildungsbürger". På engelsk (og norsk) finnes det ikke engang et ord for det ("medlem av det dannede borgerskap"). Det var en gang da britene verdsatte læring ved hjelp av bøker, og bred kulturell kunnskap ble sett på som et middel til å overvinne klasseforskjellene. Dette tok slutt en gang på 1950-tallet. Nå er det ikke utdanning som påvirker sosial mobilitet, men om man har evnen til å tjene (eller ikke tape) penger. Den tyske "Bildungsbürger" lever derimot fortsatt i beste velgående. Du finner ham, eller henne, overalt. For eksempel i teatret på en vanlig ukedag. Mens engelskmannen ikke forlater TV-apparatet sitt, analyserer tyskerne stykkene i pausen. De skammer seg nemlig ikke over å være seriøse. Dessuten er teatre og operahus så godt organisert at man har tid til å snakke sammen istedenfor å slåss om et glass vin og en Bretzel. Lesereiser er en fornøyelse (hvis Deutsche Bahn fungerer som den skal). Tyskerne er villige til å forlate varme stuer en kald vinternatt for å lytte tålmodig til en annes ord. I Storbritannia har bare tv-kjendiser en liknende effekt, men de kommer bare for å signere memoarene sine (som regel skrevet av noen andre). I Storbritannia og USA er alt avhengig av agenten som "selger" boka på markedet. I Tyskland er "Lektor”" en redaktør som ansettes av forlaget, den sentrale personen når en skal lages. Redaktørens hovedoppgave er å gjøre forfatterens tanker tydeligere og mer forståelige, uten å forenkle dem.

En måte å forstå typisk tyske problemer

Virkningen av "Bildungsbürgertum" er tydeligst hvis man ser på hvordan Tyskland og Storbritannia håndterer sin litterære arv. I Storbritannia var man alltid stolt av TV-adapsjonene av romanklassikere, som for eksempel The Forsythe Saga av John Galsworthy. TV-publikum ble riktignok lei av det langsomme tempoet, og i stedet ble litterære historier omskapt til kinofilmer, men bare hvis de fikk med en Hollywood-stjerne. Tyske filmskapere har på den annen side alltid beholdt det tyske og brukt klassikere til å forstå typisk tyske problemer. Istedenfor å ta en historie ut av sin sammenheng i et forsøk på å gjøre den universell, inngår de en dialog med det lokale publikummet. Et eksempel på dette er filmatiseringen av Buddenbrooks, Thomas Manns mesterverk. Tidspunktet filmen ble laget kunne ikke ha vært bedre. Temaet, oppbygningen og tapet av en formue over generasjoner, passet til stemningen i det tyske samfunnet. Skuespillerne er overbevisende, men personlig foretrekker jeg TV-serien fra 1979 på 11 episoder, som alle slutter med en Cliffhanger som i Dallas. På det tidspunktet var jeg en ung korrespondent i Bonn og lærte mer om Tyskland av adapsjonen til Franz Peter Wirth enn på hundre pressekonferanser. Jeg endte faktisk opp med å lese boka. Noe liknende skjer nå: Salgstallene til Buddenbrooks har tredoblet seg. Kunne det ha skjedd et annet sted i den vestlige verden? Jeg tror ikke det. Et annet eksempel er filmatiseringen av Effi Briest. Tyske filmskapere har prøvd seg på Fontanes roman igjen og igjen. Denne gangen ble jeg skuffet. Jeg husker fremdeles så altfor godt versjonen til Rainer Werner Fassbinder fra 1974, med Hanna Schygulla som en vill og opprørsk Effi. Den har mye mer ironi og er skarpere enn den nyeste Effi Briest. Men på U-Bahn ser man igjen tyske jenter som leser boka.

Stiller krav til leseren

Kanskje er det typisk tysk å stille krav til leseren (og å gi priser for det). Men det er virkelig en prestasjon å stadig redefinere den nasjonale litteraturkanonen. Tyskland er med sikkerhet det eneste landet i verden som kan trykke et bilde av en kritiker som river i stykker en roman av Günter Grass på forsiden av det mestselgende nyhetsmagasinet. Det er et tegn på at folk bryr seg om litteraturen sin, sin felles kultur, og kan snakke om det uten å skamme seg.

Det er noe tyskerne kan eksportere i disse krisetider.