currywursten

Kjærligheten til currywurst

Copyright: www.colourbox.comJeg prøver alltid å være positiv til tysk mat. Glem Sauerkraut-klisjeene (husk at surkål går for å være en fin delikatesse når den kalles ”choucroute” og spises av franskmennene) og konsentrer deg om det økende antallet Michelin-kokker, det deilige fullkornbrødet og det ekstraordinære ølet. Men det er ikke alt, er det vel?

Det finnes egentlig ikke noe formildende å si om tysk gatemat, og særlig ikke om currywursten man får i Berlin, som for meg er det svarteste fåret i denne kategorien. Ikke det at currywursten er spesielt svart. Den har snarere en neonrød og knallgul farge. Currywurst er omtrent like naturlig som nylon, og når man spiser den med pølseskinnet på (”med tarm”, som kjennerne sier), smaker den også som det. I Berlin blir typisk nok kjærligheten til currywursten sett på som et lojalitetsbevis overfor byen, selv om turistene må oppsøke det offentlige toalettet etter den tredje biten. Nå har det åpnet et museum i Berlin, et slags alter for den forferdelige pølsa med saus. Det ligger i nærheten av Checkpoint Charlie og har som mål å tiltrekke seg 350 000 besøkende i året. Museumsledelsen vil overbevise turistene om at currywursten på et vis er glamorøs. Men hvordan gjør man en pølse av svinekjøtt som drukner i en sirup av ketchup, karripulver og cayennepepper til noe man får lyst på? Wien har sin Schnitzel, Brussel sine blåskjell og Berlin har en nesten uspiselig, frityrstekt pølse i teknofarger. Det er ganske urettferdig.

En pølse under press

Copyright: Deutsches Currywurst Museum/E.I. EdutainmentInternationalCurrywursten har sine tilhengere. Gerhard Schröder, den tidligere tyske forbundskansleren, var gift med en streng vegetarianer. På vei til jobben, langt unna argusøynene til kona Hillu, ba han sjåføren stoppe bilen så han kunne slynge i seg en currywurst. Den amerikanske matskribenten Anthony Bourdain, som er beryktet for sine sviende dommer, har til og med sagt fine ting om currywursten. Så har han da også spist og sagt fine ting om endetarmen til et namibisk vortesvin. Det er bare sånn han er.

I Berlins gater har currywurst fått konkurranse fra kebabsjapper som drives av tyrkere, men også av libanesere og irakere. Folk i Berlin har blitt mer åpne overfor de 300 000 tyrkerne som bor der, og de har lært at det finnes andre måter å tilfredsstille en sulten mage på. Man kan nesten si at kebab er sunnere enn currywurst. Kebabkjøttet serveres ofte med litt salat og tomat og overgår dermed den vitaminfrie berlinpølsa. Prøver det nye museet å gjenopprette balansen? Ønsker man å redde currywursten fra sin velfortjente glemsel og la den bli en del av den kulinariske byhistorien?

Rivalisering byer imellom

Copyright: www.colourbox.comNå ja, kanskje. Dessuten er det nok litt rivalisering mellom tyske byer med i spillet også. Berlin-versjonen av pølsehistorien er som følgende: Etter krigen var det kvinnene som måtte rydde opp i ruinene i den ødelagte byen og tjene nok til å brødfø familien. I de første årene etter krigen utviklet det seg en ganske uvanlig generasjon av kvinnelige gründere. En av dem var Herta Heuwer som i 1949 satte opp en pølsebod på Stuttgarter Platz ved Red Light District i den britiskokkuperte delen av Vest-Berlin. Britiske soldater hjalp henne med å skaffe ingredienser til currywurst-blandingen, rørt sammen i en emaljebøtte: tomatpuré, karripulver, Worcester-saus og visstnok en hemmelig ingrediens. I 1959 hadde denne sausen blitt så populær at den ble patentert som "Chillup". Med økt velstand blant vestberlinerne ble det populært å avslutte kvelden med en currywurst på Kudamm. Etter at teatrene hadde stengt, møttes man vanligvis utenfor Frankys curry-stasjon i den røffere enden av Kudamm, langt vekk fra designerbutikker og kafeer, for å spise en av de ekle pølsene hans og drikke sekt. Der kunne man se skuespillere, journalister og prostituerte som aldri ville avslutte festen. Franky, som eide en penthouse-leilighet på Kudamm, døde en natt etter å ha sovnet med en sigarett i munnen i sin egen seng. Jeg husker begravelsen hans på 1990-tallet på kirkegården Heerstraße i Berlin. I seremonien var det flere personer fra underverdenen til stede, som for eksempel Tommy Turnschuh, utallige boksere med tatoveringer over det hele og falske blondiner i sort. Etterpå gikk selvfølgelig alle ut for å spise currywurst.

Andre tyske byer bestrider at currywursten kommer fra Berlin. Hovedrollen i Uwe Timms bok Die Entdeckung der Currywurst fra 1993 hevder å ha spist en slik pølse i Hamburg i 1947. I Ruhrområdet er noen overbevist om at currywursten var deres idé.

Imbissbude forsvinner

„DITTSCHE – Das wirklich wahre Leben“ im WDR-Fernsehen; Copyright: WDR/Mathias BothorHvorfor noen ønsker å kjempe om æren for denne pølsa overgår min fantasi. Poenget med disse pølsekrigene handler ikke om å imponere Michelin-kritikerne, men om det fellesskapet pølsa skaper. Currywurst samlet en bestemt type vestberlinere som nå er i ferd med å bli helt borte. Det samme gjelder for Øst-Berlins motstykke til currywursten som ble solgt hos Konnopke. Imbissbude-konseptet forsvinner. En interessant ny bok, Der Fritten-Humboldt (Goldmann Verlag), viser hvordan gatekjøkkenet – Imbissbude – ble en del av den tyske gatearkitekturen, at den nå er på vei til å forsvinne, og hvordan mennesker som en gang besøkte disse stedene på en måte har blitt hjemløse. Boka er skrevet av Jon Flemming Olsen, en grafisk designer som har en birolle i komedieserien Dittsche sammen med filosofen og komikeren Olli Dittrich, og som etablerte countrybandet Texas Lightning, en gang Tysklands kandidat i Melodi Grand Prix. Under forarbeidet med boka sto forfatteren Olsen bak disken til gatekjøkken over hele landet. Så han vet hva han snakker om. Som en av de som har hatt suksess i livet, er han ikke en typisk currywurst- og pommes-spiser. Han har riktignok forstått at det verken handler om å spise eller å lage mat - det handler om å gi tyskerne et sted der de kan gruble over livets opp- og nedturer.

Hjerte-lunge-maskinene til den billige "gjør meg mett-industrien"

"Her gjør ingen seg finere enn de er", konkluderte en omtale av Olsens safari i Frankfurter Allgemeine Zeitung. Currywurst-sjappa er bare en del av det som kritiker Alexander Marguier kaller "hjerte-lunge-maskinen til den billige ʼgjør meg mett-industrienʼ". På sin researchtur ble Olsen kjent med Hakim fra Herat i Afghanistan. I hjemlandet hadde han som buntmaker lært hvordan man slakter kjøtt. Via mange omveier kom Hakim til Tyskland, og nå serverer han svineribbe med hjemmelaget krydder fra en nedslitt, gammel varebil i nærheten av en kaserne i Heidelberg. De viktigste (og meget entusiastiske) kundene hans er amerikanske soldater. Typisk tysk? Vel, egentlig ikke. Det er et symbol på hva som er mulig i et moderne Tyskland som er i stadig endring.

Roger Boyes
er tysklandkorrespondent i "The Times". Han har bodd i Tyskland i tjue år og er forfatter av spalten "My Berlin" i "Tagesspiegel". I sin bok "My dear Krauts" forteller han med typisk britisk humor om den tyske hverdagens særegenheter.
Copyright: Goethe-Institut, Online-redaksjonen
Mars 2010

Har du spørsmål til denne artikkelen? Skriv til oss.
online-redaktion@goethe.de

Relaterte linker

Rorys Berlin-blogg

Rory MacLean Weblog
Hvordan bosetter man seg i Berlin? Skarpsindig og humoristisk beskriver reiseforfatteren Rory MacLean sitt nye hjem.

Weblog: "Møtes i Finland"

Under „Meet in Finland“ kan du lese hva forfattere og kunstnere som har oppholdt seg i Finland over en lengre periode etter invitasjon fra Goethe-Institut, har opplevd der.