nasjonaldikteren

"Goethe!" – den tyske nasjonaldikteren sett med nye øyne

Johann Wolfgang von Goethe er en helt i Tyskland. Han er den viktigste tyskspråklige forfatteren. Han var uten tvil et geni som ikke bare forfattet dramaet Faust – hans mesterverk –, men også dikt, romaner samt vitenskapelige og filosofiske tekster. Men var han kanskje også en rockestjerne? Eller var han rettere sagt en kjendis som fikk kvinnenes hjerter til å slå fortere på 1700-tallet?



Det vil "Goethe!", den nye filmen til Philipp Stölzl, få oss til å tro. Hjertet mitt sank riktignok da jeg så et utropstegn bak dikterens navn. Det kunne se ut som at det historiske stoffet nå skulle bearbeides i stil med filmatiseringen av ABBA-musikalen Mamma Mia!. Nok en gang var en tysk institusjon prisgitt undergangen. (Husker du fremdeles den tyske mark) Eller burde jeg si "den tyske mark!"?) Philipp Stölzls tidligere filmatiske arbeider inkluderer videoer for Madonna, Rosenstolz og Rammstein. Og nå: JWG.

Eine Art James Dean

Szenenfoto aus „Goethe!“; Copyright: 2010 Warner Bros. Ent.

Så jeg utsatte kinobesøket og fryktet å bli vitne til et vrangbilde, et forræderi mot et tysk geni. Og i begynnelsen hang jeg meg også opp i alle de historiske unøyaktighetene. Selv om framstillingen av Goethe som en kjekk, briljant og flott tjuetreåring absolutt er troverdig, stiliseres den tyske nasjonaldikteren til en slags James Dean. Filmen viser at Goethe hopper av studiene (feil) og forelsker seg i Lotte (riktig), som er forloveden til sjefen (stemmer ikke helt). Høydepunktet er en sexscene i regnet (helt sikkert fritt oppdiktet) og en duell med forloveden iført horn (uriktig).

Følgende har skjedd: En regissør har prøvd å gjøre en tysk nasjonalhelt til et menneske som er forståelig for en ny generasjon. Det synes jeg er litt trist, for selv om jeg er engelskmann, lærte jeg om Goethe på samme måte som generasjoner av tyskere. Det vil si at jeg måtte sette meg inn i tekstene hans og analysere dem, lære versene hans utenat og resitere dem og diskutere den sanne naturen til den faustiske handlemåten i undervisningen. Vi lærte om Goethes verk, ikke om hans kjærlighetsliv.

Ofrer historisk nøyaktighet

Goethe-minnesmerket i Frankfurt; Copyright: www.pixelio/Foto: Dr. Klaus-Uwe GerhardtEn lignende oppsikt vakte også filmen Shakespeare in Love i Storbritannia i 1998. Englands formidable forfatter – som Goethe selvfølgelig beundret – portretteres i filmen som en romantisk tosk. Han har skrevet en komedie med tittelen Romeo og Ethel og dedikert den til kjæresten sin. Etter at han har funnet ut at Ethel har bedratt ham, brenner han stykket og begynner istedenfor på en tragedie ved navn Romeo og Julia. Men han får skrivesperre. Først da han forelsker seg i Gwyneth Paltrow, klarer han å skrive igjen – om temaet forbudt kjærlighet. Det er underholdende (og Oscar-vinnende) søppel. Bare det faktum at filmen er full av Shakespear-ordspill sparte den for å bli fullstendig nedsablet av de patriotiske Shakespear-tilhengerne.

Et argument til dens forsvar var det samme som hos Goethe!. Når man kan gjøre en ny generasjon lesere kjent med Shakespeare eller Goethe ved hjelp av en film, så får man lov til å ofre den historiske nøyaktigheten. Lignende argumenter ble brukt for filmen Amadeus, som gjorde Mozart til et hipt, sexfiksert og vulgært vidunderbarn og presenterte en oppfunnet historie om Salieri som slem rival ved hoffet som bihandling. Østerrikerne var helt ute av seg, men unge mennesker ble plutselig opptatt av Mozart. ”Amadeus er et av forbildene våre”, sier Stölzl. "Historien ble stort sett oppfunnet ... og det er likevel den aller beste filmen som er laget om Mozart noen gang."

Kunstig erotisering

Det ble alt gjort andre forsøk på å vekke Goethe til live på lerretet: For litt mer enn ti år siden laget Egon Günther filmen Die Braut om Christiane Vulpius, eller rettere sagt om hennes ménage à trois med Charlotte von Stein og Goethe. Tyskernes store litterære forbilde kommer ikke godt ut av det i denne filmen. Han framstilles som et menneske som synes det er pinlig å vise sin kone Christiane Vulpius i offentligheten, en moralsk feiging som ignorerte skrikene hennes da hun døde. Var Goethe virkelig slik – eller blir han her bare betraktet fra en moderne synsvinkel? Bortsett fra i Unge Werthers lidelser spilte kvinner tydeligvis ingen stor rolle i hans verker. Men for å gjøre den klassiske litteraturen tilgjengelig for videospill- og Internett-generasjonen kreves nok en kunstig erotisering av Goethes liv.

Miriam Stein und Alexander Fehling in „Goethe!“; Copyright: 2010 Warner Bros. Ent.

Selv filmskaperne bak Goethe! innrømmer at Goethe sannsynligvis bare kysset Lotte (i filmen spilt av Miriam Stein). Men figuren til den unge Werther er fascinerende, og jeg forstår hvorfor Philipp Stölzl sjonglerer med de historiske faktaene – i filmen blir Goethe vitne til vennen Jerusalems selvmord, som senere blir forbildet hans for den kjærlighetssyke Werther, og forbinder dermed diktning og sannhet. I den siste scenen reiser Goethe forbi en menneskemengde som sloss om et eksemplar av Werther, og etter at de har gjenkjent ham, roper de "Johann, Johann", som om han var sangeren i Tokio Hotel. Og det kunne faktisk ha skjedd akkurat slik. Den unge Werthers lidelser var antagelig den første tyske kultromanen. Noen fulgte Werthers eksempel og tok sitt eget liv etter å ha lest boken. Fortvilelse, ubesvart eller forhindret kjærlighet – det selger alltid.

Goethe kan være gøy

Szenenfoto aus „Goethe!“; Copyright: 2010 Warner Bros. Ent.

Og da jeg til slutt likevel så filmen, ignorerte jeg den biografiske kitschen og kritikken på TV Digital ("Den perfekte filmen for å bli kjent med gamle Goethe") og koste meg med den. I kinosalen var jeg omgitt av unge mennesker. Hvis bare ti av dem ble inspirert til å google Goethe, har filmen oppnådd noe. En prominent personlighet i den tyske ungdomskulturen er musikkprodusenten Diether Bohlen, dommer i Deutschland sucht den Superstar, et talentshow for de talentløse (den tyske versjonen av Idol). Da han ble spurt om han hadde lest Goethe, svarte han: "Det er mange ting i livet som er viktigere." Kanskje vil noen av Bohlen-tilhengerne gå og se Goethe!, så lese Unge Werthers lidelser og forstå hva som utgjør et sant talent. Goethe! vil muligens gjøre konservative tyskere opprørt fordi filmen tilsynelatende trivialiserer Goethes verk. Men den kommer også til å overbevise et par tradisjonalister som meg. Goethe kan være gøy. Hvem hadde trodd det?

Roger Boyes
er korrespondent i Tyskland for den britiske dagsavisen "The Times". Han har bodd i Tyskland i tjue år og skriver spalten "My Berlin" i "Tagesspiegel". I sin bok "My dear Krauts" forteller han med typisk britisk humor om den tyske hverdagens særegenheter.
Copyright: Goethe-Institut e. V., Online-Redaktion
Oktober 2010

Foto „Goethe-minnesmerket i Frankfurt“ © Dr. Klaus-Uwe Gerhardt / PIXELIO

Har du spørsmål til denne artikkelen? Skriv til oss!
online-redaktion@goethe.de

Relaterte linker

Rorys Berlin-blogg

Rory MacLean Weblog
Hvordan bosetter man seg i Berlin? Skarpsindig og humoristisk beskriver reiseforfatteren Rory MacLean sitt nye hjem.

Weblog: "Møtes i Finland"

Under „Meet in Finland“ kan du lese hva forfattere og kunstnere som har oppholdt seg i Finland over en lengre periode etter invitasjon fra Goethe-Institut, har opplevd der.