Tysklands nasjonale kortspill skat

18, 20... Kortspillet skat fyller 200 år

Vanligvis er ikke stamgjestene på min lokale pub stille. De gapskratter gjerne av de verste vitsene, og selv når de følger med på fjernsynsoverføringen av en viktig fotballkamp i rommet for ikke-røykere, skravler og tøyser de. Men når de samles på mandager for å spille skat, er de stille som mus.

„Grand“, Copyright:www.pixelio.de/Foto: Christine Braun

Det er ikke den eneste grunnen til å være takknemlig for at Tysklands nasjonale kortspill feirer sin 200-årsdag i 2010. Skat er et spill som er knyttet til landets historie på en helt annen måte enn konkurrentene poker og bridge. Reglene kan virke uforståelige for utlendinger, men etter et par timer med stille observasjon har man vanligvis plukket opp nok kunnskap til å spille med en tapende hånd. Tre spillere (to mot én), 32 kort (hver spiller får ti kort, to kort med billedsiden ned), ti stikk. Jeg skal ikke forsøke å forklare reglene. Jeg vil bare nevne at det er et spill som er svært avhengig av god hukommelse, telling og logikk og av å være i stand til å lese de andre spillerne. Flaks spiller kun en mindre rolle.

Formannen i Stuttgarter Skatunion, Hans Schedler, sier at det er ingenting som irriterer ham mer enn en spiller som roper ut: ”Jeg hadde elendige kort!”. Hvis man taper i skat, har man kun seg selv å takke. ”En god spiller klager ikke over egne feil, han lærer av dem”. Faktum er at man må konsentrere seg. Skatspillere er derfor ikke spesielt populære blant pubeiere – spillet oppfordrer ikke akkurat til et stort ølkonsum.

Tyskland er utenkelig uten skat

Bundespräsident Johannes Rau spielt Skat, 2002, Copyright: Presse- und Informationsamt der BundesregierungPubeierne er riktignok nødt til å avfinne seg med det, for Tyskland er utenkelig uten skat. Derfor begynner politikere å spille skat når de vil demonstrere sin nærhet til grasrota. Tidligere forbundskansler Gerhard Schröder kryper i skjul på øya Borkum i Nordsjøen om sommeren, og siden det er mangel på underholdning der, spiller han skat på den lokale puben. Han innrømmer selv at han alltid taper. Den avdøde forbundspresidenten Johannes Rau var en suksessrik skatspiller, akkurat som den tidligere lederen av venstrepartiet, die Linke, Oskar Lafontaine. Den nobelprisvinnende forfatteren Günter Grass spiller sammen med sosialdemokratiske medkjempere og lot spillet være en av trådene i romanen Blikktrommen. Alt dette tyder på at skat er et spill for politiske hoder. Det er riktignok vanskelig å forestille seg forbundskansler Angela Merkel ved en runde skat. Spillet har vært mannsdominert fram til i dag, til tross for at det finnes omtrent en million kvinner som spiller skat (av totalt 20 millioner spillere i hele Tyskland). En venn av meg, en bankmann i 40-årene, fortalte at skat hadde gjort ham til mann. Med det mente han at spillet hadde lært ham å akseptere nederlag og å gå videre.

Italienske røtter

Schwerdterkarten 1790–1885, Copyright: Gerd Matthes

Skat kommer trolig opprinnelig fra Italia. Ifølge legenden ble grunnideen introdusert i Tyskland av en kusk som kom sørfra. Han hadde spilt skat med kolleger i Piemonte i Italia. Skat kommer fra det italienske ordet ”scartare” (legge bort) og ”scatola” (eske). Det er en variant av tarock eller tarot og det gamle spillet schafkopf. Men først i 1810 fikk skat en fastere, eller rettere sagt tysk form i byen Altenburg i Thüringen.

Byens klokeste hoder satte seg rundt et bord og utviklet spillet – gymnasprofessoren Johann Friedrich Hempel, legen Hans Carl Leopold Schuderoff, notaren Friedrich Hempel og kansleren Hans Karl Leopold von der Gabelentz. Av og til fikk de selskap av forleggeren Friedrich Brockhaus (hans leksika er fortsatt standardverk i Tyskland). Hvorfor de hadde så mye tid, skal være usagt. Fra Altenburg spredte kortspillet seg til universitetsbyene og ble et populært tidsfordriv blant studentene. Den gangen levde Tyskland i skyggen av Napoleon, og fram til riksdannelsen i 1871 var samfunnet et lappeteppe av hertug- og fyrstedømmer.

Et nesten klasseløst spill

I løpet av disse årene ble ulike versjoner av skat spilt i sør, nord og øst i den delte nasjonen. Det etablerte seg som et nesten klasseløst spill, og det var ikke uvanlig å se håndverkere spille sammen med apotekere og leger. Men dette gikk ikke upåaktet hen: Filosofen Arthur Schopenhauer erklærte det som en ”mental fallitt”. Richard Strauss på sin side ble så begeistret for spillet at han integrerte det i operaen Intermezzo .

Erfurt, Skatspieler im Park, 1967, Copyright: Bundesarchiv/Foto: Dieter Demme

Etter at Bismarck hadde forent Tyskland, måtte også skat gjøres enhetlig. I 1886 ble reglene harmonisert på den tyske skatkongressen (som ble tatt svært seriøst). Skulle man by på grunnlag av farge eller tall? Skat ble til en metafor for den unge nasjonen. Rundt leirbålene før slaget ved Sedan (1870) klarte ikke soldatene fra Bayern og Thüringen å bli enige om reglene. Fram til første verdenskrig – ifølge Erich Maria Remarques Intet nytt fra Vestfronten – hadde skat likevel utviklet seg til en velkommen avveksling i skyttergravene.

En av de skjulte kanalene til den tyske gjenforeningen

På den 11. og 12. skatkongressen i 1927 og 1928 ble reglene omsider fastlagt. Men ikke lenge etterpå ble spillet innhentet av den tyske historien og overskygget: Fra og med 1937 var det forbudt for jøder å spille skat, og neste generasjon stokket kortene før de gikk i kamp. I etterkrigstidens delte Tyskland fantes det to skatversjoner – en i øst og en i vest. De østtyske kommunistene forbød skatklubber i lang tid fordi de var redde for at spillet kunne bli et sentrum for statsfiendtlig virksomhet. Tre spillere som alle kjente hverandre og stolte på hverandre, kunne være ganske sikre på at de ikke ville bli infiltrert av en spion fra Stasi, Øst-Tysklands hemmelige politi.

Kartenspiel „Hurra Deutschland“, Copyright: Spielkartenfabrik Altenburg GmbH

Men etter hvert ble de kommunistiske makthaverne mer avslappet og tillot Altenburg å gjenoppta sin virksomhet som regelgiver og voldgiftsintans for skatproblemer over hele verden. Dette åpnet opp for en hemmelig informasjonsutveksling mellom skatelskere i Øst- og Vest-Tyskland, en av de skjulte kanalene til den tyske gjenforeningen.

Slik har det seg altså at skat har overlevd og blomstrer, selv i en tidsalder med nettpoker og videospill. Kurt Tucholsky, den briljante satirikeren fra 1920-tallet, oppdaget at skat var blitt en del av den nasjonale strukturen: ”Wenn dem Deutschen so recht wohl ums Herz ist, dann singt er nicht. Dann spielt er Skat.” (Når en tysker føler seg riktig bra, bryter han ikke ut i sang. Da spiller han skat). Som vanlig fikk han rett.

Roger Boyes
er korrespondent i Tyskland for den britiske dagsavisen ”The Times”. Han har bodd i Tyskland i tjue år og skriver spalten ”My Berlin” i ”Tagesspiegel”. I sin bok ”My dear Krauts” forteller han med typisk britisk humor om den tyske hverdagens særegenheter.

Oversettelse: Marianne Fischer
Copyright: Goethe-Institut e. V., Online-Redaktion
Desember 2010

Foto „Grand“ © Christine Braun / PIXELIO

Har du spørsmål til denne artikkelen? Skriv til oss!
online-redaktion@goethe.de

Relaterte linker

Rorys Berlin-blogg

Rory MacLean Weblog
Hvordan bosetter man seg i Berlin? Skarpsindig og humoristisk beskriver reiseforfatteren Rory MacLean sitt nye hjem.

Weblog: "Møtes i Finland"

Under „Meet in Finland“ kan du lese hva forfattere og kunstnere som har oppholdt seg i Finland over en lengre periode etter invitasjon fra Goethe-Institut, har opplevd der.