Tyskerne og uorden

Tyskerne og uorden

Hinweisschilder; Copyright: picture-alliance / OKAPIA KG, GermanyWladimir Kaminer; Copyright: picture-alliance/ ZBAngsten for uorden er tyskernes ømme punkt.

I sin siste bok Die Welt von Gestern. Erinnerungen eines Europäers bemerker Stefan Zweig om tyskerne at de kan utholde alt; krigsnederlag, fattigdom og nød - men ikke uorden. Verken krigsnederlag eller inflasjon kunne drive dem til fortvilelse eller modne dem for Hitler. Det var det økonomiske anarkiet som gjorde dem i stand til å alliere seg med en hvilken som helst djevel, bare han lovet å gjenopprette ro og orden. Mange år har passert siden den gang, av Tyskland oppstod Vest-Tyskland, eller BRD, et fritt, demokratisk land med tre konsonanter: en mekrende, en brølende og en slurpende. Alt gikk etter planen, dog var angsten for uorden fortsatt nasjonens ømme punkt.

Hvis en plan en gang ikke fungerer som den skal, et tog blir forsinket, en taxi ikke stopper eller et fly ikke tar av til riktig tidspunkt, kollapser tyskerens intakte verden og alle sikringer går. Intelligente, høflige borgere tramper ned barna sine, kaster koffertene sine rundt seg, løper ut på skinnegangen. I enhver tysk bygning henger en evakueringsplan i tilfelle brann. Det finnes en grunn til dette. Uten en slik plan ville ikke tyskerne være i stand til å forlate en brennende bygning. De vil heller løpe inn i flammene enn å foreta seg noe uten en plan.

Maulwurf als Zeichnung auf Verbotsschild; Copyright: picture-alliance / OKAPIA KG, GermanyNår noen planlegger en bursdagsfest her, må de først og fremst varsle naboene om at det på den aktuelle dagen vil høres selskapelig støy fra leiligheten. Deretter kan man bråke hele natten , ingen føler seg såret. Hvis det derimot skulle forekomme noe høyere lyd fra en leilighet uten at naboene er forberedt på dette, går de straks fra vett og forstand, dunker hodene sine i veggen, antenner huset og ringer politiet.

Umiddelbart etter at en liten tysker er født, diskuteres spørsmålet om vedkommende på sine gamle dager eventuelt skal holdes kunstig i live, såvel som fremtidens omsorgsbehov, da jo ethvert barn før eller senere blir gammelt, det vil si, om alt går etter planen. For å kunne bli gammel her må man imidlertid fylle ut en mengde skjemaer, opprette utallige forsikringer og underskrive tallrike samtykkeerklæringer. Så snart et menneske har lært å skrive, henholdsvis underskrive, kommer vedkommende hver eneste dag i resten av sitt liv til å fylle ut og signere, fylle ut og signere, fylle ut og signere... Barnet mitt går på videregående, og jeg sender daglig med ham en underskrevet samtykkeerklæring. "For at Deres barn skal kunne benytte biblioteket, tillatelse til at bilder av Deres barn skal kunne brukes i skoleavisen, for at barnet Deres skal få delta på svømmeundervisningen..." – jeg underskriver rett og slett alt.

I går var jeg i en hjørnekneipe og bestilte en tradisjonell tysk rett, en "Strammer Max", bestående av to skiver brød med egg og skinke. "Men jeg vil gjerne ha én skive brød i stedet for to," presiserte jeg. "Én skive i stedet for to? Hva mener De? En i stedet for to?" Kelneren tenkte så det knaket; om og hvordan det i det hele tatt det skulle være mulig å lage en "Strammer Max" med én i stedet for to skiver. Det gikk ikke om man så la godviljen til, nei, dette var en gastronomisk blindvei. Han betraktet meg lettere irritert. Selvfølgelig trakk jeg straks tilbake min bestilling, den stramme maxen skulle forbli slik den alltid er: som to skiver brød med speilegg på.

Hinweisschilder; Copyright: picture-alliance / OKAPIA KG, Germany..og hva så, vil mange lesere kanskje spørre seg. Hvorfor er denne kjærligheten til orden så ille? Hvorfor skal ikke alt gå som planlagt? Det egentlige tyske drama ligger i dette, at ting så godt som aldri går etter planen. Livet bugner av overraskelser, også moder natur kan være unøyaktig; vinden blåser noen ganger fra høyre og andre ganger fra venstre, stjernene lyser en dag skinnende klart og andre dager ser man dem mindre tydelig, ofte står solen opp senere eller tidligere enn forventet trass i sommertiden. Til og med når man feier en gate to ganger daglig, blir litt søppel liggende igjen, en eller annen bikkje vil et sted løpe rundt uten bånd, og over alt finnes mennesker som setter seg på nymalte benker fordi de synes det er gøy. Det er til å bli gal av. For å finne ro i dette kaoset gjemmer tyskeren seg bort i sin lille kolonihage, der han kan virkeliggjøre sin utopiske verden av absolutt orden. Der planter han, beskjærer han, vanner og planter...

Wladimir Kaminer
Ble født i Moskva i 1967. Han har siden 1990 bodd i Berlin med sin kone og deres to barn. Kaminer publiserer regelmessig tekster i ulike tyske aviser og tidsskrifter, har en ukentlig radiosending i SFB4 MultiKulti kalt Wladimirs Verden. Han har også en rubrikk i ZDFs morgenmagasin, og organiserer tilstelninger som sin etter hvert beryktede russerdisko i Kaffe Burger. Hans samlede fortellinger og romanen ”Militärmusik” gjorde ham til en av de best likte og mest etterspurte unge forfatterne i Deutschland.

Copyright: Goethe-Institut, Online-Redaktion

Har du spørsmål til denne artikkelen? Skriv til oss!
online-redaktion@goethe.de
Oktober 2007

Relaterte linker

Rorys Berlin-blogg

Rory MacLean Weblog
Hvordan bosetter man seg i Berlin? Skarpsindig og humoristisk beskriver reiseforfatteren Rory MacLean sitt nye hjem.

Weblog: "Møtes i Finland"

Under „Meet in Finland“ kan du lese hva forfattere og kunstnere som har oppholdt seg i Finland over en lengre periode etter invitasjon fra Goethe-Institut, har opplevd der.