Kunnskap

Om man kan oversette en kultur? La oss nærme oss dette spørsmålet med et par eksempler på vanskeligheter som oppsto da jeg oversatte fra svensk og norsk til tysk.

Det finnes en hund som alle oversettere hater, norske forfattere elsker den dypt og inderlig: buhunden. Tyske oppdrettere kaller den ”norwegischer Buhund”, for folk flest er den heller ukjent. Når en politiførstebetjent i en krim blir bitt i beinet av en buhund, kan vi da med god samvittighet "oversette" det med ”Er wurde von einem Buhund ins Bein gebissen” og stole på at ingen vil tro at det her er snakk om hunden til en "Buhmann" (syndebukk)? Jeg synes ikke det – og de fleste kollegaene mine, som mer enn gjerne forbanner buhunden, er enige med meg. Ordbøker hjelper ikke stort, der står det uten unntak: ”Spitzähnlicher Hund” (hund som ligner på en spisshund). Prøv å si det høyt: ”Der Kommissar wurde von einem spitzähnlichen Hund ins Bein gebissen” (Politiførstebetjenten ble bitt i beinet av en hund som ligner på en spisshund) – det går ikke. ”In der Ferne bellte ein spitzähnlicher Hund” (I det fjerne bjeffet en hund som lignet på en spisshund) – det går i hvert fall ikke. Når man oversetter, finnes det forresten aldri én løsning for alle tilfeller – hvert eksempel må avklares og løses for seg. Så også her: Er hundens utseende viktig, hvordan bjeffer den (dypt, skingrende, hektisk, heller rolig), må det absolutt være en buhund, eller kan det like gjerne være en dachs? Det kan riktignok bli enda verre, nemlig når det ikke er en buhund som bjeffer i det fjerne, men en lundehund. Den dukker ikke opp i norsk-tyske ordbøker i det hele tatt. Og i de enspråklige norske ordbøkene blir den beskrevet som ”en hund som ligner på en buhund”!

Men nå lar vi hundene bjeffe mens vi ser på et annet eksempel som man skulle tro var uvesentlig (og i grunnen uviktig), men det er nå en gang der, og det må oversettes. I ”skandinaviske” bøker har politiførstebetjenter som regel en utsøkt musikksmak, de hører på operaer (Anne Holts Billy T) eller sjeldne jazzopptak (Åke Edwardsons politiførstebetjent Winter). Leif GW Persson, Sveriges mest leste krimforfatter og dessuten professor ved Politihøyskolen i Stockholm, sier at nei, aldri i livet om de hører på slikt, svenske politibetjenter hører på gammeldans. Gammeldans (ordrett på tysk: ”alter Tanz”) er en form for musikk og musikkultur som er utbredt i Sverige og Norge, trekkspill og valsetakt dominerer, musikk man kan gynge til hvis man vil. Det første Leif GW Perrsons politiførstebetjent gjør når han har satt seg inn i bilen, er å sette på en kassett med gammeldans. Og hva gjør han i den tyske oversettelsen? Her, i motsetning til (eksempelet med) buhunden, finnes det en løsning. På slutten av 1800-tallet dro brødrene Schrammel fra Wien på flere turneer i Sverige og Norge og brakte sin musikk og wienervalsrytmen til folket. Og i dag er det denne musikken og ingenting annet som kalles gammeldans. Hvis jeg oversetter gammeldans med ”Schrammelmusik”, har jeg, historisk sett, mitt på det tørre, og leserne har den riktige klangen i øret når de leser.

Men så kan det hende at det kommer en streng kritiker som i sin historiske uvitenhet skriver at det går jo slettes ikke an, man kan ikke bare plassere musikkstilen fra Wien i ”Skandinavia”. Jeg må innrømme at jeg ikke har opplevd det med ”Schrammelmusik” ennå. Men med ”Derrick”. Så underlig det enn høres ut, var denne serien mye mer populær i Norge enn i Tyskland. I norske bøker forekommer det svært ofte at noen sitter foran tv-en og ser på nettopp ”Derrick” når en eller annen katastrofe bryter løs. Ved bokpresentasjoner får jeg stadig spørsmålet: ”Hva sto det opprinnelig i originalen?”

Buhund, gammeldans og Derrick er snarere bagateller, men man kan skrive flere sider om det. Og vi er ikke engang kommet til de tingene som virkelig preger hverdagen, politikken og samfunnet, som den rigide alkoholpolitikken (og som en følge av den: den blomstrende handelen med hjemmebrent), den store utbredelsen av pietistiske og kalvinistiske sekter som på det sterkeste fordømmer banning, alkohol, gammeldansmusikk og alle søndagsbeskjeftigelser bortsett fra bibelstudier. Men jeg vil heller ta opp et tema som i hvert fall ligger oss i Tyskland nærmere enn alkoholforbud: familien. Familiestrukturene (i Norge og Sverige) ligner på våre, problemene også, men på norsk og svensk finnes det mange flere betegnelser. Det finnes egne ord for bestefar og bestemor, avhengig av om det er på mors- eller farssiden. Det finnes også forskjellige betegnelser for tanter og onkler, det finnes et samlebegrep for ”fettere og kusiner” (søskenbarn), det finnes et kort og knapt ord for slektskap i tredje ledd, ”tremenning”, bare for å nevne noen eksempler. I en barnebok blir en liten gutt som har mistet sin kjære farfar, trøstet av den like kjære mormoren, så går de sammen med en tante på morssiden/moster til kirkegården hvor de treffer en tremenning uten angivelse om hvilken side av familien han tilhører. Deretter forteller gutten alt dette til en kusine eller fetter/søskenbarn på farssiden, for det finnes også et ord som bare viser det familiære forholdet uten informasjon om vedkommendes kjønn. Eksempelet kommer fra en bok av den norske forfatteren Sverre Henmo. I min fortvilelse løste jeg problemet ved å kalle den ene bestefaren ”Opa” fra starten av og den andere ”Opi”, og da Opa dør, er det Opi som trøster, og alle jevnaldrende ble til ”Vetter und Kusinen”. Spesielt bra er det ikke, men det hjelper jo ikke, det må være leselig og ikke en leksjon i slektsteori. I Sverige (men ikke i det hele tatt i Norge) er det dessuten svært vanlig å kalle alle voksne menn ”onkel” når man snakker til et barn. Alle onklene er riktignok alltid bare onkler på farssiden, ”farbror”, ordrett ”Vaterbruder” på tysk. Hvorfor det er slik, har ikke engang den svenske sosiologien svar på. Tidligere ble forresten onklene i svenske barnebøker nådeløst/ubønnhørlig oversatt ordrett til tysk. Jeg var sikkert ikke det eneste barnet som lurte på hvorfor folk i Mummidalen snakket så rart: ”Kann der Onkel mir den Weg durch den Park zeigen?“ (Kan onkelen vise meg veien gjennom parken?).

Et annen kjennetegn ved norske og svenske språkbrukere er deres kjærlighet til titler. Den norske forfatteren Jan Mehlum har en biperson som tidligere har vært dommer i høyesterett. På norsk høres det ikke fullt så kunstig ut, men likevel ille nok: ”Høyesterettsdommer”. Det er ganske vanlig å tiltale slike personer med tittel, men i tredjeperson: Kan dommeren vennligst sette seg? For at det ikke skal høres ut som på 1800-tallet på tysk, kan jeg selvfølgelig skrive: ”Bitte, setzen Sie sich, Herr Larssen.” – Men det kan jeg bare hvis forfatteren røper hva dommeren heter. Noe som ikke alltid er tilfellet. Den enkleste løsningen er å spørre forfatteren, forklare problemet og be om å få et navn. Av og til sier forfatteren: ”Tenk deg ut et navn selv”. Det er ikke alltid lett å motstå fristelsen å døpe slike folk ”Zibebenstrudel”...

I det minste er dermed et irriterende problem løst: om folk skal si "du" eller "De" til hverandre – for i skandinaviske land er det mye mer vanlig å si du til hverandre enn hos oss. Anne Holts roman ”1222” (Der norwegische Gast på tysk) foregår på et høyfjellshotell hvor alle de involverte er snødd inne. I begynnelsen oppfører alle seg sivilisert. Lege, politiførstebetjent og prest, alle tiltaler hverandre med tittel og rang – i oversettelsen sier de derfor ”De” til hverandre. Da de etter noen dager fremdeles er innesnødd, er det slutt på de gode manerene, de vasker seg ikke lenger, griser ved bordet og begynner til og med å kalle hverandre ved fornavn – og herfra kunne jeg så med god samvittighet la dem si ”du”.

Å spørre forfatteren, slik at oversettelsen blir leselig, er ofte en god hjelp. Men svaret kan også føre til helt nye overraskelser. I kriminalromanen Mørkemannen (Der Eismann på tysk) lar forfatteren Unni Lindell et vitne snuse rundt på åstedet med buhunden sin. På spørsmålet om hva jeg skulle gjøre med buhunden, svarte forfatteren kort og hjerteløst: ”Samme for meg vel, hunder interesserer meg uansett ikke.” At buhunden er en ”Spitz” (spisshund) i den tyske utgaven, er sikkert ikke overraskende, men spesielt fantasifullt var det ikke.