Selvbiografiske tegneserier

Tegneserieskaperen Markus Witzel fra Berlin, alias Mawil, lyktes i å gjøre noe som bare noen få har klart før ham. I løpet av kort tid og allerede med de første verkene sine erobret han hjertene til tegneseriepublikummet og overbeviste alle kritikerne. En av grunnene er sikkert hans sjarmante og ærlige natur som skinner igjennom i de selvbiografiske fortellingene hans.

Etter at Mawil i en aktiv periode hadde utgitt historiene sine i fanziner og på mindre forlag, bestemte han seg for å studere kommunikasjonsdesign ved Kunsthochschule Weißensee. Der startet han tegneseriegruppen Monogatari sammen med likesinnede medstudenter. Monogatari er japansk og betyr ”fortelle historier“. Som atelierkollektiv utga de tegneseriene sine på eget forlag og utforsket nye narrative muligheter for tegneseriemediet. Til temaalbumet Alltagsspionage (2001) produserte de hver sin personlige tegneseriereportasje fra Berlin med tekst og bilder. Mawils fortelling Wie wir uns mal `ne 3er WG suchen wollten ble så godt likt av professoren hans at han uten problemer aksepterte en tegneserie som diplomoppgave. Wir können ja Freunde bleiben (2003) var slutten på studiet for Mawil og samtidig begynnelsen på hans framtid som tegneserieskaper. I fire episoder forteller han humoristisk og selvironisk om sine ulykkelige, ugjengjeldte forelskelser som følger ham fra barnsben av.

De ekstremt personlige historiene iscenesetter han kunstferdig og glidende med en virtuos layout der han lett veksler mellom forkjellige perspektiver. Mawils hverdagslige historier om å bli voksen er portrettet av en generasjon i begynnelsen av tjueårene som prøver å finne sin egen identitet. I tegneserien Die Band (2004) forteller han om sin egen erfaring med musikk i ungdommen og som bassist i diverse gutteband. På en provoserende, underholdende og sjarmerende måte skildrer han, mellom prøverom og ungdomsklubb, drømmen om å bli popstjerne. I tegneseriene tematiserer Mawil dessuten barndommen sin i det tidligere DDR og hvordan han som ungdom opplevde ”die Wende”. Action Sorgenkind forteller i flere episoder om hvordan Mawil etter Murens fall etterlikner vestlige ungdommer og foreviger seg selv med tagging og graffiti i Berlins gater. Vi følger ham også på reisene gjennom hele Europa, til tegneseriefestivaler og hippiekolonier – i en turkis Skoda-kombi eller på haiketur.

Som sitt alter ego har Mawil skapt figuren Supa-Hasi. Den klønete og sympatiske harefiguren oppholder seg ikke lenger i naturen, men foretrekker å treffe vennene sine, bjørnen Michalke og ulven Szaniec, i storbyen Berlin. Der gir de seg hen til aktiviteter for tenåringer, de spiller fußball, drikker litt for mye alkohol og er helt fortapt i unge kvinners uimotståelige sjarme. I Das große Super-Hasi Album og Meister Lampe ble tegneseriestriper fra fanziner, som ikke er å få tak i lenger, og diverse antologier slått sammen. Den lille haren med briller og kjempestore ører er en tragisk kvinnehelt som kunne vært fra en hvilken som helst Woody Allen film. Supa-Hasi gjør den ene bommerten etter den andre og snubler fra en kvinne til den neste. På en briljant måte blander Mawil slapstick og tragedie ved å transferere observasjonene og opplevelsene sine fra det virkelige livet til tegneserienes karikerte verden.