Avantgarde

Egentlig er ikke Moki en typisk tegneserietegner. Hun er maler, animerer filmer, bygger installasjoner og var allerede å se på performancer i selvsydde kostymer som ape eller monster. Hun jobber fortrinnsvis med akrylbilder – ofte av mennesker, dyr og fantasivesener som virker fraværende, sover eller drømmer i melankolske, ensomme landskap..

Diashow

I tillegg til å lage illustrasjoner og bilder har Moki siden 2004 også tegnet tegneserier, regelmessig for tegneserieantologien Orang og fram til 2007 som medlem av Spring, et kollektiv for kvinnelige illustratører. I 2006 ble hun tildelt prisen for ”beste artwork” for tegneserien Borderland av Interessenverband Comic e. V. (ICOM, tegneserieskapernes fagforening) – selv om juryen var i tvil om dette arbeidet kunne betegnes som en tegneserie.


Mokis billedspråk kjennetegnes av at hun verken bruker en bestemt teknikk eller en klart definert sjanger. Kunstneren overskrider grensene til de tradisjonelle tegneseriene – med samme selvfølgelighet som hun integrerer tegneserieaktige figurer i mange av maleriene sine.

Borderland er for eksempel satt sammen av akrylbilder hvor skyggevesener, som ofte går igjen, dukker opp rett ved siden av søte figurer fra andre tegneserier. Samlet sett forteller ikke disse bildene en entydig handling. Snarere er hvert bilde en scene i seg selv. Det er først i betrakterens hode disse scenene får en egen historie.

Å skape en stemning

Moki eksperimenterer også med sjangeren billedhistorie i andre tegneserier. Landstreicher, Popov und Piezke og Greenland minner om myldrebøker fordi bildene er så kompakte. Figurene beveger seg gjennom et helhetsbilde, et fortløpende landskap, og de enkelte scenene er ikke atskilt av paneler. Betrakteren må selv skille de ulike scenene fra hverandre. Noen av tegneseriene hennes er ordløse, korte bildesekvenser uten et tydelig plott – som Mokis kunst har de som formål å skape en atmosfære i stedet for å skildre en handling.

Reisen, oppdagelsen av naturen og en uhindret tilgang til den er temaer som går igjen i nesten alle historiene. Mokis figurer er søte pelsdyr, underlige vesener og forsteinede kjemper, sjelden mennesker. De streifer rundt i buktende, frodige landskap eller fantastiske scenarioer, oppdager, betrakter og bestiger dem, før de så krøller seg sammen, synker hen og drømmer om nye verdener.

Barnets grunnleggende tillit, som preger forholdet disse figurene har til naturen, er typisk. Moki henter inspirasjon fra Mummitrollene til den finsk-svenske forfatteren Tove Jansson og fra den japanske mangategneren Hayao Miyazaki. Hun integrerer til og med mummitrollfigurer som hattifnattene i bildene og tegneseriene sine.

Et legende møte

Et annet tema hos Monki er møtet mellom det kjente og ukjente. Slik er det også i Wandering Ghost, Mokis første tegneseriealbum. Tegnet med japansk kalligrafipenn konsentrerer Moki seg her om den rene linjen og arbeider kun sjelden med skyggelegging og overflater. Hun bryter med tegneseriens tradisjonelle fortellermåte og tar i bruk sin egen myldrebildeteknikk. Wandering Ghost begynner som en barnefortelling: En apeunge med store, runde øyne og utstående ører streifer rundt i idylliske omgivelser som er inspirert av japanske landskapstegninger. En natt har den mareritt og neste morgen er den forvandlet. Det komiske lille dyret er blitt til et stort dyr med lodden kropp, spiss nese, klumpete armer og buskete hale. Voksen utad sørger apen over sitt barnlige jeg. Det er et smertefullt gap mellom dens jeg-bevissthet og utseende. Man kan lese Wandering Ghost som en oppvekstskildring eller som en historie om fremmedgjøring av kropp og jeg-bevissthet. Til slutt oppstår det et legende møte som fører til at den voksne forsoner seg med seg selv.

Som barn var Moki overhodet ikke interessert i tegneserier fordi hun syntes tegningene i brorens tegneserieblader var for konvensjonelle. I dag er hun en etablert størrelse i tegneseriemiljøet i Hamburg.