Avantgarde

Paradoksalt nok eksisterer en tysk tegneserieavantgarde først og fremst på grunn av et land som førte en ideologisk kamp mot tegneserier: DDR. Det betyr ikke at det ikke fantes tegneserier i DDR, men de ble kalt ”billedhistorier“ og var kun tillatt for å motvirke konkurransen fra vest. Nettopp denne mistroen gjorde tegneserier interessant for unge østtyske kunstnere. Rett etter Murens fall i 1989 grunnla fire av dem, Anke Feuchtenberger, Henning Wagenbreth, Holger Fickelscherer og Detlef Beck, en gruppe ved navn PGH Glühende Zukunft (PGH = Produktionsgenossenschaft des Handwerks). Den ble en inspirasjon for tegneserieavantgardister i Berlin. Særlig var deres gjenopptakelse av ekspresjonismens estetikk iøynefallende. En kunstretning som i utlandet ble sett på som typisk tysk ble dermed integrert i tegneseriene. Det vakte internasjonal oppmerksomhet.

I Forbundsrepublikken Tyskland (BRD) var tegneserier mer anerkjent, men heller ikke der ble de regnet som en seriøs kunstform. En eksperimentell tegner som Hendrik Dorgathen fra Mülheim kjempet derfor for en tapt sak, før det kreative framstøtet kom fra Øst-Tyskland og offentligheten i det hele tatt registrerte at det fantes noe som en tegneserieavantgarde. PGH Glühende Zukunft ble imidlertid snart oppløst, og bortsett fra Anke Feuchtenberger, som sammen med Kathrin de Vries ble kjent for historiene om Die Hure H, har ingen andre medlemmer av gruppen forblitt trofast mot tegneseriesjangeren. Men både Feuchtenberger og Wagenbreth underviser i dag på tyske kunsthøyskoler og har dermed like mye innflytelse på en ung generasjon av tegneserieskapere som kollegaene Dorgathen, Martin tom Dieck og Atak (Hans-Georg Barber). På disse høyskolene får studentene mulighet til å prøve seg på sine første publikasjoner. Særlig Hamburg og Berlin har i de siste årene frambrakt et stort antall talenter, som også har klart spranget inn i forlagsverdenen, for eksempel Arne Bellstorf, Line Hoven, Sascha Hommer og Barbara Yelin.

Tegneserietidsskriftet Strapazin, som har eksistert siden 1984, er et viktig forum for den tyskspråklige avantgarden. Der er først og fremst sveitsiske tegnere sterkt representert: M. S. Bastian, Thomas Ott, CX Huth og Anna Sommer. De referer ikke like mye til tyske estetiske tradisjoner som til den amerikanske avantgarden, altså til tegnere som Gary Panter eller Art Spiegelman. Men Anna Sommers collagehistorier og Otts arbeider på skrapekartong bruker også spesifikke virkemidler fra europeisk kunsthistorie. Forbildene deres er John Heartfield og Max Ernst, Frans Masereel og James Ensor.

Også Jens Harder fra Berlin Markus Huber fra Hamburg og Ulf K. (Ulf Keyenburg) fra Düsseldorf tilhører den tyske tegneserieavantgarden. På 1990-tallet utviklet de hver sin individuelle stil i oppgjøret med den franske tegneserietradisjonen. De kombinerte blant annet dens grafiske framstillingsformer med uvanlige temaer. Harder forteller utviklingshistorien i tegneseriene sine, mens de mest kjente arbeidene til Ulf K. har døden som hovedkarakter. I likhet med Markus Huber har de to tegnerne oppnådd mer suksess med dette i utlandet enn i Tyskland, og for nesten alle nevnte avantgardister gjelder det at de nyter større oppmerksomhet innenfor illustrasjon enn innenfor deres egentlige sjanger, tegneserien. Bare på den måten kan de tjene pengene som tillater dem å eksperimentere.