Tegneserieverden

Tyskland har igjen fått en plass på tegneserienes verdenskart. En ny tysk tegneserieavantgarde har vokst frem fra en gruppe tegnere fra Øst-Berlin. Det tegneserievennlige klimaet ved de tyske universitetene stimulerer en betydelig utvikling av nye retninger, og spekteret av nye temaer og stiler i tegneseriene blir stadig videre.

Tyskland kan takke gjenforeningen mellom Forbundsrepublikken Tyskland og Den tyske demokratiske republikken (DDR) for den gjenerobrede plassen på tegneserienes verdenskart. Og det er den østlige delen av landet som har bidratt vesentlig til tilbakekomsten – i det minste hvis vi konsentrerer oss om det estetiske aspektet fremfor det rent økonomiske.

Naturligvis fantes det et par anerkjente tyske tegneserietegnere også før 1990. Men alle som en kopierte de stil- og fortellingsformer som for lengst var etablert i andre land. Det gjelder både Matthias Schultheiss og Ralf König, som nevnes som internasjonalt anerkjente kunstnere. Og det gjelder Walter Moers eller Rötger Feldmann alias Brösel, en ren nasjonal solskinnshistorie, og Hannes Hegen og Rolf Kauka fra 1950- og 1960-tallet. Uansett om påvirkningen kom fra det satiriske tegneseriemagasinet „Mad“, som ble grunnlagt i USA på 1950-tallet, eller fra Walt Disney eller fra Frankrike eller den amerikanske undergrunnen.

„PGH Glühende Zukunft“

Tyske bildehistorier fantes det riktignok allerede fra Wilhelm Busch eller e. o. plauen, egentlig Erich Ohser, som tegnet tegneserien „Vater und Sohn“ fra 1934 til 1937. Men det er først tegenserieavantgarden fra 1990 som igjen kan betegnes som selvstendig.

Denne gruppen har sitt utspring i Berlin, og skal vi nevne ett navn, må det være kollektivet „PGH Glühende Zukunft“ (PGH strålende fremtid) som ble grunnlagt rett etter murens fall i 1989. Navnet henspiller ironisk på produksjonssamvirkene for håndverkere, Produktionsgenossenschaften des Handwerks (PGH), som var så typiske for DDR. Kunstnergruppen besto av Anke Feuchtenberger, Holger Fickelscherer, Henning Wagenbreth og Detlef Beck.

Alle sammen kom fra Øst-Europa og hadde fått muligheten til å ta en grafisk utdannelse i DDR, der de lærte seg teknikker som for lengst var gått i glemmeboken på kunsthøyskolene og utdanningsinstitusjonene i Vest-Tyskland. Arbeidet med manuelle presser, tre- og linolsnitt, skriftmaleri og bokdesign utgjorde grunnlaget for kunsten til denne kvartetten fra Berlin. De noe yngre øst-tyske tegneserietegnerne Georg Barber alias Atak og Kat Menschik, nøt også godt av den gammeldagse utdannelsen i DDR.

Nysgjerrighet på tegneserier

Disse kunstnerne ble i første rekke kjent for sine plakater og karikaturer, men det fortsatte bare på noe om også var mulig innenfor DDR-regimet. Det fantes derimot tidligere ikke noe forum kunstneriske tegneserier, fordi bildehistorieproduksjonen i DDR var begrenset til heftet „Mosaik“ og et par andre serier i sosialistpartiets ungdomsmagasiner „Atze“ og „Frösi“. Tegneserier (som de ikke engang fikk lov til å kalles) var forbeholdt barn i statsledelsens øyne. Bildehistorienes fortellerpotensial ble altså underkjent i DDR.

Desto mer nysgjerrig ble medlemmene i „PGH Glühende Zukunft“ på denne historiekategorien. De skapte i første rekke tegneserier, selv om de bare tjente penger med annet grafisk arbeid. Siden de ikke var avhengige av å tjene penger på bildehistoriene, ble det skapt rom for eksperimenter som etablerte vest-tyske tegneserietegnere ikke våget å gjennomføre, fordi det da ville gått ut over deres kommersielle suksess. Bevisst knyttet de fire berlinerne seg til ekspresjonismen – den betydningsfulle moderne kunstretningen som gikk for å være spesielt tysk.

Dystre bildehistorier

Og denne tradisjonslinjen ble spesielt godt mottatt i utlandet, siden det igjen var noe å finne i tegneserier fra Tyskland som allerede var kjent som en milepæl i landets kunsthistorie. De dystreste bildehistoriene fra PGH-tegnerne med sine eksistensialistiske eller kynisk-satiriske grunntone, kunne tydeligvis knyttes direkte til epoken som hadde gjort Berlin til verdens kunsthovedstad i et helt tiår, nemlig 1920-tallet under Weimar-republikken.

Anke Feuchtenberger, som hovedsaklig forvandlet litterære tekster fra forfatteren Katrin de Vries til feministiske bildehistorier, og Henning Wagenbreth med sine umiskjennelige piktogrammer, ble på midten av 1990-tallet til den tyske tegneserieavantgardens utstillingsvindu – ett i Frankrike og ett i Amerika. Fickelscherer og Beck slo derimot aldri gjennom internasjonalt. Men det var det to vest-tyske tegnere som gjorde på denne tiden, nemlig Hendrik Dorgathen og Martin tom Dieck.

Over landegrensene

Dorgathen ble først anerkjent som illustratør da han tegnet den tekstfrie tegneserien „Space Dog“, som ble utgitt av forlaget Rowohlt Verlag, et av de mest renommerte forlagene i Vest-Tyskland. Denne tegneserien vakte raskt stor oppsikt – også internasjonalt. Martin tom Dieck fra Hamburg etablerte seg derimot fremfor alt med en av Jens Balzers tekstede bildehistorier ved navnet „Salut Deleuze“, der den poststrukturalistiske filosofien til Gilles Deleuze, Roland Barthes, Michel Foucault og Jacques Lacan blir gjenstand for den høyst intelligent fortalte berg-og-dalbane-tilværelsen til de fire avdøde filosofene. Tegneserien ble først utgitt i Frankrike i 1998 før den ble også ble utgitt på tysk av et sveitsisk forlag to år senere.

Her et eksempel som den dag i dag fortsatt mangler sitt sidestykke: Mange tyske tegnere, fremfor alt de med krevende innhold, har hatt det lettere i utlandet enn hjemme – og da fremfor alt i Frankrike. Ulf Keyenburg alias Ulf K., Barbara Yelin og Jens Harder har utgitt mye mer utenfor Tysklands grenser, noe som også skyldes temaene de har valgt. Temaer som oppfattes om typisk tyske av internasjonale lesere, og som nettopp derfor gjør det spesielt godt i andre land.

Romantikken og modernismen

Et verk av Ulf K., med de to hovedkarakterene Monsieur Mort og Hieronymus B., har klare referanser til den tyske kunsthistorien med temaer som dødsdanser eller grotesker, som også forekom i tidlig nytid. De mest imponerende eksemplene var det Hans Holbein d.y. og Hieronymus Bosch som sto for. Og sist, men ikke minst, refererer dette verket til de fantastiske verkene til kunstnerne Arnold Böcklin (1827 til 1901) og Max Klinger (1857 til 1920), som befinner seg i overgangen fra romantikken til modernismen, og benytter seg av drømmemotiver og surrealistiske motiver og harselerer med myter.

Barbara Yelin tegner derimot tegneserier som henter sin struktur og sine temaer hovedsakelig fra romantikken. Jens Harder refererte med sine største prosjekter „Leviathan“ og „Alpha“ til zoologen Ernst Haeckels (1834 til 1919) innsats for å forklare naturen på en systematisk og grafisk måte. Haeckel gjorde som en etterfølger av Darwin, et forsøk på å fremstille evolusjonen ved hjelp av avanserte skjemaer. De vakte fremfor alt oppmerksomhet blant kunstnere og filosofer. Det har seg altså sånn at det som oppfattes som spesielt tysk i kunsthistorien, vinner spesielt stor gjenklang i utlandet i tegneserieform. For eksempel vant „Alpha“ „Prix de l’Audace“ (dristighetsprisen) under den viktigste europeiske tegneseriefestivalen i Angoulême i Frankrike i 2010.

Et tegneserievennlig klima

Men den tid da bare avantgardistisk historiefortelling gjorde tyske tegneserier fremgangsrike, er for lengst forbi. Siden den eldre tegnergenerasjonen har blitt lærere ved kunsthøyskolene – Feuchtenberger i Hamburg, Wagenbreth i Berlin, Dorgathen i Kassel, tom Dieck i Essen, Atak i Halle – har det oppstått et tegneserievennlig klima ved universitetene som er generelt fordelaktig for bildefortelling. Noen av de mest fremgangsrike tyske tegneseriene i det siste tiåret har oppstått som akademiske arbeider, der „Held“ av Felix Görmann alias Flix og „Wir können doch Freunde bleiben“ av Markus Witzel alias Mawil har gjort seg bemerket.

Den første tittelen er en fiktiv vest-tysk selvbiografi, den andre en ekte øst-tysk selvbiografi. Og spekteret av temaer og stiler i tegneseriene blir stadig videre.

Det har oppstått to kjerner: Berlin, der fremfor alt tegneseriegruppen „Monogatari“ (det japanske ordet for historier) vekker oppsikt, og Hamburg, der klassene til Anke Feuchtenberger ved kunsthøyskolen har gitt grobunn for en helt ny tegneseriegenerasjon, som også drar fordel av at enda tre kunstnere bor i byen: Martin tom Dieck, Markus Huber og Isabel Kreitz.

Ukjent fortellerprinsipp

Feuchtenberger-studentene Sascha Hommer og Arne Bellstorf har med sin antologi „Orang“, som gis ut én gang i året, skapt et forum for tegnerne i Hamburg, som har en gjennomsnittsalder på rundt 30 år. Line Hoven og Moki er enda to kvinner i denne gruppen, som med utgangspunkt i klassisk tresnitt (Hovens skrapekartongteknikk) og manga-estetikk (Mokis tegnede fantasiverdener) lodder ut disse to ekstreme retningene som utgjør rammen rundt det feltet som unge tyske tegneserietegnere beveger seg innenfor i dag. I Berlin finnes det en gruppe tegnere ved navn Monogatari. Medlemmene er Jens Harder, Mawil, Ulli Lust, Tim Dinter, Kathi Käppel og Kai Pfeiffer, og gruppen har tatt tegneseriene i en dokumentarisk retning. Her er det ikke bare den fremgangsrike modellen for selvbiografisk fortelling som står i sentrum, men også den fenomenologiske observasjonen spiller en stor rolle. Det tysk-israelske tegneseriereportasjeprosjektet „Cargo“, som Harder og Dinter var involvert i, er et godt eksempel på dette fortellerprinsippet, som tidligere var ukjent i Tyskland. Også Ulli Lust og Kai Pfeiffer har også vært innom prosjektet under sine Berlin-opphold.

Internasjonale suksesser

Og med Johnny Cash-biografien til Reinhard Kleist, som også bor i Berlin og som har en karriere som startet under sterk påvirkning fra tegneserieavantgarden på 1990-tallet, har en ny retning sett dagens lys, nemlig dokumentartegneserien. „Cash“ ble også en stor suksess internasjonalt. Det blir også Isabel Kreitz’ historisk nøyaktig konstruerte tegneserie om spionen Richard Sorge, som røpet Hitlers planer om å angripe Sovjetunionen da han arbeidet ved den tyske ambassaden i Tokyo under andre verdenskrig.

Isabel Kreitz bruker ingen stilelementer fra manga, altså fra japanske tegneserier, selv om historien utspiller seg i Japan. Derimot har en lang rekke tyske tegnere fra den yngre generasjonen funnet sine forbilder i Det fjerne østen. Manga, som har gått sitt seierstog i Tyskland siden 1990-tallet, har ført til at et helt nytt segment har blitt etablert. Dette segmentet har i løpet av denne tiden fremskaffet egne tyske kunstnere. Spesielt bemerkelsesverdig er det hvor mange kvinner som jobber som mangaka, altså som manga-tegnere. Her nevnes for eksempel Anike Hage, Christina Plaka, Judith Park, Nina Werner, Olga Rogalski og tegnerduoen Dorota Grabarczyk og Olga Andryenko, som jobber under pseudonymet DuO.

Egne historier og stiler

Det de alle har til felles, er at de i motsetning til de tidligere nevnte tegnerne ikke har noen kunstfaglig utdannelse, men begynte som fan-tegnere, og har jobbet seg oppover ved å delta i talentkonkurranser. Derfor spiller ikke skoleinndelinger eller tradisjoner en så stor rolle for mangaka som for andre tegneserietegnere. De åpnere strukturene i denne gruppen har tilført den tyske tegneserien masse friskt blod på det kommersielle og populære området. Og manga-estetikken, som for lengst er anerkjent verden over, sørger også for at unge kunstnere blir kjent vidt ut over landegrensene.

Noen ganger med en så elegant referanse til tysk historie som i tilfellet Christina Plaka og tittelen på hennes suksesserie „Prussian Blue“ („Prøysisk blått“, altså den syntetiske fargetonen fra Tyskland som ble berømt i Japan gjennom tresnittserien „De 36 Fuji-prospekter“ av Hokusai) eller i Anike Hages „Gothic Sports“ der fotball er temaet, som nok en gang vekker kulturell nysgjerrighet blant fremmedspråklige lesere. På denne måten hevder den tyske tegneserien seg også som manga-tegneserie ved at den søker og finner sine egne historien og stiler.