Tegneserieromaner

Reinhard Kleist mottok allerede for sin debut Lovecraft (1994), som han utviklet og utformet mens han studerte grafikk og design, den ettertraktede Max und Moritz-prisen til Internationaler Comic-Salon Erlangen. Juryen ble straks grepet av den fantastiske og uhyggelige historien om en tegneserieskaper, som under arbeidet med biografien om den amerikanske grøsserforfatteren konfronteres med overnaturlige fenomener. Den svært detaljerte arkitekturen, som Kleist iscenesetter de maleriske tegneseriebildene sine med, overbeviste også. Det så ut til at det tyske tegneseriemiljøet hadde fått en ny stjerne. Men mens kritikerne og tegneseriekjennere lovpriste verket hans, viste det seg at utgivelsene hans var for omfangsrike og ukonvensjonelle for mange potensielle kjøpere.

Kleist finner inspirasjon til innholdet og den ekspressive farge- og formgivningen i litteratur av H. P. Lovecraft, Clive Barker og Oscar Wilde. Ut fra Wildes Bildet av Dorian Gray og Barkers Human Remains laget Kleist sitt neste album Dorian (1996), og i Das Grauen im Gemäuer (2002) fortolker han noveller av Lovecraft i unike svart-hvitt bilder.

Kleist liker å plassere sine skurrile og morbide fortellinger i apokalyptisk urbane omgivelser. Bakgrunnene i Berlinoir-serien (sammen med Tobias O. Meissner) er basert på kulisser og opptakssteder til filmene Metropolis, Dr. Caligaris kabinett, Den tredje mann eller Blade Runner. I trilogien viser Kleist en mørk fremtidsvisjon av byen Berlin, der en blodtørstig hærskare av vampyrer hersker. Bare noen få rebeller tør å gjøre motstand mot de voldsomme tyrannene og fører en håpløs partisankrig i undergrunnen. Berlinoir er et mesterstykke av en fantastisk tegneserie og samtidig en bitende politisk parabel på metropolens bestående og tidligere sosiale forhold. Fra enkelte epoker i det forrige årtusen gjenskaper Kleist et forvirrende, retrofuturistisk lappeteppe av historien, der det vrimler av estetiske og politiske sitater fra arbeiderkampen, fascismen og DDR-sosialismen fram til kapitalismen. Med sine utopiske tegneserier reagerer Kleist på virkelige begivenheter og tegner et komplekst og avslørende portrett av samfunnet.

Et annet tematisk tyngdepunkt i Reinhard Kleists verk er USAs myteverden. I The Secrets of Coney Island (2007) iscenesetter tegneren historiene sine om tapere og outsidere i det amerikanske samfunnet i fornøyelsesparken med samme navn som hadde sin blomstringstid rundt århundreskiftet. Men siden en fryktelig brann på 1930-tallet er livet på Coney Island bedrøvelig. I de forfalne kulissene virker den glamorøse fortiden både fraværende og tilstede. Kleist lykkes i å fange denne egenrådige stemningen i tre noveller på en førsteklasses måte, med et merkelig, men likevel varmt portrettert ensemble av pensjonerte magikere, sverdslukere og dverger. Men Kleist verken stiller ut eller presenterer frikerne, som for eksempel sirkusdirektører gjør det. Istedenfor befatter han seg med frikernes skjebnesvangre liv, omtrent som David Lynch med filmen Elephant Man.

Samme år som filmen Walk The Line om livet til Johnny Cash kom på kino i Tyskland, publiserte Kleist tegneseriebiografien Cash – I See Darkness (2006). Der tar tegneserieskaperen fra Berlin for seg en fasett av den legendariske countrysangeren, som var kommersielt uinteressant for Hollywood-kjærlighetshistorien, nemlig hans mørke side. Med uttrykkssterke og filmatisk-dynamiske bilder forteller Kleist oppturene og nedturene til Man in Black, hans suksesser og fiaskoer, utløst av stoff- og alkoholmisbruk. Men nettopp denne kompleksiteten er karakteristisk for Cashs personlighet, for den ga ham energien til å gjøre opprør mot USAs politikk og kjempe for forbryternes rettigheter.

Eventyr, lengsel etter å reise bort, lykkespill og undergang forbinder Kleist med revolusjonslandet Cuba og dets mangeårige, karismatiske politiske leder Fidel Castro. Av nysgjerrighet drar tegneseriekunstneren i mars 2008 for fire uker til øyrepublikken, for han vil danne seg sitt eget bilde av landet og menneskene som bor der. I skisser, maleriske illustrasjoner og tegneserieepisoder fanger Kleist stemningene i Havannas gater og befolkningens livssituasjon. Havanna – Eine kubanische Reise (2008) er en biografisk reisedagbok som er preget av de subjektive inntrykkene til tegneserieskaperen. Kleist er absolutt klar over at han under det korte oppholdet sitt ikke kunne få mer enn et overflatisk innblikk i Cubas kultur og samfunn. Tegningene hans er riktignok ikke helt fri for klisjeer, men meningen hans om Cuba er mer differensiert etter at han kom hjem igjen, spesielt i forhold til det tyske samfunnet.