Tegneserieromaner

Tegneserieskaperen og grafikeren Uli Oesterle elsker å utruste de bisarre historiene sine med groteske typer og skikkelser. Allerede i 2000 ble Oesterle nominert til Max und Moritz-prisen for det morbid-humørfulle debutalbumet Schläfenlappenphantasien (1999) på den Internastionaler Comic-Salon Erlangen. De dystre scenariene til etterfølgeren Frass (2000) hentet Oesterle fra hjembyen München. For rett utenfor husdøren sin finner han, som egentlig er fra Karlsruhe, en selvgod subkultur og et trendy samfunn, der overdreven iscenesettelse av seg selv er en av spillereglene.

I tegneserien Frass gjør Oesterle nådeløst og kynisk opp regnskap med overklassens grenseløse forkjærlighet for luksus. De fargerike og uttrykksfulle tegningene passer til Serafin Brûte II., en eksentrisk og nytelsessyk feinschmecker som reiser hele jorden rundet på leting etter utsøkte delikatesser. En skjebnesvanger hendelse får fram at Serafin Brûtes begjær ikke kjenner noen grenser og at han til og med tyr til mord.

I trilogien Hector Umbra. Der halbautomatische Wahnsinn (2003-2009) arbeider Oesterle overbevisende med virkemidler fra detektivromaner og science fiction. Tegneserieromanen om detektiven Mike Hammer fra München, som noen ganger gjerne også har på seg Motörhead-t-skjorter, har vokst til over 200 sider. Nå foreligger historien som samlealbum.

Oesterle beriker sitt innviklede og hemmelighetsfulle eventyr med kritiske stikk i siden til den store utbredelsen av konspirasjonsteorier, medienes sensasjonslyst og den motefikserte klubbkulturen. I sentrum for serien står Hector Umbra, en maler, som begir seg ut på leting etter vennen DJ Osaka som plutselig forsvant. Selv om Umbra har store overarmer og er kraftig bygget, konfronteres selv han med fysiske og psykiske grenser under letingen. Etterforskningen fører ham nemlig bl.a. til de dødes ingenmannsland og han blir konfrontert med uvennlige romvesener. Men hele tiden har løsningen på gåten ligget innenfor rekkevidde, nemlig i et musikkstykke som Osaka spilte på et DJ-set. Selv i det dystre scenario med de avskyelige romvesenene, som utseendemessig likner på de tidlige skrapekartong-tegneseriene av Caro og Jeunet, lykkes det Oesterle å gjøre oppgjør med det moderne samfunnet og dets populærkultur.

I 2004 ble Oesterle nominert for utgivelsen av det første Hector-Umbra-kapittelet på tegneseriefestivalen i Angoulême og samme år mottok han Independent-prisen fra ICOM.

Etter en utdanning som grafiker ved Akademie für Gestaltung i München jobber Oesterle siden begynnelsen av 1990-tallet frilans som illustratør, grafiker og tegneserieforfatter.

Det lønner seg å studere hans markante og kantete tegninger nøye, for helt fra starten av blir leseren nesten tilfeldig gjort oppmerksom på viktige detaljer og indisier som mot slutten blir enda tydeligere og til slutt danner et sammenhengende bilde.