Tegneserieromaner

Det tyske begrepet ”Autoren-Comic” (”forfattertegneserie”, på norsk brukes begrepet ”tegneserieroman” eller ”grafisk roman”), som har vært i bruk siden 1990-tallet, beror på en analogi. Kinofilmproduksjoner, der regissøren også skriver filmmanuset og tar samtlige kunstneriske avgjørelser, eller i hvert fall er med på å ta viktige beslutninger, blir som kjent kalt ”Autorenfilme” (”forfatterfilmer”), som igjen er en analogi til litteraturen. Det vil si at en tegneserieroman er en billedhistorie der en og samme kunstner er ansvarlig for scenario, tegning, eventuelt også fargelegging. Og som i film stilles det større kunstneriske krav. Det forventes en mer individuell fortellerform, en mer personlig, ofte selvbiografisk tematikk og som regel også en mer uavhengig økonomi som er langt over gjennomsnittet.



Den markedsorienterte masseproduksjonen til disney-, superhelt- og manga-tegnefabrikkene var og er riktignok først og fremst et amerikansk og japansk markedsfenomen. Det var også tegnerne i den amerikanske undergrunnen – framfor alt Robert Crumb –, som på 1960-tallet begynte å fortelle hverdagslige og selvbiografiske historier og oppfant en villere tegnestil og nye fortellerformer. På 1980- og 1990-tallet utviklet dette seg til en romanlang form, som for eksempel hos Art Spiegelman, Daniel Clowes, Charles Burns, Hernandez-brødrene, Chris Ware og tegneserieveteranen Will Eisner, som også preget begrepet ”Graphic Novel“.

I Europa, der det aldri fantes et så strengt skille mellom produksjonsmåtene (fordi også de kommersielt suksessrike produksjonene ofte var tegneserieromaner), var det korresponderende slagordet på 1970- og 1980-tallet derfor heller ikke ”forfattertegneserier“, men ”tegneserier for voksne“. Blant dem regnes for eksempel tegnerne i tidsskriftet Schwermetall (som Moebius eller Philippe Druillet), men også de få tyskspråklige tegneserieforfatterne som var kjent på den tiden (som Matthias Schultheiss eller Chris Scheuer).

Begrepet ”Autoren-Comic“ og i enda større grad ”Graphic Novel“ har hatt en ny konjunktur i Tyskland i løpet av de siste årene. Dette har riktignok mindre å gjøre med forholdet til tegneserie-mainstreamen enn med en tilbakevending til tegneseriens fortellende funksjon. I tegneseriene sine forteller unge tegnere som Arne Bellstorf, Tim Dinter, Jens Harder, Sascha Hommer, Line Hoven, Claire Lenkova, Mawil eller Kati Rickenbach hverdagslige historier om puberteten, flørtingen, det første bandet eller tysk-amerikanske og tysk-tyske familieforviklinger, eller de bruker billedhistoriene som medium for små reportasjer. Samtidig orienterer de seg sterkere etter den amerikanske fortellertradisjonen enn etter de fortrinnsvis grafisk anlagte og lyrisk-reduserte verkene til den tyske tegneserieavantgarden på 1990-tallet (som stammer fra de akademiske lærerne deres som Atak, Anke Feuchtenberger eller Martin tom Dieck). Men det finnes også tegnere som i større grad slutter seg til den fransk-belgiske tegneserieskolen, som foreksempel nouvelle ligne claire (som Ulf K.), som tar opp igjen en tegnestil som minner mer om fanzine- og undergrunnsmiljøet (som Calle Claus), eller som prøver seg på det vanskelige markedet til underholdningstegneserier for voksne (som Horus, Reinhard Kleist eller Uli Oesterle). Det at de vanligvis tekster og utarbeider sine egne tegneserier er en selvfølge for de unge tegnerne. Begreper som ”forfattertegneserie“ eller ”Graphic Novel“ har dermed blitt til slagord for å klassifisere og markedsføre tegneseriene og dessuten ført til at man kan fjerne seg fra det dårlige imaget som tegneserien hadde tidligere.