Tegneserieromaner

Diashow

Da han reiste til Japan som 28-åring for å bo noen måneder i Tokyo, ba han leserne sine via en tegneserieblogg om å gi ham oppgaver per e-post. Konseptet var enkelt, men oppdragene var ikke dumme. En gang måtte Schwieger tilbringe en natt på et timeshotell, så måtte han forfølge en motorsykkelgjeng med et martialsk utseende. Hver uke kom han med fire nye tegneseriesider der han skildret erfaringene sine med raske filtpennstreker og få ord: Redselen sin da han fortærte den svært giftige kulefisken, eller skammen da rommet hans ble oversvømt på grunn av en betjeningsfeil ved toalettnedskyllingen. Senere resulterte de subtile og selvironiske betraktningene i boken "Moresukine". Den lett håndterlige utgivelsen, nå også tilgjengelig på engelsk og japansk, er trolig en av verdens underligste og mest autentiske reisebøker for Japan.

Dirk Schwieger er verken redd for å føle seg som en fremmed eller for å bli sett på som en outsider. Da han etter et par semestre med moderne tysk litteratur, filosofi og kunsthistorie søkte om en studieplass hos kunstneren Georg Baselitz ved Universität der Künste i Berlin (UdK), tok Baselitz ham først inn i varmen etter at han hadde forvisset seg om at det ikke fantes noe annet sted for tegneserieskapere. I maleklassen traff Schwieger alle de som ikke passet inn andre steder – som for eksempel performance- og graffitikunstnere. "Der følte jeg meg hjemme", sier Schwieger og legger til: "Det var Baselitz som lærte meg å sette pris på å være en outsider". Daniel Richter, som senere overtok klassen, kjente til tegneseriemiljøet og ga ham mange konkrete impulser. I 2005 fullførte Schwieger studiet som mesterelev hos Richter og begynte å reise. Han tilbrakte flere måneder i USA, Russland, Japan og på Island. Ifølge Schwieger var reisene en utrolig berikelse og utvidelse for hans egen kunst.

På Island fikk han ideen om å begynne et tegneserieprosjekt om alver. I et år gjorde Schwieger research på øya, førte samtaler og intervjuer, samlet avisartikler og litteratur. "Disse fabelvesenene utgjør en slags usynlig nasjon, og hva passer bedre til å dokumentere denne verdenen enn en tegneserie", tenkte han og begynte å tegne. Siden da har den ene dobbeltsiden fulgt den andre.

Den første delen, som utkom gratis som elektronisk tegneserie, gir en forsmak på det komplekse prosjektet. Med et etnologisk og vitenskapelig blikk karakteriserer tegneren menneskene ved hjelp av bitte små detaljer. På en dobbeltside i "alveprosjektet" presenterer han for eksempel tolv personer som svarer på spørsmålet om hva alver er. Den overvektige Heidrun beskriver dem som "folk som oss, som lever i en parallell verden“, den intellektuelle Bödvar derimot ser på dem som "Islands Hollywood", og Petur i tykk, rutete skjorte påstår at han i hele sitt liv aldri møtt noen som tror på dette tullet ... (kanskje bortsett fra i den lille landsbyen han kommer fra).

Ord og bilder er uatskillelige. De to tegnsystemene må skape friksjon i møte med hverandre og veves sammen. "Jeg er ikke forfatter, men lager bilder", sier Schwieger. Først når en rute inneholder en viktig tanke og samtidig kan stå for seg selv, er historien vellykket. Også av den grunn passer begrepet "tegneserieforfatter" bedre på Dirk Schwieger enn på så godt som alle andre.

"Hver tegneserie jobber med de synlige og usynlige impulsene", forklarer Schwieger. Betrakteren må sette det usynlige, åpne rommet mellom bildene sammen til en handling i sitt eget hode. Først ved hjelp av leserens fantasi og ideer blir fragmentene til en passende historie.

I midten av 2010 ble Schwieger far for andre gang. For å gjøre noe "meningsfylt" ved siden av oversatte han den amerikanske tegneserieskaperen Larry Marders "Beanworld" til tysk – en "storartet blanding av barnebok og konseptkunst med utrolig livskloke kommentarer og veldig morsomme vendinger". Schwieger kan for øyeblikket ikke si noe om når alveprosjektet er ferdig. Planen er slutten av 2012.