Humor

Bernd Pfarr begeistret publikummet sitt i satiriske tidsskrifter og i aviser med eksentrisk humor og merkelige scenarier. I 2004, i en alder av bare 45 år, døde han av kreft og etterlot et hull i det tyskspråklige tegneserielandskapet som ikke kan fylles.

På Comic-Salon Erlangen i 1998 fikk Bernd Pfarr Max und Moritz-prisen som beste tyske tegneserietegner. Pfarr tok en utdannelse innenfor klassisk maleri ved Offenbacher Hochschule für Gestaltung, noe som senere preget arbeidene hans. I store formater malte han matte og transparente tegneserier med akryl. Stilen minner mer om maleriene til Edward Hopper enn tegningene til kollegene hans. Alle kontrastene mellom lyst og mørkt og de lysende fargenyansene gir Pfarrs bilder et snev av evighet og fastholder dem i tiden. I motsetning til Hoppers realistiske stil stammer Pfarrs skildringer av landskap, bygninger og figurer fra tegneserieverdenen.

Favorittkarakterene hans var Gud, bjørnen Bruno, hunden Purzel som er tilhenger av Kant, Fido, ravnen Alex og den merkelige kontoristen Sondermann. I Bernd Pfarrs tegneserieverden lever de ut sine fikse ideer og kjemper med hverdagens besynderlige og surrealistiske eventyr. Humoren hans besto ikke av lett tilgjengelige vitser som allerede antydes i bildet og så plutselig går opp for betrakteren. Ord og bilder er ikke bare plassert fra hverandre, også innholdmessig er de atskilt. Poenget blir først tydelig når man leser tekstfeltet under illustrasjonen. Pfarr gjorde ikke narr av de forskrudde og skjøre kreaturene sine, men portretterte deres rebelske opptreden på en verdig måte. Han ønsket aldri å bli sett på som en satiriker, for han kunne ikke fordra bedrevitere og belærende folk. Pfarr lot de viktige dagspolitiske temaene ligge og viet seg heller til de små hendelsene som på grunn av sin absurditet sier noe om den verdenen vi lever i. Denne framstillingsmåten og undertekstene hans, som var av høy litterær kvalitet og farget av gammeldags dagligtale, ga ham tittelen "det absurdes poet". Pfarr fortalte aldri hele vitsen, men skapte en balanse som også ga rom til leserens fantasi.