Klassikere

Framveksten av et tegneseriemiljø i Tyskland er tett forbundet med landets historie. Hver epoke kan forevise verker av illustratører som har overlevd tidens tann – "tyske tegneserieklassikere".

Tyskland har en lang karikatur- og illustrasjonstradisjon. Etter at en lov garanterte pressefriheten i 1854, oppsto flere satiriske tidsskrifter, som for eksempel magasinet Simplicissimus. Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse ble de fleste satiriske verkene sensurert eller pålagt et innhold som var tro mot regimet. Mange illustratører ble fordrevet. Den politiske karikaturtegneren Erich Ohser (1903–1944) ble i 1934 nektet medlemskap i Reichsverband der deutschen Pressezeichner (Riksforbundet for tyske pressetegnere), noe som på den tiden var ensbetydende med yrkesforbud. Vater und Sohn-historiene utga han under pseudonymet E. O. Plauen. Av frykt for å bli arrestert begikk Ohser selvmord i april 1944.

I etterkrigstiden hadde amerikanske tegneserier stor avsetning i Tyskland. Aviser ga dermed karikaturtegnerne og illustratørene sine i oppdrag å utvikle egne historier. I 1947 utkom det første tyske tegneserieheftet, Bumm macht das Rennen av Klaus Pielert, i et opplag på 10 000 eksemplarer på billedbokforlaget Hartmann i Düsseldorf. I det sovjetiske okkupasjonsområdet – senere DDR – utkom Der Junge Pionier som inneholdt Richard Hambachs billedhistorier om den lille bien Kati. Roland Kohlsaats eventyrhistorier om gummihesten Jimmy og Manfred Schmidts detektivfigur Nick Knatterton regnes som klassikere.

Billedbokseriekulturen var født, det oppsto mange serier bestående av flere hefter som oppnådde høye opplagstall. Forleggeren Rolf Kauka skapte de komiske figurene Fix og Foxi til serien Eulenspiegel, som fremdeles eksisterer. Gjennom Walter-Lehning-Verlag publiserte Hansrudi Wäscher Sigurd, Ritter ohne Furcht und Tadel. Serien med pinnsvinet Mecki ble trykket i tv-magasinet HörZu. Den voldsomme utbredelsen sørget på begynnelsen av 1950-tallet riktignok også for at psykologer og foreldreorganisasjoner startet kampanjer mot ”den tarvelige smusslitteraturen“. Det kom til demonstrasjoner og til og med offentlig brenning av bøker og hefter.

I Forbundsrepublikken ble det i juni 1953 vedtatt en lov om utbredelsen av tekster som var skadelige for ungdom. I DDR fulgte i 1955 ”Verordnung zum Schutze der Jugend“ (forordning til beskyttelse av ungdommen). Ifølge DDR-funksjonærenes bestemmelser skulle billedbøker brukes til å utdanne ungdom på en underholdende måte. Tegneren Hannes Hegen (*1925) fikk i denne sammenheng i oppdrag å lage et motstykke til Mikke Mus for tidsskriftet MOSAIKK. Heltene hans, Dig, Dag og Digedag, hører til tegneserieklassikerne i DDR.

Virkelig presentable ble tyske tegneserier likevel først på 1960-tallet da en ny generasjon av tegnere videreutviklet sjangeren. Janosch, Walter Schmögner og Angela Hopf fant fram til nye uttrykksformer som for eksempel ”tegneserie-billedboken”. På 1970-tallet oppsto satiriske og samfunnskritiske tegneserier av F. K. Waechter, Hans Traxler og Franziska Becker, men også tegneserier for barn som Abrafaxe-figurene til DDR-tegneren Lona Rietschel. Matthias Schultheiss utviklet et eget billedspråk på 1980-tallet, mens
Walter Moers skapte løgnhalsen Käpt’n Blaubär for barn.

Den tyske gjenforeningen førte til en ytterligere profesjonalisering av tegnere og en stadig bredere inndeling i temaer. Etter hvert har det tyske tegneseriemiljøet blitt så etablert at man kan skille mellom ulike sjangere og trender. I dag regnes Werners motorsykkelhistorier av Brösel, Ralf Königs tegneserier for voksne og Judith Parks manga-historier som moderne klassikere.