Manga

I 2006 tilbrakte Dirk Schwieger et år i Tokyo og fortalte om opplevelsene sine i den interaktive tegneseriebloggen "Moresukine". Nå har nedtegningene kommet ut i bokform, og det var tid for en samtale blant kolleger om bakgrunnen for dette prosjektet – Titus Ackermann, selv tegner og skaper av tegneseriemagasinet "Moga Mobo", stilte spørsmålene.

Dirk, før vi går nærmere inn på din bok "Moresukine", fortell meg litt om bakgrunnen din.

Jeg ble født i Frankfurt am Main i 1978, gikk også på skole der og etter et lite mellomstopp i Hamburg, landet jeg omsider i Berlin, der jeg studerte billedkunst ved Universität der Künste fra 2000 til 2005 – først hos Georg Baselitz, og da han sluttet var jeg masterstudent hos Daniel Richter.

Store navn. Ville du bli maler?

Nei, ikke hvis jeg skal være ærlig. Jeg ville jobbe med folk som hadde ulik bakgrunn. Da jeg kom til den første fagklassen min, var det i tillegg til de obligatoriske malerne også folk der som hadde jobbet med skulpturer, graffiti, performance eller hologrammer. Og først og fremst hadde jeg massevis av tid og ro til å utforske tegneserier.

Hvilke tegneserier leste du på den tiden?

Hovedsakelig tyske, US-amerikanske og franske indie-tegneserier, manga kom først senere. Jeg hadde alt blitt kjent med de vanlige franskbelgiske tegneseriene og US-superheltene, men på et tidspunkt gikk jeg via sterke titler som Neil Gaimans Sandman over til alternative tegneserier som Dave Sims Cerebus eller Larry Marders Beanworld.

Og det tok ikke lang tid før din serie "ineinander" ble til mens du gikk på kunsthøyskolen. En uvanlig tegneserie, og så ga du den til og med ut på ditt eget forlag, "eigen verlag"?

Det prosjektet er faktisk ikke så uvanlig (ler). Men den gang begynte jeg med en vilje til å redusere – det finnes ingen psykologiske figurer og ofte går fokuset over fra "handlingen" til detaljbetraktninger og noen ganger til lyrikk. Og inndelingen til rutene på sidene var alltid et resultat av spørsmålet: "Hvordan kan man fortelle det på en annen måte?"

Fem hefter med ineinander ble utgitt med uregelmessige intervaller mens jeg studerte, rett etter eksamen reiste jeg riktignok først til Japan ...

Det er også en fin overgang til det neste spørsmålet: Fortell meg litt om Japan, hvorfor du dro dit, hvor lenge du var der, hva du gjorde der og til slutt hvordan denne usedvanlige tegneserien ble til.

I løpet av de årene jeg studerte bygget det seg opp en enorm reisetrang og den kunne jeg få utløp for nå. Japan hadde interessert meg en stund fordi det var så langt borte, både geografisk og kulturelt. Jeg ville oppleve uhyret Tokyo og en høyindustrialisert nasjon som overhodet ikke er organisert på grunnlag av vestlige ideer og jødisk-kristne tradisjoner. Og som tegneserieskaper var selvfølgelige manga-fenomenet veldig spennende for meg. Der er dette mediet produsert på en mye mer profesjonell måte og får mye mer oppmerksomhet enn i Tyskland.

Jeg hadde kun penger til å betale en eller to månedsleier, men med mye flaks fikk jeg jobb som oversetter i et programvarefirma i Ryogoku i Tokyo og kunne bli i et helt år. Først bodde jeg i Uguisudani, så i Otsuka. Så fra et bestemt tidspunkt var det altså ingen eventyrferie lenger, men rett og slett hverdag. Jeg jobbet, traff venner og reiste gjennom landet.

Om sommeren dro jeg til det kaldere nord og jobbet to-tre måneder på en gård i Hokkaido som drev med økologisk jordbruk – kjørte traktor, høstet inn auberginer, knuste biller og slikt.

Så hvordan fikk du ideen til tegneserieboken?

Til å begynne med var det ikke snakk om noen bok i det hele tatt. Faktisk begynte det med at Ulli Lust oppfordret meg til å poste noe fra Tokyo på hennes nettside electrocomics. Deretter fikk jeg noen ideer og utviklet konseptet til Moresukine.

Hva var egentlig konseptet?

Moresukine ble utgitt som en blogg med ukentlige avsnitt. Folk fra hele verden kunne gi meg oppgaver som hadde med Tokyo å gjøre – oppsøke et bestemt sted, møte en bestemt person eller ta for meg et bestemt tema - på den betingelsen at jeg ikke kunne nekte å gjøre noe, men måtte utføre alle oppdragene etter hverandre. En uke senere kunne man lese i tegneserieform hva jeg hadde opplevd.

Jeg hadde bare ikke lyst til å fortelle med arrogansen til en vestlig kunstner, med linjer som "Se her, sånn og sånn er Japan", men la andre folk bestemme hva som var verdt å fortelle. Moresukine har dermed i like stor grad blitt til en reportasje om Japan, det globale stedet man lengter etter. Lesere eller snarere medforfattere fra Finland, Argentina eller USA var ofte bedre informert om lokale adresser, navn og åpningstider enn meg.

Det andre aspektet er at jeg ønsket å bruke dette motivet med oppgaveutføring til å komme nærmere Japan på en strukturell måte: Det faktum at prosjektet ble til et virtuelt samfunn, eller at jeg ble jaget rundt i dette "fiktive" drømme-Japan som en avatar i et dataspill, skulle fange inn litt av Japan. At det til slutt skulle bli en bok ut av bloggen, ble først bestemt etter at jeg hadde kommet tilbake fra Japan. I 2006 fantes det forresten en kinesisk piratkopi av den tyske utgaven, som brukte nettsidene fra bloggen (72 dpi) som en print-on-demand. Nå er boken også utgitt på engelsk på lovlig vis og i bedre kvalitet.

En fin bok, ikke bare for de som skal reise til Japan, men særlig for dem. Jeg synes i hvert fall den var veldig morsom. Hva kan vi vente av ditt neste tegneserieprosjekt?

Vel, først skal jeg fortsette på ineinander. Så snart jeg finner tid til det, skal jeg starte på det neste heftet.

Men det som egentlig opptar meg mest for tiden (og med diverse avbrytelser siden 2003) er boken People Not Seen, en dokumentar om alvene på Island. Jeg vet ikke om du har hørt om det, men selv om Island er et så utrolig høyteknologisk samfunn, finnes det fortsatt en latent tro på en annen, usynlig nasjon. Til og med veidirektoratet bygger motorveiene rundt fjellene der disse vesenene skal holde til. Jeg bodde der i et år og reiste rundt i hele landet for å intervjue øyenvitner. Selv om reportasjen min er en faktaberetning bygget på veldig grundig research, kan disse uttalelsene leses som moderne eventyr. Selv om de ikke alltid stemmer overens i alt, ser det ut til at alvene teknologisk sett er menneskene suverent overlegne. De rir ikke lenger på hester, nå flyr de rundt i ufoer.

Det dreier seg egentlig om en detaljert dokumentar om noe som er usynlig. Den skal bli på ca. 200 sider, men jeg har akkurat begynt å tegne. På electrocomics er det en liten forhåndsvisning av den, på tysk og engelsk.