• Intervju pluss 1: Fortelle på ulike måter med stemmen

    Tora Augestad
    I vår serie 5 pluss 1 stiller vi fem individuelle spørsmål til forfattere,
    musikere, filmregissører og andre interessante personer om deres liv.
    Denne gangen: Tora Augestad.


    Tora, du synger i konserthus, operahus og teatre i hele Europa og bor i Berlin. Hva betyr den tyske hovedstaden for deg – ville du ha sagt: «Ich bin ein Berliner»?

    Jeg vil si at jeg er ”Wahl-Berlinerin”,  for jeg har valgt det å bo i Berlin. Jeg føler meg jo på et vis som en Berlinerin, når man har etter å ha bodd der i ti år. Jeg har vært involvert i tysk teater og jobbet med den sveitsiske regissøren Christoph Marthaler siden 2010.
     
    Et av byens viktigste kultursteder – Volksbühne, på Rosa-Luxemburg Platz – er også et viktig sted for deg som sanger. I fjor vinter jobbet du der med bl.a. Christoph Marthaler med stykket «Bekannte Gefühle, gemischte Gesichter» – som i programteksten beskrives som «en rekke lykkelige omstendigheter» eller en slags «Geisterstunde». Kan du fortelle litt om rollen din og forestillingene der?


    Jeg har jobbet på Volksbühne i tre sensonger i 2015. Det første stykket var ”Tessa Blomsted gibt nicht auf”. Det handler egentlig om online- dating og var en herlig blanding av tidlig musikk – John Dowland, Thomas Campion, Henry Purcell med slagere fra 70-tallet, Elfi Graf ”Herzen haben keine Fenster”, ”Am schönsten ist es zu Hause” - veldig herrlig mixmiks. Det har på en måte vært mitt gjennomsbrudds stykke i Berlin, og det var en fantastisk morsom rolle. Og så gjorde jeg ”Hallelujah, ein Reservat”,  som egentlig handler mye om DDR. Hele scenebildet var en kopi av deler av Plänterwald i Berlin. Så det handlet mye om det å være rart. En gruppe mennesker som er på et en måte er dømt til å være et sted som de kanskje ikke har valgt selv, men så blir det et valg. Og det var en forestilling med masse country-musikk, bluegrass, og vi synger også en sang av Edvard Grieg, ”En svane”.  Den siste forestillingen, ”Bekannte Gefühle”, var Marthalers avskjeds-forestilling. For meg handlet det mye om det å være kunstner, det å være utøvere. I de første ti minuttene kom alle kunstnerne innpakket i ulike papp-kartonger, ”als ob wir Kunststücke waren”, som pakkes ut og som pakkes ned igjen. På mange måter så tematiserer stykket teatret – hva skal teater være. ? Jeg spilte en av mange utøvere. Det var et veldig kammermusikalsk stykke, jeg vil ikke si at vi hadde noen tydelige hovedroller. Nesten alle er like viktige.
     
    Fagfolk berømmer mangfoldigheten din – repertoaret ditt omfatter opera, kabaret og jazz, mens de fleste av dine kolleger ofte heller konsentrerer seg om en sjanger. Enkelt spurt: Hvordan fikk og får du det til?

    Jeg fascineres av stemmens muligheter og har vel jobbet i mange sjangre veldig lenge. Det er noe jeg kommer til å fortsette med. Jeg tror det også skyldes at jeg er oppvokst i to ulike hjem med skilte foreldre. Hos min mor og stefar er jeg oppvokst i en populærmusikalsk setting med rock og pop. Og hos min far var det samtidsmusikk og mer klassisk musikk. Jeg er på en måte like glad i begge verdener. Og så føler jeg at de ulike sjangrene kan lære hverandre mye. Men samtidig føler jeg at jeg har min signatur på omtrent alt jeg gjør. Jeg synes det er spennende å kunne være allsidig. Jeg tror det handler om hvordan du er som person, hvordan din personlighet er. Jeg tror jeg hadde vært en mindre lykkelige kunstner, hvis jeg bare hadde laget samtidsmusikk for eksempel, og at man blir en bedre musikker om man har en bredt palett. Det handler om måten du fargelegger musikken på med dine vokale ferdigheter. Det er klart det er krevende innimellom, men først og fremst er det givende.

    Du er født i Bergen og reiser ganske ofte tilbake til hjemlandet ditt. I 2004 dannet du ensemblet Music for a While sammen med norske musikere. Hvilken rolle spiller Music for a While i livet ditt?

    Music for a While er jo mitt hjertebarn, mitt yndlingsprosjekt vil jeg si. Vi har spilt inn tre plater, og det er et ensemblet som jeg er fryktelig glad i – både som mennesker og som medmusikanter.  Vi har turnert veldig mye og det har vært veldig spennende, på de to siste platene våre, gjenforteller vi på en måte klassisk musikk. Målet er jo å åpne det klassiske repertoaret for et annet publikum. Men egentlig vil vi bare tolke musikk vi er glad i. Jeg er opptatt av å gjenfortelle ting og gir det et en nytt farge kanskje, hvis man er heldig. Vi har også spilt i Tyskland de siste årene, og det har vært fantastiske konserter. Vi fikk veldig fine anmeldelser av tyske medier. 

      Tora Augestad Foto: ©Åsa Maria Mikkelsen
    Du presenterer sangkunst i begge land – Norge og Tyskland. Selvsagt er musikk et universelt språk, samtidig finnes det muligens nasjonale forskjeller. Er det etter din erfaring noe som er typisk norsk og typisk tysk med tanke på scener, festivaler, programmer, publikum og kolleger i begge land?

    Jeg synes jo Norge har utrolig høyt nivå på utøverne, og det er veldig mye pågangsmot og mye kreativ vilje her, det er mindre angst for konvensjoner i Norge enn i Tyskland, føler jeg. Samtidig mangler Norge dannelsen. Folk flest har ikke et bevisst forhold til kunst. Den første forskjellen mellom Norge og Tyskland er ikke nivået på det som blir framført, det er nivået på publikum. I Tyskland møter du et publikum som skjønner, hva du holder på med, uavhengig av om det er innenfor lydkunst, moderne musikk, eller avantgardeteater. Når det er sagt, kan det jo også være mer krevende. Det forventes mer.

    Pluss 1:
    Hvilket annet yrke hadde du gjerne valgt om du ikke hadde blitt sanger?
     
    Da jeg var veldig liten ville jeg bli skuespillerinne og det har jeg nesten blitt. Jeg jobber jo mest på teater. Da jeg ble eldre ville jeg bli sangerinne, og det har jeg blitt. Og så ville jeg bli kor-dirigent og musikkpedagog og det har jeg jobbet med i ti år. For ti år siden ca. tenkte jeg over det å bli psykolog. Jeg vurderte om jeg heller skulle bli det enn å satse på musikken. Det var et yrke jeg syntes var ganske interessant.
     

     
     
    Jutta Martha Beiner, webredaktør, Goethe-Institut Norwegen

    Oversettelse: Marianne Fischer
    Goethe-Institut Norwegen, oktober 2017