Uta Plate
På jakt etter tårehistorier

Kunstneren Uta Plate liker å jobbe med "hverdagseksperter", som hun kaller det. Hun utforsker blant annet tårenes betydning og deres forbindelse til ensomhet sammen med fagfolk innen medisin, psykologi og teater. I vår intervjuserie forteller hun om prosjektene sine.
 

Av Jutta Martha Beiner

Som regissør, teaterskaper og foreleser reiser du verden rundt og kan se tilbake på en rekke vidt forskjellige prosjekter. Hva skal til for å vekke din kunstneriske interesse?

Det er to spørsmål som beveger meg: Hvordan kan jeg skape rom på teaterscenen der mennesker kan samle erfaringer og gjøre nye oppdagelser for å redusere mulighetsulikhet som fører oss inn i blindgater – i tenkning, følelser og handling? Og hvordan kan jeg samtidig bringe nye former og innhold inn i kunsten gjennom "complicité artistique"?
Det er derfor jeg jobber med "hverdagseksperter". Sammen utforsker vi det som ofte forblir usett og skjult, både på individuelt og samfunnsmessig nivå.
Det sentrale for meg er samspillet mellom mennesker hvis veier sjelden krysses: enten det forhandles fram en ny generasjonskontrakt mellom lokale pensjonister og flyktningeungdom, eller 40 deltakere med ulik familiebakgrunn utforsker former for samhørighet.
Teater handler ikke bare om å snakke med hverandre, men også om å utvikle et nytt språk sammen.

Ditt nyeste arbeid, som fører deg til oss i Norge – et samarbeid med Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO) – handler om felte og ufelte tårer. I mange folkeeventyr blir tårer forvandlet til perler og anses derfor som verdifulle. Hva betyr gråt for deg?

For meg er gråt en lakmustest på kontakten vi har med egne følelser og det sosiale presset om å kontrollere dem. For følelser er mer enn spontane følelsesutbrudd: De er et resultat av en prosess som knytter omverdenens vurderinger sammen med vår indre verden.
Mange barn lærer tidlig å undertrykke følelsene sine. Senere forsterker fikseringen på selvoptimalisering dette mønsteret. I et samfunn som prioriterer effektivitet, blir følelsesuttrykk ofte sett på som svakhet. Selvoptimaliseringstrender øker presset til å "perfeksjonere" også følelsene.
Hvorfor ber voksne egentlig om unnskyldning når de gråter? Og hvorfor får fotballspillere lov til å gråte, men ikke managere?

Kan du fortelle mer om det nevnte tåreprosjektet med Mads Thygesen, som er professor i dramaturgi ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO) og Universitetet i Århus?

Vi har vært på jakt etter tårehistorier fra Oslo, Berlin og Århus. Folk med ulik alder og bakgrunn har delt tårehistoriene sine med oss: I hvilken situasjon har de grått av glede, sorg, sinne osv.? Vi visualiserte de innspilte historiene i et koordinatsystem. I improvisasjons-workshops med studenter jobbet vi med impulser fra tårefylte popsanger, dramaer eller malerier.
I tillegg spurte vi fagfolk innen medisin, psykologi og teater om tårenes betydning og deres forbindelse til ensomhet. Mads og jeg jobber nå med en tekstversjon basert på alle møtene.

I samarbeidet med KHIO-studentene spør du dem hvilken politisk hendelse som sist fikk dem til å gråte? Hva ville du selv svart på dette spørsmålet?

Det er mye som kan få meg til å gråte. Men når renner tårene på ordentlig? Ved Trumps første valg, ja. Men ved gjenvalget hans var det mer bitter resignasjon. Jeg gråt ordentlig i 2021 etter at NATO-styrkene hadde trukket seg ut av Afghanistan og Taliban marsjerte inn i Kabul. Bildene av titusener som fortvilet forsøkte å flykte. Det har vært mange slike øyeblikk, for eksempel da Tyskland sviktet afghanerne som jobbet for tyske myndigheter. Når jeg ser hva det betyr for kvinner nå: Tildekking er påbudt, og stemmene deres anses som en "last" som må skjules. Men disse sinnetårene gir meg også styrke til politisk handling – en slags bølge som bærer meg.  

Hvilke prosjektideer har du for framtiden?

Sammen med kollektivet mitt HIATUS og videokunstneren Aaike Stuart skal vi nå begynne vår egen utforskning på menneskelige og ikke-menneskelige tårer. Vi ønsker å realisere en oppslukende installasjon og live-performance i dialog med forskjellige bysamfunn. Det ville være en drøm å sette opp "tårestasjoner" på forskjellige steder i verden! 
I Berlin skal jeg begynne med prosjektet "Mehring-Manga" sammen med barn fra Kurt-Schumacher-Schule og teaterkompaniet "Hebbel am Ufer" (HAU). Prosjektet støttes av initiativet "Wege ins Theater". Barna har ikke så mye fleksibilitet i hverdagen, derfor er deres lidenskap for manga vårt kreative utgangspunkt. De skal lage dukker som forestiller mangafigurer, ta dem med seg gjennom Kreuzberg og skape uventede møter som vi filmer. På scenen skal de lage fantasibyer og bruke minikameraer for å la publikum ta del i deres visjoner om en ny virkelighet.

Pluss 1-spørsmål:

Hvilket yrke ville du valgt hvis du ikke hadde blitt teaterregissør?

Jeg elsker å ta bilder, skikkelig postkort-kitsch. Men i det lange løp ville det nok ikke vært tilstrekkelig, så jeg hadde nok valgt dokumentarfotograf eller dokumentarfilmskaper.