Intervju 5 pluss 1 Narkotika og nazisme

Hvordan har arbeidet deres forandret dem? Hvilken hendelse i livet har preget dem mest, og kunne de tenke seg et annet yrke? I våre serie fem pluss ett stiller vi fem individuelle spørsmål til kunstnere og andre interessante personer. Det siste spørsmålet er likt for alle. Serien begynner med den tyske forfatteren Norman Ohler.
 

Norman Ohler Foto: ©Norman Ohler

Norman Ohler ble født i Zweibrücken i 1970. Han skrev sin første novelle Der Reporter etter artium i 1990. Da han var 22 år, begynte han på journalistskolen i Hamburg, og oppdrag for tidsskriftene Spiegel, Stern og Geo fulgte. Ohler er først og fremst kjent for sine romaner, men også for sakprosaboken Der totale Rausch og for medvirkning i flere filmmanus. Sammen med oversetteren Espen Ingebrigtsen presenterer forfatteren sin nyeste bok på torsdag den 13.10.2016 på Goethe-Institut.

1.  Hva var den viktigste grunnen til at du ville skrive en bok om Det tredje rike 70 år etter krigsslutt? Hvordan fikk du ideen til å belyse nasjonalsosialismen fra et nytt perspektiv? 


Jeg har alltid ønsket å skrive en bok om nasjonalsosialismen – helt siden jeg var barn og for første gang snakket med bestefaren min om dette temaet. Da en venn (en DJ i en klubb i Berlin) sa han hadde hørt at nazistene brukte mye narkotika, visste jeg at dette skulle bli mitt tema fordi det var en helt ny tilnærming for å beskrive denne tiden. Og etter mitt første besøk i det tyske riksarkivet i Koblenz var det ikke lenger noen tvil om at dette var den riktige tilnærmingen.
 
2. Hvor dypt måtte du grave i arkivene for å finne urørt materiale, og hvor vanskelig ble dette arbeidet som sikkert skilte seg fra researcharbeidet til en roman? 

Jeg tilbrakte veldig mye tid i forskjellige arkiver i Tyskland og USA. Denne prosessen strakte seg over fem år. Det var ikke alltid enkelt å gå gjennom arkivmaterialet, for ingen hadde tenkt på narkotika da søkeordene ble opprettet. Jeg fikk hjelp av noen historikere, og iblant var også arkivarene svært hjelpsomme. Det var i alle fall en helt annen tilnærmingsmåte enn med romanene jeg har skrevet. Jeg kunne ikke dikte opp noe, men måtte finne materialet.
 
3. Du har ikke skrevet sakprosa før. Hvorfor bestemte du deg for å skifte sjanger?

Det var Helge Malchow, forleggeren min, som foreslo det. Han mente at denne boken måtte være sakprosa nettopp fordi den ikke fantes ennå. Han syntes temaet var for viktig til å skildres i en roman. Og jeg forsto argumentasjonen hans.

Buchcover von Norman Ohler Foto: ©Kiepenheuer & Witsch
 
4. Hvorfor valgte du å ikke skrive en tørr vitenskapelig avhandling, men en bok som tidvis minner om en roman? 

Den tyske historikeren Hans Mommsen (1930-2015), som jeg skylder en stor takk, sa til meg en gang: «Herr Ohler, du skriver jo slett ikke en tørr historisk sakprosabok.» Jeg svarte at det aldri hadde vært målet mitt. Hvem sier at sakprosa må være kjedelig?
 
5. Blir din neste bok en roman eller enda en sakprosabok? Er det et tema du absolutt ønsker å ta for deg?

Jeg jobber for tiden med en roman som utspiller seg på 1700-tallet. Selv om stoffet er oppdiktet, har jeg gjort grundig research – og vært i arkivene igjen. Det er også gøy å kunne bruke fantasien. Men jeg gleder meg allerede til mitt neste prosjekt. Det blir en ny sakprosabok. Temaet kan jeg dessverre ikke røpe ennå. Jeg vil i alle fall arbeide med to sjangre i framtiden. 
  
+1: Sett at du kunne starte karrieren fra scratch. Ville du blitt forfatter, eller ville du valgt en annen yrkesvei?

Å være forfatter er verdens beste yrke, og jeg har aldri angret på at jeg ble det. Jeg tror imidlertid at jeg har et stort talent for å lage filmer. Så jeg ville gjerne blitt regissør.