Intervju 5 pluss 1 Det å skrive er en stor lykke


Matthias Jügler er født i Halle/Saale i 1984. Han studerte germanistikk, nordistikk og kunsthistorie i Halle, Greifswald og Oslo og begynte deretter på et studium ved Deutsches Literaturinstitut i Leipzig. Forfatteren har mottatt flere utmerkelser for sitt arbeid, og han var bl.a. byskribent (Stadtschrieber) i Pfaffenhofen, stipendiat ved Literarisches Colloquium Berlin og Artist in Residence i Usbekistan. Hans debutroman Raubfischen utkom i 2015.

1. Du har bodd i Oslo i et halvt år, og i tekstene dine merker man tilknytningen til Skandinavia. Hva kommer denne nærheten til det nordiske av?

Allerede som barn dro jeg til Sverige med besteforeldrene mine. Alltid til samme hytte, ved en liten innsjø. Jeg kan huske at hver gang vi reiste hjem igjen, var jeg uendelig trist fordi jeg måtte forlate dette vakre landet. Senere begynte jeg å interessere meg for Norge. Det har mye med min lidenskap for fisking å gjøre. Så mye vann, det har en magisk tiltrekning på meg.
 
2. Litteratur kan ha stor makt i kampen mot rasisme. Ønsker du og forfatterne av boken «Wie wir leben wollen» (Hvordan vi ønsker å leve) å ta til orde mot fremmedfrykt?

Forfatterne og jeg var fra starten av klar over at vi ikke kan forandre verden med denne boken. Men vi ønsket å tilføye den høylytte debatten i mediene noe nytt, en bok med 25 standpunkter, historier, emosjonelle tilstander som ikke må rope høyt, men som også kan være stille. Styrken til disse tekstene er at de oppsto i løpet av flere måneders arbeid, og ikke i løpet av noen få timer, slik det ofte er i avisene. Med det mener jeg at disse tekstene ikke er en reaksjon på en spesiell hendelse eller på et dagsaktuelt politisk tema, men at de har et videre perspektiv på fremmedfrykt enn f. eks. journalistiske artikler; de stiller flere spørsmål, er mer reflekterte. (Og er dessuten skrevet av fremragende forfattere.)
 
3. Hva var avgjørende for deg da du valgte forfatterne? Ved første øyekast virker de svært forskjellige. Har de likevel noe til felles?

Forfatterne er forskjellige (med og uten migrasjonsbakgrunn) nettopp fordi de er representanter for dagens samfunn. Det er forfattere som Senthuran og Lara, Shida og Inger-Maria. Mange ønsker jo gjerne å gjøre forfatterne til «utlendinger», for eksempel Shida Bazyar. Men Shida er født i Hermeskeil som ligger i tjukkeste Tyskland, hun er like tysk som Jürgen Klinsmann og Jogi Löw. I prinsippet kan man si at utvalget av bidragsyterne viser hvordan landet vårt er: mange mennesker med ulike historier. God dag, globalisering!
 
4. I en samtale i et radioprogram på SWR2 sa du at mange unge forfattere for tiden har følelsen av at det finnes viktigere ting enn å skrive på en roman. Betyr det at du har sluttet å skrive fiktive romaner for en stund?

Nei, men det betyr at vi som forfattere må spørre oss selv: Kan jeg bidra med noe? Kan jeg blande meg inn? Jeg er glad for alle bidragsyterne fordi de med dette arbeidet har tjent inn flere tusen euro som vi kan donere til flyktninghjelpen. Jeg er også glad for at forlaget Suhrkamp var villig til å utgi boken. Jeg synes det er en god grunn til ikke å skrive på sin aktuelle roman i noen måneder og heller beskjeftige seg med den aktuelle katastrofen. (Og med det mener jeg at flyktningboliger blir påtent, og her i Leipzig er det noen som legger griser utenfor en moske om natten for å spre frykt. Det synes jeg er motbydelig.)
 
5. Hvilke forfattere var eller er dine forbilder?

Per Petterson er en av de fremste forfatterne jeg kjenner til. Akkurat nå leser jeg «Ut og stjele hester» for tredje gang. Og jeg vet allerede nå at jeg kommer til å ta fram denne boken flere ganger i løpet av de neste årene. Generelt beundrer jeg forfattere som klarer å utgi en ny bok med jevne mellomrom. Det finnes ikke noe vanskeligere enn å begynne på en roman, og det er like vanskelig å bli ferdig med den. En oppgave jeg stiller meg selv hver dag og som ofte er frustrerende.

+1: Sett at du kunne starte karrieren fra scratch. Ville du blitt forfatter, eller ville du valgt en annen yrkesvei?

På ingen måte. Det å skrive er en stor lykke. Det hjelper meg med å finne til rette i den verdenen jeg lever i. Hva kan vel være bedre enn å sovne om kvelden med følelsen av at man har produsert noen velskrevne sider?