Hurtigtilgang:
Gå direkte til innholdet (Alt 1)Gå direkte til sekundærnavigasjonGå direkte til hovednavigasjon

Samtidslyrikk
Nisje i full blomst

Jan Wagner
Jan Wagner | Foto (Ausschnitt): © Lesekreis CC0 1.0

Innenfor nyere tysk lyrikk er det mange talenter. I det litterære miljøet får disse forfatterne mye anerkjennelse, men i bokhandelen er lyrikk sjelden en suksess.

I flere år har det tyske lyrikkmiljøet kunnet glede seg over et oppsving. Det er tilsynelatende ikke mangel på talenter. Hvis man vil lage en liste over de mest bemerkelsesverdige lyrikerne i de senere årene, kan man lett nevne rundt tjue navn: fra Carolin Callies, Steffen Popp, Jan Volker Röhnert, Sabine Scho, Björn Kuhligk, Nico Bleutge, Arne Rautenberg og Ann Cotten til Silke Scheuermann, Marion Poschmann, Jan Wagner, Uljana Wolf, Alexander Gumz, Ron Winkler, Monika Rinck, Anja Utler og mange flere.

Tildelingen av prisen til Bokmessen i Leipzig våren 2015 tyder på at tyskspråklig lyrikk er inne i en blomstringstid. For første gang i historien til denne svært anerkjente prisen valgte juryen en lyriker. Jan Wagner, født i 1971, ble hedret for sin diktsamling Regentonnenvariationen (regntønnevariasjoner) og seiret over kjente prosaforfattere som Norbert Scheuer og Michael Wildenhain.

Anerkjennelse på stor scene 

Blant litteraturkritikerne ble dette valget nærmest enstemmig applaudert. Den dominerende oppfatningen var at Wagner antakelig fikk prisen som en representant for tysk samtidslyrikk, som endelig fikk det den for lengst hadde fortjent: en anerkjennelse på stor scene. Wagner hadde allerede mottatt nesten 30 litteraturpriser og stipender, som har vært et vesentlig bidrag til hans levebrød opp gjennom årene, men de ga bare en brøkdel av medieoppmerksomheten som er forbundet med bokmesseprisen. Dette belyser et paradoks: En lyriker som Jan Wagner får mye større oppmerksomhet blant litteraturprisjuryer og stipendkomiteer enn han får i bokhandelen og blant leserne.

Små opplag, stort press for å lykkes

Wagner er på ingen måte alene om dette. Andelen diktsamlinger i den totale omsetningen i tyske bokhandlere er mindre enn én prosent. Det er vanlig å selge 200 til 500 eksemplarer. Tusen solgte eksemplarer regnes i mange tilfeller som en suksess. Lyrikk har imidlertid ikke forsvunnet fra programmet til de store publikumsforlagene Hanser, S. Fischer og Suhrkamp, men sjangeren strever mer enn før med å nå publikum. Lønnsomhetspresset som hviler på hver diktbok, har økt, og stadig flere stiller spørsmålstegn ved prinsippet om kryssfinansiering.
 
  • Ann Cotten Foto (Ausschnitt): © Amrei-Marie - CC BY-SA 3.0 über Wikimedia Commons
    Ann Cotten
  • Jan Volker Röhnert Foto (Ausschnitt): © Alexander Paul Englert - CC BY-SA 3.0 über Wikimedia Commons
    Jan Volker Röhnert
  • Ron Winkler, Berlin 2011 Foto (Ausschnitt): © Perrudja - CC BY-SA 3.0 über Wikimedia Commons
    Ron Winkler, Berlin 2011
  • Silke Scheuermann Foto (Ausschnitt): © Amrei-Marie - CC-BY-SA 4.0 über Wikimedia Commons
    Silke Scheuermann
Mange små forlag kjemper mer eller mindre en konstant kamp for å overleve. I 2013 ble f.eks. forleggeren Urs Engeler, som utgir verkene til Elke Erb og andre kjente lyrikere, nødt til å legge ned forlaget. Nå selger han programmet sitt kun på nettet. Ingen lyrikere i dag kommer i nærheten av suksessen til Erich Fried, som på 1970- og 1980-tallet oppnådde sekssifrede opplag. Ene og alene sørget han til og med for at forlaget Wagenbach kom seg gjennom et vanskelig år. Man kan beklage denne utviklingen, men kan den endres? Og hvor mye kan én pris bidra til den etterlengtede konjunkturendringen?

Diskurser om «essensen av litteratur»

Kritikk av bokprisen til Jan Wagner kom egentlig bare fra et hold: fra lyrikerne selv. Forfatteren Sabine Scho synes f.eks. at Wagner er for konservativ, for flink, for tradisjonsbunden og for lite eksperimentell. Kritikken bør ikke avfeies som ren misunnelse eller mangel på suverenitet. Den viser nemlig at det unge lyrikkmiljøet, som anses å ha et svært godt nettverk og en tilbøyelighet for diskurser, er alt annet enn homogent. Selv det grunnleggende spørsmålet om hvordan begrepet poesi skal defineres i det 21. århundre gir svært ulike svar. Arne Rautenberg snakker f.eks. om «en internasjonal og tidløs kode for de følsomme», for Jan Wagner er poesi «essensen av litteratur», og for Ulf Stolterfoht er den «språkets egen refleksjon over seg selv», mens Steffen Popp tydelig avviser tradisjonene til den eksperimentelle lyrikken: språkanalyse som et mål i seg selv er mager og død. Noen oppfatter eksperimentell lyrikk som hermetisk og apolitisk, mens andre altfor fort værer ingenting annet enn konvensjon og ønsket om språklig polstret komfort der de savner vilje til språkskepsis og nyskapning.

Det finnes utrolig mange initiativer og diskusjonsfora for lyrikk. Det nettbaserte lyrikkverkstedet G13, dikt- og arrangementsplattformen lyrikline og nettsiden til babelsprech, et nettverksbyggingsprosjekt for moderne lyrikk, er bare noen få eksempler. Nettstedet Timberpoetologie dokumenterer en debatt om forholdet mellom poesi og politikk, og tidsskriftet Gegenstrophe, grunnlagt i forbindelse med Hölty-prisen som har blitt delt ut siden 2008 i Hannover, ser på seg selv som lyrikkens årbok. Håpet om at bokmesseprisen til Jan Wagners diktsamling Regentonnenvariationen plutselig kunne befri samtidslyrikken fra nisjetilværelsen, vil ikke bli innfridd. Men det er tydelig at nisjene for nyere tyskspråklig lyrikk er mange og levende.