Hurtigtilgang:
Gå direkte til innholdet (Alt 1)Gå direkte til sekundærnavigasjonGå direkte til hovednavigasjon

Dörte Hansen
Hjemstedsfølelse – om flukt og ankomst

Bestsellerautorin Dörte Hansen;
© Sven Jaax

Dörte Hansens Altes Land ble overraskelsessuksessen på det tyske bokmarkedet i 2015. Uten falsk romantikk forteller hun i sin debutroman om livet på landet.

Det er en utbredt fordom at bestselgere i dag skapes av markedsføringsavdelingene i forlagskonserner – og ikke av leserne. Det kan ikke nektes for at forlag kalkulerer med større markedsføringsbudsjetter for bøker som allerede har hatt suksess i utlandet. Budsjettet øker også hvis forfatteren har skrevet flere salgssuksesser eller er kjent fra film og fjernsyn. Dörte Hansen oppfylte ingen av disse kriteriene. Likevel har hun skrevet en bestselger. Forfatteren ble født i 1964 og vokste opp i en nordfrisisk landsby i nærheten av Husum. Hun studerte i Hamburg og arbeidet i den nordtyske kringkastingen, Norddeutscher Rundfunk (NDR). En dag forlot hun byen og flyttet med mann og datter tilbake til landet – til det rustikke eple- og kirsebærparadiset sør for Elben som ga tittelen til debutromanen: Altes Land. Hansen trengte noen år med fullstendig stillhet før hun kunne skrive en bok ut fra egne observasjoner og opplevelser, men først og fremst ut fra sitt forhold til landskapet og dets innbyggere.
 
Flukt fra middelklassehelvetet

Handlingen i Altes Land foregår hovedsakelig i et gårdshus sør for Hamburg. Etter andre verdenskrig kommer Hildegard von Kamcke til gården sammen med sin datter. De har flyktet fra Øst-Preussen. Datteren Vera, som er fem år gammel ved krigens slutt, er romanens sentrale kvinneskikkelse. På det nye, fremmede hjemstedet blir hun bare kalt «polakkungen». Hele livet føler hun seg fremmed i det store, kalde gårdshuset, men likevel er hun knyttet til det, særlig etter at hun arver det etter moren. Noen år senere kommer niesen Anne til gården, hun er også en slags flyktning. Anne holder ikke lenger ut middelklasselivet i bydelen Ottensen i Hamburg, som skildres på en svært lite flatterende måte og med satirisk brodd. Det å måtte flykte er et sentralt tema i romanen, men også det å dra sin vei av egen fri vilje. I bakgrunnen er alltid spørsmålet om hva det fører til: Vil Altes Land bli et nytt hjemsted, kan det bli et hvilested, et ordentlig trygt hjem?
 
Det er ingen tilfeldighet at frisiske Dörte Hansen snakker plattysk med ektemannen, datteren og besteforeldrene. Slik blir språket, som i dag bare snakkes av noen få, til et hjem, man tar det med seg hvor enn man bor. «Vi er ikke lenger født et sted og blir værende der, som våre foreldre eller besteforeldre», har Dörte Hansen sagt i et intervju. «Vi har en stor frihet: Dra hvor du vil. Det er ikke alltid lett å si hvor det er.» Denne friheten kan føre til utrygghet. De som ikke vet hvor de hører hjemme, savner ofte noe. Svaret på dette kan noen finne i en tilbakeskuende lengsel etter det tilsynelatende uberørte livet på landet.
 
Ingen sentimental forherligelse av livet på landet

I noen anmeldelser har Dörte Hansen blant annet blitt kritisert for at hun har basert seg på de store suksessene til tyske livsstilsmagasiner som Landlust og Mein schönes Land. Men de som leser Altes Land, vil ikke finne en sentimental forherligelse av livet på landet i pastellfarger. Karakterene er røffe, alle er skadet, ja kanskje her og der litt for påfallende vrange. For eksempel den ordknappe bonden Dirk zum Felde som lurer på om han skal gjøre om gården sin til gjestehus. Eller den alltid gretne naboen Heinrich Lührs med kantete ansikt. Deres motstykke er journalisten Burkhard Weißwert, noe karikert framstilt, som for å understreke poenget vil starte et magasin med tittelen Land&Lecker – et stikk fra Dörte Hansen til sin egen journaliststand og den enorme naturbegeistringen blant storbyfolk.
 
Kort tid etter utgivelsen av Altes Land i mars 2015 havnet romanen på en av de øverste plassene på Spiegels bestselgerliste og høstet nesten bare gode anmeldelser. TV-journalist Dennis Scheck kalte Dörte Hansen «en psykologisk skarp forfatter», og han mente at hun med en drømmeaktig letthet har funnet den riktige balansen mellom familieroman og satire. Die Zeit omtalte boken som «forfriskende underholdning», og kort tid etter utgivelsen valgte NDR Altes Land til månedens bok: «Denne boken er annerledes på en god måte. Ingen romantikk. Fri for klisjeer. […] En historie som gjør inntrykk i lang tid etterpå, som knirkingen og knakingen i det store, mørke huset.» På slutten av 2015 ble romanen kåret til «Årets favorittbok» av foreningen for uavhengige bokhandlere.
 
Vedvarende motsetninger

I løpet av sommeren klatret romanen til toppen av bestselgerlistene og ble liggende der i flere måneder. Paradoksalt nok skyldes suksessen kanskje nettopp den romantiske forherligelsen av landsbygda som rår blant de urbane leserne som Hansen så treffende beskriver med journalistfiguren Burkhard Weißwert. Romanen tematiserer denne motsetningen, men lar det bli med det. Dörte Hansen har absolutt ikke skrevet en Heimatroman som benytter seg av tilsvarende lengsler. Det gamle huset blir aldri forherliget, man får bare midlertidig mulighet til å føle seg hjemme der. «Dit Huus is mien und doch nich mien, de no mi kummt, nennt’ t ook noch sien» står det passende på plattysk over døren – «Dette huset er mitt og likevel ikke mitt, han som kommer etter meg, vil også kalle det sitt».