Smart City Hva menes egentlig med en smart by?

Alle byer ønsker nok å være smarte. Smart City er et konsept som skal gjøre byene i stand til å møte endrede miljøforhold som befolkningsvekst, klimaendringer, forurensing og knapphet på råvarer på en intelligent og fleksibel måte.

I likhet med flere hundre andre byer i verden har Oslo forpliktet seg til dette programmet, og den norske hovedstaden har allerede gjort seg bemerket: I 2009 kom Oslo på tredjeplass i kåringen av Europas mest miljøvennlige byer. Dette har inspirert byplanleggerne. Innen 2030 ønsker de å halvere Oslos CO2-utslipp, slik at byen kan bli klimagassnøytral innen 2050.
Det engelske ordet «smart», som de siste årene i økende grad er blitt brukt som forstavelse i produktnavn eller begreper, kan bety intelligent og oppvakt, men også moderne, stilig og rask. Smarttelefoner, smart-tv-er og smartnøkler har allerede funnet veien inn i mange hjem.
Men hva menes egentlig med en smart by?
På bakgrunn av at allerede 80 % av alle CO2-utslippene produseres i byene – og sannsynligvis opptil 70 % av verdens befolkning vil bo i byer innen 2050 – blir spørsmålet «Hvordan skal framtidens by se ut?» et av de mest presserende spørsmålene i vår tid.
Løsningen viser seg ofte som hitech-strategi der det først og fremst satses på bruk av ny digital teknologi (smart technology). I et større perspektiv kan Smart City-konseptet også inkludere ikke-tekniske aspekter som bildeling, urbant landbruk og omfattende borgerdeltakelse.
I samarbeid med miljøorganisasjonen Bellona og teknologikonsernet Siemens legger Oslo kommune til grunn at det er et betydelig potensial for energieffektivisering i Oslo, særlig innenfor næringsbygg og offentlige bygg, transport og strømforsyning. Strømforbruket til gatebelysning kan f.eks. reduseres ved hjelp av mer energieffektive pærer og digital styring. Disse lyspærene er utstyrt med sensorer som automatisk dimmer lysintensiteten ved kø eller snø. Innsparingspotensialet ligger på rundt 70 %.

Styre aktivt forbruket

Også i private husholdninger skal det kuttes i energiforbruket. Både i EU og Norge satses det på innføring av såkalte smartmålere, «intelligente» strømmålere. Forbruksdataene sendes raskt og digitalt, noe som gjør det mulig for strømleverandører og private forbrukere å ha en kontinuerlig oversikt over det aktuelle strømforbruket. Ved tilkobling av «intelligente» husholdningsapparater skal strømkunder dessuten være i stand til å styre forbruket sitt aktivt.
Men hva slags innbyggere forutsetter en smart city og hva slags innbyggere ekskluderer den eventuelt? «Smart citizen», den unge, utdannede og aktive byboeren som er i stand til å bruke den nye teknologien på en dynamisk måte, er allerede et kjent begrep.
Smart City-konseptet har utvilsomt mange fordeler, men kritikerne ser også farene ved utbredt bruk av digitale og nettilkoblede teknologier i offentlig og privat sektor, som f.eks. manglende personvern og eventuell misbruk av data som samles av sensorer, kameraer og smartmålere.
Dessuten advarer miljømedisinere og byggbiologer mot risikoen for økt stråling. Kommunikasjonen mellom de nye teknologiene og nettverksoperatørene og hjemmeautomasjonssystemet går for det meste via LAN, WLAN og mobiltelefonnettet.
Så hvordan oppnår vi at innovativ teknologi gagner byboerne og ikke omvendt? En sosialøkologisk by- og regionplanlegging som satser på innovative og robuste low-tech-løsninger som økologisk husbygging, bærekraftig bruk av fornybare ressurser, regionalt resirkuleringssystem og medbestemmelse i lokale beslutningsprosesser, kan tilby en tilnærming til dette. Den anser seg selv som et grasrotdemokratisk program for de «små skrittene nedenfra». Sentrale oppgaver i denne forstand er miljøvern, inkludering av naturen i byrommet og planlegging av korte avstander til jobb, butikker og fritidstilbud. Dessuten skal byboerne i så stor grad som mulig bli selvforsynt med mat og energi.
I nesten alle europeiske byer finnes det allerede levende eksempler på dette, som f.eks. energikooperativer, interkulturelle parsellhager og såkalte coworking spaces som med fleksible arbeidsplasser og infrastruktur tilbyr rom for utveksling av ideer, innovasjon og samarbeid.
Utfordringene tatt i betraktning vil det til syvende og sist sannsynligvis ikke dreie seg om en «enten-eller-beslutning», men om en ansvarlig bypolitikk som med alle tilgjengelige ressurser bestreber seg på å skape framtidsrettede, i størst mulig grad klimagassnøytrale og samtidig menneskelige by- og livsrom.