Europeisk kulturpolitikk „Skape ekte forståelse“

EUNIC believes in exchange and understanding;
EUNIC tror på utbytte og forståelse | Photo (detail): © EUNIC

Europa står foran mange utfordringer, samtidig vinner nasjonalstatlige perspektiver tilslutning i en del land. Går den europeiske ideen til grunne - og hvordan kan kultur motvirke det? Et intervju med Andrew Murray, direktør ved EUNIC, en nettverksorganisasjon for nasjonale kulturinstitutter i den europeiske unionen.

Andrew Murray, du er direktør for en institusjon som fremmer kulturelt samarbeid og utveksling - en omfattende oppgave.

Det er akkurat det vi i EUNIC ønsker å oppnå: samarbeid og utveksling mellom folkegruppene i den europeiske union (EU) og resten av verden. Vi samarbeider med EU-institusjonene for kultur og de nasjonale instituttene, som har ansvar for kulturelle relasjoner og kulturdiplomati, såkalt cultural diplomacy - for eksempel hører landenes utenriks- og kulturministerier til dette. Det er ingen lett oppgave, nasjonal tenkning er fortsatt en dominerende kraft i verden. Inntil nylig dreide cultural diplomacy som tema seg først og fremst om nasjonal kultur og nasjonale kjennetegn. Først nå setter EU-institusjoner spørsmålstegn ved denne måten å tenke på. Federica Mogherini, EUs høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, snakker om at det må kunne finnes en bedre form for cultural diplomacy.

Der Brite Andrew Murray leitet das EUNIC-Büro in Brüssel; Der Brite Andrew Murray leitet das EUNIC-Büro in Brüssel; | © EUNIC

Briten Andrew Murray leder EUNIC-kontoret i Brussel; ǀ © EUNIC

Hva spesifikt mener hun med det?

Istedenfor å reise rundt omkring i verden med Europas kultur som bagasje og drive reklame for den, burde vi bygge tillit og skape ekte forståelse med utenomeuropeiske land. Gjensidighet og utveksling må stå i sentrum for dette. Mogherini har virkelig rykket kultur inn i sentrum for den nye utenrikspolitikken i EU. Jeg tror ikke at nasjonalstatene til nå virkelig har forstått hvor radikal denne nye ansatsen kan være. Og her finnes også ytterligere en viktig komponent: en dypere og bredere forståelse av kultur som ikke bare omfatter kunst, men også politikkforståelse, rettsvesen, sport og utdannelse. EU snakker derfor også om international cultural relations, internasjonale kulturelle relasjoner, og ikke lenger om cultural diplomacy. Initiativet til dette kommer ikke fra medlemsstatene, men fra EU-institusjonene: det europeiske parlamentet, den europeiske utenrikstjenesten og EU-kommisjonen.
Trenger vi ved siden av en slik internasjonal strategi også en strategi for å blåse nytt liv i den europeiske ideen? Istedenfor å stå sammen ser vi mange steder i den europeiske unionen et tilbakefall i nasjonalstatlige posisjoner. Høyrepopulistiske partier har suksess ved valg.

Hvordan kan vi fremme Europa i verden når vi ikke engang kommer til enighet med oss selv?

Jeg tror ikke at det finnes noe slikt som en samlende europeisk idé - i alle fall ikke foreløpig. Hvis man innleder en samtale om europeisk kultur i New Delhi, Beijing eller Rio, snakker man fort om italiensk mote, det franske kjøkken eller tysk litteratur. Hvor enn man leter, finner man riktignok Europas kulturer, men ikke den europeiske kultur. Noe slikt finnes ennå ikke. Den tidligere presidenten for EU-kommisjonen, José Manuel Barroso, så for seg at et par intellektuelle kunne komme opp med et nytt europeisk narrativ bare man ga dem tid og rom til det. Men slik fungerer det ikke. Kultur kommer nedenfra, ikke ovenfra. Det som for øyeblikket holder Europa sammen er heller EasyJet og Ryanair, ikke de intellektuelles narrativer. Unge mennesker reiser og opplever Europa takket være disse lavprisselskapene - eller med støtte fra utdanningsprogrammet Erasmus+. Det er instrumentene som formidler en følelse av hva Europa er.

Hvilken rolle kan kulturen spille i forhold til nasjonalisme og den antieuropeiske populismen?

Kultur er viktig, fordi disse populistiske bevegelsene lar politikk smelte sammen med kultur. De sier: «Min nasjon, mitt folk, mitt språk, min kultur er bedre enn din kultur.» I tiltakende grad ser politikere at denne retorikken gjør suksess i valg. Under forbundspresidentvalgene i Østerrike i 2016 opplevde den politiske ledelsen i begge folkepartiene akkurat det. De tapte, mens de grønne og høyresiden vant stemmer på det. Fordi de skapte fremtidsvisjoner basert på kulturelle ideer. Den ene siden fastholder en østerriksk identitet, den andre siden har en bredere, mer idealistisk visjon. Man kan altså ikke ignorere kultur. Særlig hvis man forstår kultur som noe som peker utover kunst og som også omfatter historie, språk og samfunnsmessig selvforståelse.

Hvilken rolle kan nasjonale kulturinstitutter spille for å få bukt med tanken om at den ene kulturen er bedre enn den andre?

Tyskland har vist hvordan det kan gjøres ved å finne seg selv på nytt i tiden etter 1945. Folk spør stadig vekk: «Hvordan klarte dere det? At befolkningen ikke lenger tenker at dere er den verste nasjonen i verden, men den beste?» Jeg tenker at det i hvert fall delvis skyldes at Tyskland har fremmet kulturelle relasjoner og levd med dem og ikke bare har drevet med cultural diplomacy. Goethe-Institut har siden 1950-tallet gått i bresjen for verdien av gjensidighet og utveksling. Det er Goethe-Institut og lignende institusjoner fra andre land, som for eksempel British Council, som har vist at den beste måten å bygge opp tillit på er å fremme mellommenneskelige relasjoner og ikke bare satse på den tradisjonelle formen for cultural eller public diplomacy.
EUNIC - Nasjonale kulturinstitutter i den europeiske unionble opprettet i 2007 og er et nettverk av kulturinstitutter i de 28 medlemslandene i den europeiske union. Nettverket har som formål legge til rette for varig utveksling mellom de nasjonale instituttene. Utover det skal EUNIC styrke mangfold og forståelse på tvers av europeiske samfunn så vel som den internasjonale dialogen og samarbeid med land utenfor Europa. Goethe-Institut er medlem i EUNIC-nettverket.