For å skape en europeisk offentlighet må først noen fundamentale mangler ved den nåværende unionen rettes opp, som helt enkelt ikke lar seg forsvare rent demokratiteoretisk.
Kjære Kirsti Methi,
hjertelig takk for ditt brev. Det gledet meg veldig å lese om dine tanker om Europas fremtid. Til syvende og sist er min utopi ikke en fiks ferdig størrelse. Ideer og helhetlige løsningsforslag for å gjøre Europa til et demokratisk samfunn, til et res publica, kan bare utvikles i fellesskap, gjennom relasjonelle, prosessuelle og transitive initiativer. Når det gjelder oversettelse av min bok til engelsk må jeg dessverre komme tilbake til det på et senere tidspunkt. Våre naboer i det polske Rzeczpospolita vil bli de første som får anledning til å lese min bok på sitt språk til neste år.
Men la oss nå først ad denne vei tenke politisk omkring Europa og undersøke dine spørsmål om betingelsene for vårt tankeeksperiment - ikke bare kanskje, men sågar i form av en europeisk republikk.
Hvilket Europa er det vi vil ha i fremtiden - et Europa som representerer interessene til befolkningen eller nasjonalstatene? I det nåværende EU-systemet med parlament, råd og kommisjon opplever vi stadige interessekonflikter mellom hva som er best for nasjonene og for Europa som helhet. I rådet sitter representanter for de ulike nasjonalstatene som ofte forsøker å trumfe gjennom sine respektive nasjonale interesser ved hjelp av et nullsumspill. Nasjonale interesser er her ofte ikke det samme som befolkningens interesser, som den nylig vedtatte roaming-forskriften illustrerte på eksemplarisk måte. Med vilje forsinket rådet forskriften som vil komme Europas borgere til gode.
Allerede Jean Monnet visste dette: «De såkalte nasjonale interesser er bare interessene til nasjonalstatenes politiske og økonomiske eliter, hvor befolkningens interesser kun er avskrivningssummer i balanseregnskapet.»
For å skape en europeisk offentlighet må først noen fundamentale mangler ved den nåværende unionen rettes opp, som helt enkelt ikke lar seg forsvare rent demokratiteoretisk. Prinsippet om lik stemmerett for alle europeiske borgere, altså one person, one vote, er et slikt demokratisk grunnprinsipp og må ubetinget adresseres i forkant av det europeiske parlamentsvalget i 2019.
Jeg finner ideen din om å gjøre Europaparlamentets arbeid mer håndgripelig ved å trekke inn nasjonale parlamentarikere absolutt interessant. Også kravet om å erstatte britiske representanter på vei ut med europeiske parlamentarikere som velges inn i parlamentet via lister fylt med representanter fra hele EU-området må ønskes velkommen og diskuteres allerede livlig i Brussels offentlighet.
Kanskje er det i det minste en positiv side ved Brexit, nemlig at debatter som har dødd hen nå kan gjenopptas og diskuteres videre. Har du hørt om det britiske initiativet #StillEU som tar til orde for å frikoble unionstilhørighet fra nasjonalt statsborgerskap for derigjennom å gjøre det mulig for briter som ønsker det å beholde sine unionsprivilegier?
Jeg ser frem til dine svar og ønsker deg alt godt i Oslo.
Med de beste hilsener fra
Ulrike
