Det offentlige rom i det 21. århundret Mer plass til alle

Bypsykolog Cornelia Ehmayer på seminaret "Mer plass til alle!" i februar 2014 i Tutzing
Bypsykolog Cornelia Ehmayer på seminaret "Mer plass til alle!" i februar 2014 i Tutzing | Foto (utsnitt): © Karo Knote

Metropoler som München har et problem: Fordi befolkningen vokser, leter byplanleggere desperat etter nye boligområder – også på bekostning av grøntareal og parker. Her møter de motstand fra mange. Hvilken betydning har det offentlige rom i det 21. århundret?

Geometrisk organisert og funksjonelt oppdelt – slik var det stjernearkitekten Le Corbusier så for seg den ideelle byen i den første halvdelen av det 20. århundret. Hans urbane visjon av rette linjer og rette vinkler er delt inn i soner for å bo, jobbe og slappe av. Mellom sonene er det et tett gatenett av asfalt, hvor bilene kan kjøre.

I sin gjennomrasjonaliserte, konstruerte by overlot ikke Le Corbusier noe til tilfeldighetene. Den skulle fungere like pålitelig som en maskin. Men det er nettopp det som er problemet, mener den berlinske arkitekten Jörn Gartenbach: "Le Corbusier glemte at det også skulle bo mennesker i byen hans." En by oppstår ikke på tegnebrettet til en allvitende planlegger, men som et resultat av en dynamisk, kollektiv prosess: "Brukerne er de som produserer morgendagens by."

Fra en by tilpasset biler til en by tilpasset mennesker

Å utforme fremtidens by sammen – nettopp det dreide det også om på seminaret "Mer plass til alle!" på det evangeliske akademiet i Tutzing i Bayern. 120 deltakere møttes der i begynnelsen av februar 2014, for å diskutere hvordan man kan bruke det offentlige rommet kreativt i en metropol som München. Målet var å gå fra en by tilpasset biler til en by tilpasset mennesker. Ikke "blikkbokser" og "parkeringsplasser", men "oppholdssteder, kommunikasjon og møteplasser" – det er hva Benjamin David, en av arrangørene bak seminaret, ønsker seg for det offentlige rommet.

Før i tiden var offentlige rom "strengt regulerte" gjennom forbud, sier den østerrikske bypsykologen Cornelia Ehmayer. Det er et grunnleggende behov hos menneskene å ha en relasjon til sine omgivelser. Det skaper identitet. "Tilegnelse" kaller Ehmayer dette forløpet, hvor borgerne får "være med å diskutere, bestemme og utforme". Litt som med urban gardening: Når det plutselig blir anlagt felleshager mellom husvegger og brosteiner, hvor storbymennesket kan dyrke frukt og grønnsaker, er det ikke bare et uttrykk for en ny gjøre-det-selv-kultur. "Slik utvikles også en personlig tilhørighet til et sted", mener Ehmayer: "Se her, disse tomatene har jeg plantet."

Mer deltakelse: med Donau-kanalen som eksempel

Stikkordet for at overgangen fra den passive bruken av byen til den aktive byutformingen skal lykkes, er deltakelse. I 2007 begynte Ehmayer å utvikle et konsept sammen med byen Wien om å utforme Donau-kanalen på nytt, med et 17 kilometer langt rekreasjonsområde som skulle gå midt gjennom byen. Her spurte hun innbyggerne i Wien om deres behov og ønsker. Et sentralt funn var at mange ble støtt av den økende kommersialiseringen av det offentlige rommet. "Konsumfrie soner, som er gratis å bruke, er svært viktige for folk", sier Ehmayer. Et annet tiltak var de såkalte fairness-sonene. Fordi det ofte oppstår konflikter mellom syklister og fotgjengere, skulle de ulike gruppene av trafikanter bli mer oppmerksomme og utvile et bedre fellesskap ved hjelp av samtaler og aksjoner.

Slik byforsker Juliane Pegels ser det, blir stadig flere aktører med på utformingen av det offentlige rom: offentlig forvaltning, investorer, foreninger. Det beste eksempelet på denne samproduksjonen er High Line Park i New York. Der ble en nedlagt T-banetrassé, som var statens eiendom, omgjort til et kjempestort grøntområde. Av det oppstod et paradis på stylter, 1,6 kilometer langt, midt på Manhattan. Det hele startet med  prosjektet til et borgerinitiativ som også forvalter parken den dag i dag.

Voksende metropoler, krympende regioner

"Man må prøve å involvere innbyggerne gjennom deres ansvarsfølelse", sier Pegels. Særlig i de små kommunene i Tyskland er dette en utfordring. For mens befolkningen i byer som München, Berlin eller Hamburg ikke slutter å vokse, og konkurransen om det offentlige rom stadig blir større på grunn av tilflytning, krymper samtidig 85 prosent av regionene i Tyskland. Konsekvensene av dette er økonomiske problemer, bygninger som blir stående tomme, byer som blir mer og mer øde. Friområdene som oppstår slik må "ikke bli liggende brakke og forfalle, men snarere tas i bruk, ved hjelp av innbyggerne sitt engasjement", mener byforskeren.

Å forstå det offentlige rom som "spillerom til å skape", var også noe som ble tatt opp av deltakerne på seminaret i Tutzing. Til slutt offentliggjorde de en uttalelse fra seminaret: en katalog med ideer til hvordan det offentlige rommet i München kan gjøres mer attraktivt for sine innbyggere. Antallet gater og lyskryss skal reduseres og erstattes av åpne plasser og hvileområder. Trær og grøntområder skal ikke lenger vike for luksusbygg, og man skal skape flere rimelige boområder. I tråd med mottoet: Mer plass til alle!