Friteater i Tyskland
På jakt etter nye former for teater

Showcase Beat le Mot „ALLES“
Showcase Beat le Mot „ALLES“ | Foto (Ausschnitt): Robin Junicke

Friteatret har alltid spilt en viktig rolle i Tyskland. I det siste har det også erobret teatrene i byene.

Annenhvert år presenterer festivalen Impulse de viktigste tyskspråklige frie teaterproduksjonene i forskjellige byer i Nordrhein-Westfalen. Her samles oppsetninger som tester ut, stiller kritiske spørsmål til og reflekterer rundt teatret som kunstform: fra former for dokumentarisk teater, via verker i urbane rom til installasjoner. Hvor estetisk forskjellige disse produksjonene enn virker, har de det til felles at de har oppstått på utsiden av de etablerte strukturene til "die Stadttheater" - byteatrene. Mange av gruppene som er blitt invitert de siste årene er kollektivt organiserte, og har ingen individuell regissør. Noen eksempler på dette er Gob Squad, Showcase Beat le Mot, Rimini Protokoll, Andcompany & Co og She She Pop. Arbeidsformen kollektiv er dermed et kjennetegn for den frie scenen – til forskjell fra byteaterapparatet og hierarkiene som er forankret i det.

Ny frihet

Kollektivene følger en lang tradisjon for friteater, som går tilbake til 60- og 70-tallet og datidens bevisste avvisning av etablerte hierarkiske arbeidsmåter. Friteatret så på seg selv som et alternativ til de representative scenene til byteatret og strukturene knyttet til dem. Behovet for å ta avstand handlet lenge først og fremst om en ideologisk kamp om den klassiske kanon og dens orientering mot borgerskapet på den ene siden, og om eksperimentelle former og en annen tilgang til tilskuerne på den andre siden. I dag er situasjonen annerledes. Det fins grupper som regnes som en del av friteatret, som også viser og produserer sine oppsetninger på byteatrene. Samtidig våger flere store teaterhus seg på sceniske eksperimenter, som på grunn av økonomiske begrensninger ikke var mulig i friteatrets kontekst. Også politisk blir det stilt spørsmål ved denne polariseringen: Når man setter dem opp mot hverandre, blir friteatret ikke sjelden sett på som en etterkommer eller en outsider, og det blir sådd tvil om dets legitimitet. Det yter på ingen måte rettferdighet til friteatrets bredde og betydning.

Nye veier og midler

Det er helt klart grunnleggende ulikheter i teaterformen mellom friteatret og byteatrene. Festivalen Impulse og gruppene som er invitert dit er eksempler på friteatrets potensial. Alle gruppene utmerker seg ved at de ikke handler innenfor allerede definerte strukturer, men at de definerer strukturene selv. De er ikke kalt til teaterscenen fra politikken, men har funnet sitt eget sted og sine egne midler. Betingelser for og nødvendigheter ved produksjonen blir formulert på nytt for hvert prosjekt. Men disse formene har også retningslinjer å forholde seg til – det er juryer som bestemmer hva slags midler og støtte de får, og tidsrammen på tildelingene påvirker også estetiske avgjørelser. Arbeidets form, hvordan det produseres, hvem som øver med hvem på hvilken måte, blir likevel forhandlet frem på nytt i hver produksjonsprosess, også med tanke på de estetiske retningslinjene. I den forstand kan en slik form for produksjon, som setter sine egne betingelser, og som også reflekterer dem, forstås som forskning på teater og samfunnsstrukturer. Teaterformen er uløselig knyttet til estetikken det frambringer.

Her får også begrepet om det frie en ny betydning. Et fritt teater er i beste fall fritt fra tvang fra institusjonelle, arkitektoniske og estetiske retningslinjer. Vi forbinder det med friheten til å utvikle en oppsetning selv, fra et konsept via en tekst til en scene, med friheten til å prøve ut andre arbeidsformer og søke andre arbeidssammenhenger.

Nye teaterformer

Potensialet som ligger i en slik arbeidsmetode, også når det gjelder utvikling av nye teaterformer, blir tydelig med de innovative impulsene som har kommet og som fortsatt kommer fra friteatret. Det har også hatt en grunnleggende påvirkning på byteatrets estetikk: Romkonsepter som skiller seg fra det institusjonelt forankrede teaterbygget, oppsetninger av ikke-profesjonelle skuespillere, og nye deltakende former, hvor publikums rolle blir definert på nytt. Alle disse forsøkene krever andre former for samarbeid i iscenesettelsesprosessen: I møtet med det offentlige rom, i letingen etter andre fremstillingskonsepter, i en ny relasjon til publikum, som kan defineres på nytt. Det hører også med å stadig utvikle nye arbeidsmåter, forhandle betalingsstrukturer, å finne nye rom og nye partnere. I de permanente ny-oppfinnelsene av teatret – både i det estetiske og i produksjonen – ligger det helt spesielle potensialet til friteatret.