Verdenskrig 1914: Litteratur under Krigen

Ausstellung “August 1914. Literatur und Krieg“; © Literaturarchiv Marbach
Ausstellung “August 1914. Literatur und Krieg“ | Foto (Ausschnitt): © Literaturarchiv Marbach

Notater, dagbøker, dikt - sjelden har så mye blitt skrevet som i 1914. Hvordan første verdenskrig preget en hel forfattergenerasjon.

To av det 20. århundres største romaner, Ulysses av James Joyce og Prosessen av Franz Kafka, en av modernismens grunnleggende filosofiske tekster, Ludwig Wittgensteins Tractatus logico-philosophicus, og en av modernismens mest berømte diktsykluser, Rainer Maria Rilkes Duineser Elegien, har alle én ting til felles: De ble skrevet, påbegynt eller fullført under første verdenskrig. De er krigens tekster, selv om man ved første øyekast ikke kan se tiden de ble til i på dem – til forskjell fra de mer enn 50 000 krigsdiktene som ble til under Det tyskee keiserdømmet, og det bare i løpet av august 1914.

"Det er min kamp for selvoppholdelse"

For den 31 år gamle Kafka, som kjøper seg soldatstøvler når krigen bryter ut, og er nær ved å bli innkalt sommeren 1915, er krigen motstykket til en kamp han kjemper med seg selv og for sin egen del. Den 31. juni 1914 – nettopp tilbake fra en ferie ved Østersjøen og to uker før han begynner arbeidet med Prosessen – skriver han i dagboka si: "Jeg har ikke tid. Det er allmenn mobilisering. (…) Men skrive kommer jeg til å gjøre til tross for alt sammen, uforbeholdent, det er min kamp for selvoppholdelse." Det Kafka hører om og ser fra krigen, dukker stadig opp i tekstene hans. Når svogeren hans i november kommer fra slagmarken for første gang, forteller han om en opplevelse i skyttergraven. Han skal ha hørt en muldvarp grave, tolket det som et omen og forlatt skyttergraven øyeblikkelig. Like etterpå skal en granat ha slått ned. Kort tid etter skriver Kafka en liten fortelling: "Der Riesenmaulwurf" ("Kjempemuldvarpen"). Ti år etter krigsutbruddet lar han i "Der Bau" ("Hiet") et dyr lage et vidt forgrenet tunnelsystem under jorden som det forskanser seg i.

For den 39 år gamle Rilke, som blir overrasket av krigsutbruddet på en Tysklandsreise og ikke kan vende tilbake til sitt foretrukne hjemsted i Paris, er krigen, som for mange andre forfattere, i første omgang en poetisk urbegivenhet. I en samling med Hölderlin-dikt lager han i begynnelsen av august et utkast til Fünf Gesänge, som besverger en overveldende, om enn voldelig verden:"Endelig en Gud", heter det der. Da han i september blir kjent med malerinnen Lou Albert-Lasard, fyller han en liten bok med dikt til henne, deriblant skisser til sørgediktprosjektet han hadde påbegynt i januar 1912. Første verdenskrig, og beretningene fra slagmarkene, der de døde blir liggende ubegravet, er på eiendommelig vis fundamentet i Rilkes vers: "Satt ut på hjertets klipper. Steingrunn / under hendene. Her blomstrer vel / noe opp; fra stumme stupet / blomstrer et uvitende kratt ut i sang."

Kubisme og ekspresjonisme som forløpere

Mange av tekstene som blir til under første verdenskrig – enten det er hjemme eller ved fronten – er skrevet mot krigen. De vil verken vise, forherlige eller fortrenge. De plasserer språkets virkelighet, og dets evne til å skape og å ødelegge verdener, ved siden av krigens virkelighet. De setter den ene verdenen ved siden av den andre. Det forholder seg helt annerledes med tekstene som vanligvis blir forbundet med første verdenskrig, og som hovedsakelig ble til etter krigen: For eksempel Ernst JüngersIn Stahlgewittern (1920, på norsk 1997, I stålstormer) og Erich Maria Remarques Im Westen nichts Neues (1929, på norsk 1955, Intet nytt fra Vestfronten). Men tiden før 1914 spiller også en rolle. Det er ikke bare i billedkunsten at ekspresjonismen og kubismen med sine "kjempende former" foregriper en uttrykksform som krigen uventet fylte med sannhet. Ernst Stadler, som dør i et granatangrep den 30. oktober 1914 i nærheten av Ypern i Belgia, utgir ved slutten av 1913 diktsamlingen Der Aufbruch(Oppbruddet), hvor et nytt liv starter med kampene og krigen. Allerede i 1911 besverget Georg HeymKrigen:
"Gjenoppstått er den, sover ei lenger / Gjenoppstått fra dype hvelvinger / I skumringen står den, ukjent og diger  / Den sorte hånden knuser månen som stiger."
 
Krigen som meningsbærende og mobiliserende element i litteraturen: Ved fronten blir det skrevet brev og dagbøker i enestående mengder. Særlig lyrikken er en hjelp til å fatte det man ikke kan begripe. Den kan sette fragmenter, fordervede og forstyrrede inntrykk, sammen til en helhet igjen. I tidsskriftet Der Sturm publiserer August Stamm dikt skrevet ved Østfronten i november 1914. Stamm omkom i krigen i Russland i 1915, 41 år gammel: "Jorden blør under hjelmhodet / Stjerner faller / Himmelrommet famler. / Gysninger bruser / Virvler / Ensomheter. / Tåke / Gråt / I det fjerne / Ditt blikk."