Introduksjon Jazz fra Tyskland

Till Brönner
Der Trompeter Till Brönner gehört international zu den bekanntesten deutschen Jazzmusikern der Gegenwart. | Foto: Ralf Dombrowski

Tysk jazz er mangfoldig. Knapt noen annen nasjonal jazzscene i Europa har en lignende bredde av stiler, tradisjoner og spilleteknikker. Nær sagt alle improvisasjonsmusikkens spillemåter trekker veksler på et bredt fundament, fra blues, boogie og dixieland via swing, bebop og cool jazz til jazzrock, frijazz og ulike blandingsformer av jazz og ny musikk, verdensmusikk, hiphop, ambient, folklore og populærmusikk.

Det blir spilt mye jazz, først og fremst live av unge avgangsstudenter så vel som av sjangerens gamle ringrever. Jazzen har et stort og erfarent publikum, en skiftende og begivenhetsrik historie med tallrike regionale særegenheter som skyldes det føderale politiske systemet, og en kunstnerisk dynamikk som i årene etter murens fall blir lagt merke til og satt pris på også internasjonalt. Kort sagt: jazz fra og i Tyskland har fått sin egen identitet som er et produkt av historien så vel som av utdanningssystemet, konsert- og klubblandskapet og de strukturelle trekkene ved den politiske, regionale inndelingen.

Delt fortid, felles nåtid

Tyskland er en føderal stat som i over fire årtier var delt i to politiske systemer. I vest ble utviklingen etter emansipasjonen fra de amerikanske forbildene senest fra slutten av 1960-tallet bestemt av balansen mellom tradisjonskritikk og konservatisme. Etter 1970 hevdet nok frijazzen seg bedre enn andre stilretninger på grunn av Wuppertal-scenens dominerende innflytelse omkring musikere som saksofonisten Peter Brötzmann. Alt i alt var imidlertid den vesttyske jazzen preget av et bredt spektrum av uttrykksformer som strakk seg fra Albert Mangelsdorffs eksperimenter til Klaus Doldingers jazzrock.

De østtyske musikerne gikk sin egen vei i spenningsfeltet mellom statlig kontroll og kunstnerisk identitet. Ved siden av frijazzen utviklet blant andre pianisten Ulrich Gumpert en nasjonal stil-cocktail av folkevisen, arbeidersangen og saksisk barokk, som imidlertid fant liten resonans etter murens fall. På den annen side fantes det allerede før 1989 tallrike fruktbare kontakter mellom jazzscenen i de to tyske statene på tvers av den politiske grensen, for eksempel på festivaler eller turneer, noe som gjorde at scenene vokste lettere sammen etter gjenforeningen.
 
Generasjonstreff og møte mellom to stilverdener fra øst og vest: Günter ‘Baby’ Sommer og Till Brönner under de 34. Leipziger Jazztage 2010. Kilde: YouTube

Strukturelle særegenheter

Den tyske jazzens kvalitet holdes i hevd gjennom et tett landsdekkende nettverk av institusjoner, aktiviteter og støtteordninger. Radioen spiller en viktig rolle. Med sine regionale stasjoner kan sammenslutningen av allmennkringkastingsselskapene i Tyskland (ARD) ikke bare rette oppmerksomheten mot de enkelte jazzsentrene, men også gjennom opptak og stønad av festivaler og klubber hjelpe til å bygge opp og støtte musikklivet og dessuten bedrive omfattende arkivering av det.

'Jugend jazzt' 2013 Session mit jungen Musikern beim Wettbewerb 'Jugend jazzt' 2013 | Foto: Ralf Dombrowski Videre sørger en tett vev av jazzfestivaler for utveksling av internasjonale kunstnere til den nasjonale jazzscenen. Fokuset spenner fra Dixielandfestivalen i Dresden via Total Music Meeting Berlin som vier seg til den frie improvisasjonen, til MoersFestival som tar tak i nye tendenser innenfor rock, verdensmusikk og elektronika. Også utdanningstilbudet for jazzmusikere i Tyskland er mangfoldig og differensiert. For øyeblikket tilbys det jazzstudier ved 18 musikkhøgskoler og konservatorier fordelt i alle delstatene over hele republikken. På lokalt nivå og i skolesammenheng blir det også gjort mye for å gjøre vordende musikere fortrolig med jazz allerede i barneårene.

Impulser fra hele verden

Jazzen i Tyskland blir ikke minst preget av musikere fra andre land, som med sine musikalske erfaringer bringer nye impulser til musikere fra Flensburg til Garmisch. Variasjonsbredden og jazzens potensielle grenseløshet så vel som åpenheten overfor aktører, arrangører, mediene og publikum er faktorer som gjør Tyskland attraktivt for musikere fra hele verden.

Aki Takase, Vladyslav Sendecki, David Friedman, Kalle Kalima og Cymin Samawatie er bare noen eksempler på toneangivende artister som med sine prosjekter og band preger landet med internasjonale impulser.

Klezmer-Jazzer aus Berlin: Daniel Kahn Klezmer-Jazzer aus Berlin: Daniel Kahn | Foto: Ralf Dombrowski

Regionale sentra

Hvert jazzmiljø har sitt stilistiske særpreg. Frankfurt er preget av avantgardeskolen omkring Albert Mangelsdorff og Heinz Sauer. Hamburg går for å være den moderne mainstreamens hovedstad. I Hannover fant acid-jazzen sin høyborg. Bayerske Weilheim er kjent for syntesen av postrock og jazzavantgarde. Wuppertal er synonymt med frijazz. Berlin og Köln står for et mangfold av ulike jazzstilarter, men alle disse tilordningene tjener bare som primære orienteringspunkter.

Fremfor alt i Berlin har det i løpet av senere år etablert seg en internasjonal scene som danner en rettesnor hinsides alle stil- , sjanger- og generasjonsgrenser gjennom subkulturell sjarme og kosmopolitisk uavhengighet og som tåler internasjonal sammenligning med New York og London. «Jazz – made in Germany» er av den grunn mer enn et varemerke. Det har alltid også vært en opsjon, en sjanse og et perspektiv.

Nettverksbygging

Julia Hülsmann, Pianistin und Komponistin aus Bonn, gehörte als als Vorsitzende bis Ende 2013 zu den treibenden Kräften der Neuorganisation der UDJ, Foto: Ralf Dombrowski Julia Hülsmann, Pianistin und Komponistin aus Bonn, gehörte als Vorsitzende bis Ende 2013 zu den treibenden Kräften der Neuorganisation der UDJ, Foto: Ralf Dombrowski | Foto: Ralf Dombrowski Kampen om sponsormidler er hard, det er vanskelig å nå gjennom i medieoffentligheten, derfor er reklame, selvorganisering og kulturpolitisk profilering stadig viktigere også for den tyske jazzscenen. Siden 2006 har bransjen hatt årlige treff under musikkmessen jazzahead! i Bremen. I 2002 ble forbundskonferansen for jazz (BK Jazz) etablert, hvor representanter for plateselskaper, festivaler, klubber og musikkinitiativer sluttet seg sammen for bedre å kunne hevde sine felles interesser overfor politikere og kulturinstanser. I 2012/13 ble det også blåst nytt liv i Unionen for tyske jazzmusikere (UDJ), som var inaktive lenge, men som nå har vunnet innflytelse som interesseorganisasjon for kunstnerne. Alt dette peker i retning av en scene som holder seg ung, nyorienterer og organiserer seg.

Kunstneriske profiler

Men det mest sentrale i vår polystilistiske, multikulturelle, migrasjonsvennlige tidsalder er og blir den kunstneriske profilen som jazzmusikerne presenterer seg for resten av verden med. Særpreg blir etterspurt, og i løpet av de siste ti årene har uvanlige band og kunstnere innenfor visse sjangre kunnet profilere seg. Slik har klavertrioen vært i lynrask utvikling ikke bare internasjonalt, men også i Tyskland. Grupper som Tingvall Trio fra Hamburg, Michael Wollnys (em) fra Berlin og Pablo Held Trio fra Köln klarer både å overbevise publikum og å drive nybrottsarbeid med kommunikative, strukturelle og konseptuelle eksperimenter.

Das Pablo Held Trio Das Pablo Held Trio | Foto: Ralf Dombrowski Likeledes langt fremme ligger store ensembler som for eksempel Andromeda Mega Express Orchestra som spiller med dekonstruksjonsmetoder, eller Malte Schillers Red Balloon som til tross for komplekse lag med klanger får det til å svinge, eller Christian Elsässer Orchestra som klarer å skape en skimrende rikdom av klangfarger. Utover det har en ny generasjon av komponister vokst til, som Charlotte Greve, Benedikt Jahnel, Niels Klein, Angelika Niescier, Matthias Schriefl og Henning Sieverts som videreutvikler den kreative standarden både på det individuelle så vel som det internasjonale plan. Kortene er altså godt stokket for jazz i Tyskland. Og i spillet om oppmerksomhet på verdensscenen skal det deles ut noen jokere.