Byen som lerret By Canvas

Screening in Hamburg-Hammerbrook
Screening in Hamburg-Hammerbrook | Foto: © A Wall is a Screen

Kino trenger ingen sal. I storbyer som Hamburg, Berlin og Leipzig blir filmer projisert på fasader eller lastebiler. De mobile visningene er del av en urban eventkultur og åpner for nye perspektiver på det offentlige rom.

Handlegata Neuer Wall i Hamburg er et strøk med luksusbutikker hvor det konsumeres livlig dagen lang. «Når man på kveldstid projiserer en film om narkomane som setter sprøyter utenfor rådgivningskontor i mørke bakgårder akkurat her, så viser det en helt annen side av byen», sier Sven Schwarz. «Det er slike motsetninger vi finner spennende». Schwarz er en av stifterne av kollektivet A Wall is a Screen som kom sammen i 2003 i miljøet omkring kortfilmfestivalen i Hamburg. Gruppa, som i dag består av seks personer, begynte å projisere kortfilmer av maks 15 minutters varighet på fasader i Hamburg sentrum på natterstid da det var tomt for mennesker. «Den umiddelbare responsen var enorm», forteller Schwarz. «Det samlet seg omkring 500 mennesker til de første visningene».

Hvem eier byen?

I mellomtiden har A Wall is a Screen, registrert som allmennyttig stiftelse, markert filmvisning nr. 222 og gjestet 27 land. Det ikke-kommersielle kulturprosjektet har ifølge Schwarz satt seg som mål å «konvertere det offentlige rommet», samtidig tematiseres spørsmålet om eierskap. «Vi signaliserer til menneskene: dette er deres by». Filmene skal korrespondere med visningsstedet. Den syv minutter lange eksperimentelle dokumentarfilmen On a Wednesday Night in Tokyo (2004) av Jan Verbeek, som viser japanske pendlere som trenger seg inn i en overfylt T-banevogn, har for eksempel gruppa flere ganger projisert i T-banestasjoner. På denne måten overlapper filmbildene og virkelighetens scener hverandre på stimulerende vis. For fleksibelt å kunne tilpasse sitt program, reiser medlemmene av A Wall is a Screen til fremvisninger i inn- og utland med et arsenal på rundt 800 kortfilmer.

Kino med geriljasjarme

Hamburg har vært pionerer med konseptet filmeksponering i by. Men et stort antall beslektede initiativer har for lengst etablert seg i tyske metropoler. Eksempelvis i Berlin gir gruppa «Mobil Kino», en sammenslutning av tidligere filmfremvisere og kinooperatører, digitale filmfremvisninger i byrommet – som i området omkring elva Spree. Tidspunktene annonseres i forkant på Facebook. Også den faglærte kameramannen Werner Kantor foretrekker å finne visningssteder med appell hos et ungt urbant publikum for sin Nomadekino. Deriblant klubben Kater Holzig eller Platoon Kunsthalle i Prenzlauer Berg. Initiativer som disse lever ikke minst på geriljakinoens sjarme – en atmosfære av det hemmelighetsfulle og eiendommelige.

Tilbake til stumfilmtiden

Fremvisningene som Tobias Rank og Gunthard Stephan arrangerer under tittelen «Vandrekino – nattens laster», derimot, henviser til kinoens barndom. For det første viser de utelukkende stumfilmer på et lerret festet til lastebilen deres under musikalsk ledsagelse av fiolin og klaver. For det andre står de med sitt foretagende i tradisjonen etter vandrekinoene, som oppsto allerede på slutten av 1800-tallet, før kinoer etablerte seg med faste fremvisningssteder. I friluftssesongen gjester Rank og Stephan årlig Clara-Zetkin-parken i hjembyen Leipzig - til glede for opptil 400 tilskuere. Men også i lysninger i skogen og på kirkegårder har fremvisninger funnet sted. Filmformatet som projiseres er 16 mm – «vi vil jo tilby en ekte filmopplevelse», sier Rank.

Kino som sosial aktivitet

«Fleksibel flimring» kaller Holger Kraus fra Hamburg serien som startet i 2006, hvor han først og fremst åpner opp uvanlige steder for mobil kino 2-3 ganger i måneden. Han begynte med en visning av Thomas Vinterbergs dogmefilm Festen (1998) i den tidligere Kallmorgen-villaen i Hamburg. Cineasten og den profesjonelle eventmanageren Kraus, som «savnet hensiktsmessigheten» i sitt gamle yrke, bygde om de forlatte rommene etter arkitektfamilien Kallmorgen etter mal av filmens skueplass. Hans publikum satt ved et langt festbord, som familien i Vinterbergs overgrepsdrama. Kraus forstår seg på arrangementers dramaturgi.
Men impulsen til Fleksibel flimring kom først og fremst fra et ønske om utveksling innenfor større rammer. «Det var det sosiale ved kinoen som var gnisten som tente meg», sier Kraus. Ved siden av eventkarakteren har hans visninger, som for det meste har omkring 100 tilskuere, også alltid politiske pretensjoner. En gang viste han for eksempel filmen Burma VJ (2008) av Anders Østergaard i nyhetsstudioet til en fjernsynskanal i Hamburg. Filmen handler om en journalist som med fare for livet smugler materiale ut av Myanmar.

Kino uten grenser

Kraus sørger for finansiering ved hjelp av inntekter. Inngangsbilletten koster 10 euro, rabatterte billetter åtte euro. A Wall is a Screen derimot blir booket av arrangører av filmfestivaler, kulturinstitusjoner eller av Hamburg by. Så improvisert deres visninger enn virker, ligger det en enorm logistisk innsats bak dem. «80% av tiden går til kontorarbeid», understreker Sven Schwarz. «Vi arbeider med over 200 forskjellige lisensutstedere: utleiere, distributører, filmskapere.» Tillatelse til visninger i byen er derimot som regel lett å skaffe, sier Schwarz. A Wall is a Screen opplever stor imøtekommenhet. En gang sperret politiet spontant av en hel gate for en visning med overraskende høy publikumstilstrømning. Denne resonansen kommer til uttrykk i gruppens credo: «Kino er prinsipielt mulig overalt».