Rainer Werner Fassbinder
„Jeg vil bygge et hus av mine filmer“

For mange var han et smertensbarn, andre kalte ham kitschprodusent, andre igjen mente han var et geni. Uansett er hans posisjon i tysk film urokkelig. 31. mai 2015 ville Rainer Werner Fassbinder ha fylt 70 år.

Født i Bayern i 1945, nei, en typisk husbygger var unntaksregissøren helt klart ikke. Småborgerlige institusjoner og normer av alle slag tok Rainer Werner Fassbinder sterkt avstand fra. Heller bygde han et hus av sine filmer. «Noen av dem utgjør kjelleren, andre veggene, mens noen er vinduer. Men jeg håper at de til slutt blir til et hus.» I hans produksjon finner man karrige sosialstudier («Katzelmacher», 1969), ambisiøse filmatiseringer av litterære forelegg («Fontane Effi Briest», 1974) og storproduksjoner («Lili Marleen», 1981). Felles for filmene hans er at de på en radikalt personlig måte forteller om samfunnet. Hos Fassbinder griper det politiske og det private sømløst over i hverandre.

Anti, anti! Og Fassbinder-ensemblet

Etter teaterskolen begynte Fassbinders karriere ved Action-Theater i München. Teatret ble da ledet av Peer Raben som senere ble Fassbinders faste komponist. Snart tok Fassbinder over roret og etablerte i 1968 etterfølgeren Antiteater. Det var her Fassbinder slo røtter som regissør. Hans filmers affinitet til teatret er åpenbar. Fassbinders ofte raskt skrevne teaterstykker i denne tida gjorde, som filmene hans, opprør mot råttenskapen i 60-tallets Vest-Tyskland. Det hersket kaotiske tilstander i Antiteater som samtidig var en ølkneipe. Her dannet Fassbinder skuespillerensemblet som vi kjenner fra hans filmer. Her lærte han å sette pris på gruppedynamikken som preget hans produksjon. Ved siden av Hanna Schygulla kom Irm Herrmann, Harry Baer, Günther Kaufmann til, og Ingrid Caven som var gift med Fassbinder i to år. De fleste ensemblemedlemmene fulgte Fassbinder betingelsesløst – selv om den fintfølende kunstneren iblant kunne være gemen. Private krangler og hans kjærlighetsforhold til gruppens menn og kvinner påvirket filmproduksjonene. Undertiden skrev han til og med de amorøse forviklingene inn i filmmanusene, som for eksempel i «Die bitteren Tränen der Petra von Kant» (1972).
 

Uten hensyn til økonomisk tap

Fassbinder ville egentlig lage film før han beskjeftiget seg med teater. I mai 1966 gjennomførte han en opptaksprøve ved den nyetablerte filmhøgskolen i Berlin, men kom ikke igjennom. Det kunne imidlertid så visst ikke holde en som Fassbinder tilbake, for «må man lage filmer, så må man lage dem». Samme år ble de første kortfilmene til: «Der Stadtstreicher» og «Das kleine Chaos». Da hans første kinofilmer «Liebe ist kälter als der Tod» og «Katzelmacher» ble vist under Berlinalen i 1969, opplevde Fassbinder et slags gjennombrudd. «Liebe ist kälter als der Tod» ble møtt med harme og pipekonsert, med «Katzelmacher» derimot, en adaptasjon av hans teaterstykke med samme tittel, innkasserte regissøren fem nasjonale filmpriser og budsjettet for hans neste filmprosjekt. Fra da av demonstrerte Fassbinder en forbløffende produktivitet: Fra 1969 til 1982 lagde han 40 langfilmer, dessuten den kostbare fjernsynsserien av Döblins «Berlin Alexanderplatz» (1980), opptrådte som skuespiller for andre regissører, forfattet teaterstykker, essays og andre skrifter. Denne enorme driftigheten – en gang spilte Fassbinder inn ti filmer på 18 måneder – er hovedårsaken til den fascinasjonen som hans verk i dag fortsatt øver. Det var det faste Fassbinder-ensemblet som også privat hadde en relasjon til regissøren, som gjorde dette mulig. De medsammensvorne sto til rådighet til enhver tid og overtok flere funksjoner på settet. De tidlige filmene spilte ensemblet inn i løpet av få dager nesten uten penger. Gjentatte ganger kastet Fassbinder seg inn i prosjekter med vaklende finansiering: «Bare slik blir filmer til hos oss: idet man lager dem uten hensyn til økonomiske tap.»

Den tyske Hollywood-filmen

Blant annet med «Angst essen Seele auf» og «Martha» (begge 1974) avanserte Fassbinder til en enfant terrible og «rockestjerne» i den nye tyske auteurfilmen. Og til et stridsobjekt i samfunnet. Med det angivelig antisemittiske og lenge uoppførte stykket «Der Müll, die Stadt und der Tod» skapte Fassbinder i 1976 en veritabel skandale – og ble definitivt berømt som et skremsel for borgerskapet, en rolle han nok ikke spilte uten skjelmsk glede. Den ofte sterke motstanden fra deler av samfunnet skadet ikke Fassbinders suksess. Hans kanskje mest innflytelsesrike filmer spilte han inn på tampen av livet: den såkalte BRD-trilogien med «Die Ehe der Marie Braun» (1979), «Lola» (1981) og «Die Sehnsucht der Veronika Voss» (som i 1982 ble utmerket med Gullbjørnen under Berlinalen). Disse filmene er stedfortredere for Fassbinders tese om det usikre bruddet mellom det nasjonalsosialistiske Tyskland og etterkrigs-Tyskland med sitt økonomiske mirakel. Stilistisk og narrativt er BRD-trilogien et utkast til den genuine tyske Hollywood-filmen, på en annen måte enn de teatermessige tidlige filmene.

Vågal og genial filmskaper

Rainer Werner Fassbinder døde i München i 1982 i en alder av 37 år – formodentlig av narkotiske stoffer og overanstrengelse. Hans daværende samboer og livsledsager Juliane Lorenz, som hadde klippet 14 av hans filmer, fant ham med en nedbrent sigarett i hånda; i bakgrunnen sto fjernsynet på. Man kunne nesten si at verden simpelthen hadde rast forbi over den rastløse. En så vågal og gjennomført genial filmskaper er savnet i dagens tyske filmlandskap, en som på samme måte som Fassbinder kan vekke stor oppmerksomhet og faktisk har noe på hjertet. I så måte er myten om Fassbinders død som et tidsskille i tysk film ikke grepet helt ut av lufta: «Kulturfeltet trenger slike som meg», bemerket Fassbinder i et fjernsynsintervju i 1976. Man vil gi ham rett i det.