Privat hjelp til flyktninger Under medmenneskelighetens flagg

The Sea Watch underway;
The Sea Watch underway; | © Sea-Watch

Eine Gruppe von Männern und Frauen aus Brandenburg wollte den Tragödien im Mittelmeer nicht länger tatenlos zusehen. Mit ihrem Schiff Sea-Watch retten die Helfer Flüchtlinge vor dem Ertrinken.

Kjøpmann Harald Höppner liker ikke ordet «eventyr». I hvert fall ikke om det skal beskrive aksjonen som han og en del andre borgere av Brandenburg har iverksatt. Höppner og hans gruppe har vært i Middelhavet siden juni 2015. Med en renovert fiskekutter bidrar de med hjelp til flyktninger som går om bord i overfylte båter ved Libyas kyst for å komme seg over til Europa. Hver gang Höppner og de andre stikker til sjøs med Sea-Watch fra Lampedusa har de ingen anelse om hva som venter dem ute på havet. Likevel vil ikke Höppner kalle innsatsen deres for et «eventyr». Det lyder som action-turisme. «Vi er ikke her for å oppleve noe.» Men fordi de ønsker å bidra til at færre mennesker må bøte med livet på flukt fra krig og undertrykkelse. Höppner betegner innsatsen som en humanitær aksjon.

Han og hans medhjelpere er representanter for en type modige borgere som ikke lenger vil avfinne seg med at den tyske regjeringen ikke tar affære raskt nok i nødssituasjoner eller ikke viser nok engasjement. Nettopp når det gjelder flyktninghjelp er privatpersoner en viktig ressurs for støttefunksjoner som myndighetene ikke fasiliterer. De gir tyskkurs, arrangerer fotballkamper, starter innsamling av klær. Initiativtakerne bak Sea-Watch setter dette sivile engasjementet på spissen. De hjelper ikke bare til i egne nærområder, men også langt hjemmefra, i Middelhavet på grensen mellom Afrika og Europa, som allerede har blitt en dødsfelle for så mange flyktninger.

En hundre år gammel fiskekutter fra Nederland

En vennekrets av familier fra Barnim i Brandenburg lot seg høsten 2014 opprøre av nyhetene om flyktninger som var druknet i Middelhavet og de europeiske myndighetenes reaksjon på det. Den italienske marinen hadde da nettopp avsluttet sitt hjelpeprogram Mare Nostrum fordi det ble for dyrt med et årlig budsjett på ni millioner euro og fordi Italia ikke fikk støtte fra partnerne i EU. I stedet var operasjon Triton igangsatt av det europeiske grensekontrollagenturet Frontex, som bare kostet en tredjedel, men som ifølge kritikere mer dreier seg om overvåking av Italias grense enn om omtanke for medmennesker. Brandenburg-borgerne ville gjøre noe. Slik oppsto ideen om å stable på beina et eget hjelpeprosjekt. I desember 2014 brukte gruppen oppsparte midler til å kjøpe en hundre år gammel fiskekutter fra Nederland for 60 000 euro, renoverte den for ytterligere 60 000, samlet donasjoner og medhjelpere og gjorde seg startklar. I slutten av mars 2015 ble båten døpt, i midten av april dro Sea-Watch med et mannskap av frivillige sjøfolk over 3000 nautiske mil rundt Europa i retning den italienske øya Lampedusa. To måneder senere ankom de. Siden slutten av juni bidrar Brandenburg-gjengen virkelig med å bringe flyktninger trygt til Europa.

Innsats etter avtale med den italienske kystvakten

«Vi leker ikke revolusjonære», sier Höppner som ellers driver en butikk med dekorative lamper. «Vi er helt normale folk, vi har en idé, kanskje en visjon.» Det han mener, er klart: Aksjonen oppsto i samfunnets midte. Alle kan gjøre noe, det er ett av budskapene. Det dreier seg verken om konfrontasjoner eller politikk. Besetningen om bord på Sea-Watch yter hjelp etter fornuftens regler: Etter avtale med den italienske kystvakten gjør de nytte som førstehjelpsberedskap og ekstra kommandogruppe i nødsfall.

En smule politisk er aksjonen naturligvis likevel. Særlig fordi den er utformet som et medieprosjekt – reportasjer er uttrykkelig ønsket. Så åpen var besetningen i begynnelsen, at de etter de første dagene måtte gå i land på Lampedusa. En reporter ville lage daglige reportasjer for radio og fjernsyn. Det satte mannskapet under press. De besluttet da å forbli tilgjengelige for journalister, men å utelukke livereportasjer.

Gradvis lever Höppner og de andre seg mer og mer inn i hverdagen som flyktninghjelpere. I en ferieleilighet på Lampedusa har de etablert en liten sentral. Siden donasjonene ikke strekker til for å honorere kapteiner, teknikere og leger, fins det kun et fåtall faste besetningsmedlemmer. Hver andre uke blir besetningen satt sammen på ny, noe som ikke akkurat gjør innsatsforberedelsene lettere. Men gruppen har inntrykk av at det nytter. De deltok i de første redningsaksjonene ved Libyas kyst. De sivile flyktninghjelperne på Sea-Watch står nå midt i det eventyret som Harald Höppner ikke vil høre snakk om.