Top Ten
De beste tyske arkitekturfotografene

Arkitekturkritikk og arkitekturfotografi kan ikke skilles fra hverandre – og likevel er de grunnleggende forskjellige. Den ene beskriver et rom, en bygning eller en by med ord. Den andre fanger inn lyset som arkitekturen utgår fra: nøkternt dokumenterende, ubestikkelig kommenterende eller følsomt fortellende, poetisk svermende. Arkitekturfotografen blir arkitekturkritikeren Falk Jaegers alter ego i arbeidet hans. Han har valgt ut de beste i faget og presenterer de ulike tilnærmingene og billedspråkene deres i små portretter.

Å ta bilde av hus kan jo ikke være så vanskelig, skulle man tro. De går ikke sin vei og venter tålmodig sammen med fotografen på det riktige lyset. Men noen ganger er ventingen forgjeves, ofte er man ikke herre over forholdene på samme enkle måte som i et atelier. Slik blir det tydelig at også når man tar bilder av arkitektur, er følelse for motivet, det rette øyeblikket, et innforstått blikk og fantasi helt nødvendig. Det viser arbeidene til disse ti utvalgte fotografene som overrasker med stadig nye perspektiver, stemninger, virkninger og effekter.

I tillegg er arkitekturfotografi i ferd med å bli et eget arbeidsfelt. Til forskjell fra mote, biler eller matvarer handler det ikke om å sette motivet i det rette lys for å markedsføre det. Husene er allerede solgt. Som oftest er det arkitekter som gir oppdraget, som vil få verkene sine dokumentert og som ofte har helt klare forestillinger om hvordan husene bør sees og hvordan de skal fremstå. Men av og til er det fotografen som først gjør et uanselig byggverk til stjerne, bildet blir til ikon. Noen byggekunstnere har satt byggverket sitt som et barn til verden og overlater til sine medmennesker – og altså også fotografen – å ta imot og fortolke verket.

At hus som regel blir avbildet uten brukere, altså uten mennesker, er et fenomen det er vanskelig å forklare – spesielt fordi arkitektene vanligvis putter inn bilder av mennesker i såkalte renderings, datamodeller av planlagte bygg. Kanskje kommer mangelen på mennesker i typiske arkitekturfotografier av at fotografens arbeid med å sette bygningen i fokus, tilsvarer det å komponere et stilleben. Da vil levende vesener bare forstyrre. Men de fleste arkitekter velger også bilder uten mennesker om de kan velge. Moderne arkitektur har siden sin begynnelse tidlig i det 20. århundre strebet etter klarhet, etter forenkling og abstraksjon. Mennesker bringer derimot uorden og liv inn i huset. Det er det mange elitistiske arkitekter som slett ikke tåler – noe som gjør eksistensberettigelsen deres tvilsom, men det er en annen sak.
 
Dokumentasjonen av arkitektur, forsøket på å verdsette arkitektens arbeid, å vise det frem så uforfalsket som mulig og gjøre det lett å fatte, er en viktig oppgave for arkitekturfotografiet. I arkitekturteori snakkes det om et formnivå, den topologiske, fysisk tilstedeværende arkitekturen. For de fleste arkitekturfotografer hører dette nivået til arbeidshverdagen. Symmetriaksen, såfremt den er til stede i objektet, er obligatorisk. Men man velger også andre synsvinkler, unngår fordreide perspektiver, venter på det optimale lyset. Det er ingen tilfeldighet at noen av arkitekturfotografene har gjennomgått skolen til fotografen Dieter Leistner i Mainz eller på den tekniske høyskolen i Dortmund. Han har perfeksjonert teknikken med en grundig geometrisk komposisjon som utstråler harmoni og likevekt. På denne måten oppstår bilder med stor kraft og presisjon, hvor man av og til kan få som effekt at den idealiserte fremstillingen på en måte fjerner seg fra virkeligheten.

Men det finnes også et nivå slik arkitekturen faktisk fremstår, altså slik den oppfattes under påvirkning av været, betrakterens bevegelser eller andre resepsjonsbetingelser. Når Hans Georg Esch iscenesetter sine store panoramaopptak av kinesiske storbyer, så venter han ikke på en smogfri dag, men viser poesien i de skyggeaktige bylandskapene. Andre komponerer fotoessays på dette nivået og dokumenterer ikke nødvendigvis arkitekturen, men atmosfæren til arkitekturen, slik den fremstår.

Det tredje nivået, bildet, er den subjektivt erfarte virkeligheten til arkitekturens form og hvordan den fremstår. Det oppstår i hodet til betrakteren. På dette nivået arbeider Friederike von Rauch, som bruker arkitekturen som et råstoff som fornemmelser og drømmer kan lages av.

På denne måten finnes det forskjellige måter å nærme seg emnet på, og de ti beste arkitekturfotografene har svært forskjellige signaturer.

Zooey Braun

Da Zooey Braun, født i Braunschweig i 1966, skulle velge yrke, overtok han tilfeldigvis jobben som assistent hos en fotografvenn av familien, og likte den. Han ville fotografere mennesker, lage bildereportasjer, alt annet enn å ta bilder av arkitektur. For foreldrene og besteforeldrene var arkitekter, noe som hadde varig virkning på hvordan familieferiene forløp, og som kanskje ga ham skrekken, men som nok også ga ham et arkitektonisk blikk.

Kanskje var det en ny tilfeldighet eller kanskje skjebnen, på fotodesignstudiet i Dortmund møtte i hvert fall Braun de utdannede arkitekturfotografene Dieter Leistner og senere Jörg Hempel, som han tok diplom hos. Heretter tok han ikke portretter av mennesker, men av hus.
 
Roen og fatningen han arbeider med, er påfallende: Hvordan han unngår dynamikk og støy, hvordan han avpasser balansen i bildeutsnittene, hvordan han bevisst velger halvfigur for å gjøre ting mindre, og dessuten for å fokusere på deler av helheten og tydeliggjøre hvordan de er komponert. Det skaper bilder med stor klarhet, som holdes fast av et kontemplativt, men også melankolsk blikk, som forutsetter sindighet.

Marcus Bredt

Jeg liker at bygninger står stille og ikke er humøsyke…”, slik forklarer Marcus Bredt, årgang 1968, sin tilknytning til arkitekturen. Møtet med Daniel Libeskinds ekspressive arkitektur fikk ham til å befatte seg med samspillet mellom bygninger og miljø, altså omgivelsene deres og hverdagslivet. Slik oppstår det, ved siden av de foreskrevne idealiserte bygningsportrettene, alltid også mer konfliktfylte estetiserende fremstillinger av virkeligheten. I byportrettene hans av Baku, Kiev og Bukarest, Brasilia, Belo Horizonte og Manaus, blir de portretterte bygningene, i dette tilfellet nye fotballstadioner, satt i sammenheng med omgivelsene. Mennesker kommer inn i bildet, forbipasserende, arbeider og idrettsfolk bruker stedet arkitekten har skapt som sin egen verden som arkitekten har grepet inn i: i beste fall ordnende, hjelpende, tilbydende.

Det er da også arkitekturens vekslende uttrykk som vekker Marcus Bredts interesse: dramatiske værforhold, vekslende lysforhold. Og han forteller historien til byggene, konstruktørene, byggearbeiderne og medarbeiderne som er nødvendige for at byggverkene skal oppstå og bestå.

HG Esch

Hans-Georg Esch, årgang 1964, bor riktignok i fredelige Hennef ved Bonn, men er likevel en av de arkitekturfotografene som er aktive over hele verden. Bredden i arbeidene hans rekker fra Kölns romanske kirker, villaer og broer til kontortårn i Sydney. I det siste har de store dimensjonene i menneskelige byggverk interessert og fascinert ham, som han fremfor alt finner i byer utenfor Europa, de såkalte megabyene. Skyskraperne i Dubai, når de stiger opp av tåkehavet, Shanghai, som ser ut som kulissene i en katastrofefilm der den dukker opp i smogen, eller Hongkong, ansamlingen av høyhus som klatrer oppover fjellsidene. Etter hvert bruker han de nye tekniske mulighetene for å yte størrelsen på megabyene rettferdighet med sin bybildedokumentasjon. Panoramabildene hans av kinesiske millionbyer vekker fascinasjon og beklemthet i møte med den enorme målestokken, de fremkaller forbauselse og gru på samme tid. De kan oppleves i påkostede utstillinger og fotobøker i stort format, som Esch lager med stort engasjement.

Brigida González

Etter den klassiske utdannelsen til fotograf gikk Brigida González, født 1969 i Stuttgart, først til filmen og arbeidet som kamerakvinne. Arbeidet med det bevegelige mediet har ikke vært helt uten innflytelse på arbeidet hennes med bygninger, av og til lager hun sekvenser som rent filmmateriale. Eller Mercedes-Benz museet blir fotografert i forbifarten, hovedrommet til og med med roterende kamera.

Bildenes emosjonalitet og dynamikk kommer også med i spill, González reagerer klart subjektivt på motivene og går inn i et personlig samspill med dem. Slik kan man til tider oppdage nye, uoppdagede partier og perspektiver i bildene hennes, som springer ut av en ukonvensjonell tolkning av det gitte objektet. Lyset som formende faktor spiller en avgjørende rolle hos González. Harmløs blå himmel er nettopp det hun ikke ønsker for å fremheve bygningens karakter, å iscenesette den, noen ganger med en science-fictionaktig effekt. Denne friheten i tilnærmingsmåten forventer hun fra oppdragsgiverne sine.

Roland Halbe

Roland Halbe, født i Karlsruhe i 1963, studerte fotografi på Instituto Europeo di Design i Caligari i Italia. Allerede fra begynnelsen av virksomheten sin spesialiserte han seg på dokumentarisk arkitekturfotografi, nesten alltid på oppdrag fra arkitekter. Samarbeidet med byggekunstnerne er en essensiell bestanddel av arbeidsmetoden hans, både når han går inn i et prosjekt, for å fange arkitektens idéverden og for å komme på sporet av intensjonene som skal fanges i bildet. Han reiser rundt med de mest kjente arkitektene og ingeniørene i Tyskland, i Europa – med et tyngdepunkt i Spania – men også i andre verdensdeler. Han interesserer seg for – i tillegg til å fange bygningene presist, portrettlikt og ”ubestikkelig” – detaljer og effekter, som kan oppdages overalt, bare man ser godt etter. Så snart hans skarpe blikk og søkerens ramme skjærer overraskende perspektiver ut av virkeligheten, utvikler de et eget liv som estetiske artefakter, avbildningene av isolerte arkitektoniske elementer blir til autonome kunstverk, en galleriutstilling verdig.

Florian Holzherr

Det er ikke tilfeldig at han har falt for kunstnerne James Turrell og Donald Judd: Arkitekturnære former som våger det korte skrittet fra byggekunst til bildende kunst. Født i München i 1970 og utdannet på det stedlige Fachakademie Fotodesign, hadde Florian Holzherr tre interesser: Kunst, arkitektur og fotografi. I fotografiet så han så muligheten til å forene de tre interessene med hverandre.

Sin måte grundig og rolig å forberede fotografiet, sammenlikner han med et håndverk, mindre med hyperkreativ kunstnervirksomhet. For ham dreier det seg om å fange inn verkenes uttrykk, å vekke fantasien og på den måten gjøre det formede rommet lesbart og romopplevelsen forståelig. Han unngår moteriktige uttrykksmåter, for ”arkitektur- og kunstdokumentasjon blir viktigere, jo eldre de er, fordi de viser vår bygde historie”. I sin ”tyske” måte å fotografere på, i motsetning til det ”kitschaktig fargerike” arkitekturfotografiet i Amerika, ser han den ”tørre, mer tilbakeholdne” måten å arbeide på. Hans erfaring er at den får tilstrekkelig anerkjennelse på den andre siden av Atlanteren også.

Werner Huthmacher

Werner Huthmacher ble født i Landau i Pfalz i 1965, studerte hos Dieter Leistner og bor i Berlin. I Tyskland hører han til de travleste fotografene, med oppdrag fra arkitekter og institusjoner. Verkene hans kan finnes i fagtidsskrifter, men også i de store massemediene. Likevel dreier det seg for ham seg ikke bare om den kliniske dokumentasjonen av byggekunst, om det arkitektoniske blikket langs symmetriaksen. Snarere liker han, for eksempel til utstillinger, å forfølge temaer, å fortelle historier og iscenesette sekvenser.

Med et liknende formål plasserer han mennesker i bildet, som en absolutt målestokk, men også for å konfrontere den ”døde” byggekunsten med livet den egentlig er skapt for. Noen ganger kan det også være dyr. For eksempel fikk han drevet levende smågriser gjennom bygget for et av sine kunst-i-bygget-arbeider – en fotoinstallasjon i Forbundsministeriet for ernæring, landbruk og forbrukerbeskyttelse. Gjennom slike kunstgrep blir de todimensjonale fotoarbeidene tilført en tidsdimensjon i tillegg.

Stefan Müller

Stefan Josef Müller, født i 1965 i Bonn, var i begynnelsen tilhenger av rasjonalismen, under innflytelse av arkitekten Oswald Mathias Ungers. Han fotograferte dennes verk i samme ånd. I Italia, opphavslandet til il Razionalismo, fulgte han sporene til maleren Giorgo de Chirico og omsatte hans Pittura Metafisica til et fotografisk billedspråk, og viste som ham gater som harde, livløse kulisser.
 
I tråd med dette beskjeftiget han seg først og fremst med Ungers’ etterfølgere, og fokuserte på den formalt strenge arkitekturen til Max Dudler, Ortner & Ortner, Kleihues + Kleihues eller Schulz und Schulz. Som regel fremstår de omhyggelig geometrisk oppbygde og bearbeidede bildene mennesketomme og utstråler på denne måten en utrolig suggestiv kraft.

I den siste tiden har andre holdninger og stilretninger kommet til: Byggene til arkitekter som Barkow Leibinger eller Roedig Schopp gir Stefan Müller en ny tilgang og nye synsvinkler på de bygde omgivelsene.

Christian Richters

Christian Richters er født i 1958 i Münster i Westfalen, og tok diplomeksamen i kommunikasjonsdesign på Folkwang-Schule i Essen. Han begynte allerede svært tidlig med arkitekturfotografi og var den gang en av noen få. I dag er han i større grad enn kollegene sine aktiv i alle verdensdeler, fotograferer for internasjonale medier og i oppdrag av internasjonale stjernearkitekter som Rem Kolhaas, Toyo Ito eller UNStudio. Fra bostedet i Münster har han fulgt oppblomstringen av hollandsk arkitektur og utgivelsesvirksomheten som henger sammen med dette. Derfor har han også mange forbindelser til kjente arkitekter i Nederland.

Til hver bygning leverer Richters riktignok – så å si som pliktprogram – ortogonale ”arkitektbilder”: Men som valgfri øvelse interesserer han seg for ”det første møtets magi” ved et sted, og å fange og dechiffrere dette. Han nærmer seg, går rundt bygget og dokumenterer møtet. På denne måten forsøker han å dokumentere både den arkitektoniske konsepsjonen og arkitekturens karakter.

Friederike von Rauch

”Jeg er ikke arkitekturfotograf,” understreker hun standhaftig, noe som for så vidt stemmer, ettersom hun ikke tar på seg oppdrag for fotografisk bygningsdokumentasjon. Friederike von Rauch, født i 1967 i Freiburg i Breisgau, bruker arkitekturen bare som utgangspunkt for sitt kunstneriske arbeid. Oppmerksomheten retter seg mot rommene, sporene av mennesker – bare disse, aldri menneskene selv – og atmosfæren. Sammenhengen interesserer henne ikke, den blir tonet bort, informasjonen i bildene blir radikalt redusert. For henne handler det ikke om spektakulære nye bygninger, det dreier seg om rom, om lys og skygge, om stofflighet, om atmosfære. Det slående, høylytte, dramatiske, livlige finnes ikke i bildene hennes. De er komponert som romantikkens billedrom.

Fargepaletten er fargeløs og dempet til grensen av det monokrome. Det mykt flytende, diffuse lyset, som formidler en eterisk tilbakeholdt stillhet, gir bildene en dyp melankoli. Stille klostre, mennesketomme museer utenfor åpningstiden er Friederike von Rauchs drømmesteder. Hun fører lengselen inn i bildet, hun er arkitekturpoet med kameraet.