Tysk sjangerfilm Kreativitet heller enn rutinefortelling

„Victoria“ av Sebastian Schipper
„Victoria“ av Sebastian Schipper | © Wild Bunch Germany

Grøssere, alpewestern eller thrillere – unge regissører beriker tysk kino med en uvanlig sjangerbredde. Kan de overbevise publikum også?

Bare i korte perioder får kameraet, og med det fortellingen, ta det rolig i Sebastan Schipperts film Victoria. Hun, nyberliner fra Spania, spiller kort før daggry piano i kafeen som hun skulle åpnet for gjestene. Han, med kallenavnet Sonne (Sol), hører på, og er nesten stum av lengsel, sin egen som hennes. Men dette øyeblikket er en liten pause før de begge vikler seg inn – i et bankoverfall, i kaos, angst, stress og adrenalin – og det kastes om på følelser, etablerte sannheter og bilder. Victoria vant seks tyske filmpriser i 2015. Filmen rykker figurene sine ut av hverdagens romantiske begrensninger og muligheter, og rett inn i thrillerens kinokosmos, med alle dens røvere, politifolk, dens historier om liv og død – og det i en eneste kameraføring.

Trailer: „Victoria“ von Sebastian Schipper (Youtube.com)

HVOR ER MANGFOLDET I SJANGERFILMEN?

Urs Spörri, kulturmanager og kurator av filmserier for Deutsches Filmmuseum, håper at Victoria kan bli et vendepunkt i hvordan sjangerfilmen oppfattes i Tyskland: ”Med improvisasjonen og sjangerbruken fører filmen sammen to av de mest lovende strømningene innen tysk film for tiden.”  Slik har regissører som Axel Ranisch, Isabell Šuba eller Jakob Lass vakt oppsikt med svært direkte historier tatt fra livet selv, hvor de gir skuespillerne stor plass til å improvisere foran kamera – en bevegelse som ofte utstyres med merkelappen ”German Mumblecore”. Men hvilke verk hører til det vide sjangerfilmbegrepet?

I Lexikon der Filmbegriffe (Leksikon over filmbegreper) beskriver filmviteren Hans Jürgen Wulff sjanger som ”vanlige kulturelle konvensjoner” og ”fortellerstrategier som er blitt rutine”. Her finner man naturligvis vellykkede mainstream-komedier av skuespiller/regissører som Til Schweiger og Matthias Schweighöfer som har lokket millioner av tilskuere inn i kinoene, eller politifilmer som hver søndag samler et millionpublikum foran tv-skjermene. Men altfor mye og altfor ensidig innlært rutine er nettopp det som for tiden lammer tysk film, mener folkene bak ”Genrenale”, en Berlin-festival som siden 2013 viet seg den tyske sjangerfilmen. ”Standardiserte romantiske komedier og hjernedødt bedøvelsesfjernsyn med de samme gamle trynene,” klager de på festivalens hjemmeside.

”DET BEGYNNER SÅ SMÅTT Å SKJE NOE”

Denne diagnosen er ikke nødvendigvis ny: konsensustvangen som et massemedium som fjernsynet lider under, som i Tyskland i stor grad også finansierer kinoen, sørger for at populære temaer, familiedramaer eller altså komedier, regelmessig blir tatt opp. I motsetning til dette insisterer det offentlig tyske filmstøttesystemet altfor ofte på samfunnsmessig eller historisk relevant stoff, ifølge den gjentatte kritikken fra filmskapere.  Da blir det ikke mye plass igjen for det dystre, det dyptgående, for grøss eller for de spektakulære fremtidsvyene i science fiction.

Men ”det begynner smått å skje noe,” sier Krystof Zlatnik, som leder programmet på Genrenale og har vært med på å danne plattformen Neuer Deutscher Genrefilm (Ny tysk sjangerfilm). Urs Spörri er også sikker: ”For tiden utvikler den tyske filmen en større sjangerbredde. Hackerthrilleren Who am I av Baran bo Odar spilte for eksempel inn drøye 5,5 millioner euro i 2014, og trakk med sin lekende, hysterisk overdrevne paranoiahistorie over 750 000 besøkende inn i kinoene – en suksess det står respekt av. Der fremstår de lukkede chatterommene til hackermiljøet som en surrealistisk underverden, som t-banevogner fulle av skikkelser med uhyggelige masker og fordreide stemmer, et fargerikt og samtidig svært truende parallellunivers. Slike fantasiverdener, som lenge har manglet i tysk film, blomstrer nå opp igjen på nytt – selv om ikke alle har like stor suksess.

Trailer: ”Der Samurai” av Till Kleinert (Youtube.com)


Med den marerittaktig vakre skrekkfilmen Der Samurai av Till Kleinert, for eksempel, hvor det også handler om den tyske provinsen og angsten for å være annerledes enn alle andre der, lokket den lille distributøren Edition Salzgeber på slutten av 2014 færre enn 1500 besøkende inn i kinoene. Andreas Prochaskas Das finstere Tal (Den dystre dalen), en langt mer påkostet alpewestern med stjernebesetning, passerte samme år så vidt grensen for 100 000 solgte billetter.

DET TRENGS LOKALT FORANKREDE OG SAMTIDIG CINEASTISKE FILMER

Så langt ser det ut til at den tyske sjangerfilmen fremfor alt vekker interesse hos filmmakerne, men mindre hos publikum. Genrenale-programleder Zlatnik ønsker seg tilskuernes tillit og filmer som er verdige denne tilliten. Dette er ikke minst et spørsmål om fortellingens troverdighet. ”Mange historier som kan fungere utmerket i USA, virker rett og slett ikke så godt her. I Tyskland, hvor nærmeste tettsted aldri er særlig langt borte, er det for eksempel vanskelig å innbille folk at noen går seg vill i skogen.” Og det er vel også typisk tysk at en film som vil underholde, ikke blir tiltrodd å være en relevant kommentar til virkeligheten.

Trailer: ”California City” av Bastian Günther (Youtube.com)


Et nytt tysk sjangermangfold som går ut over komedie, sosialdrama og kriminalfilm, må våge det fantastiske og av og til også rase mot samtiden. Det trenger forfattere og regissører som har hodet på kino og føttene på hjemlig grunn, som vet hvordan man kan forføre inn i en annen verden uten helt å forlate sin egen. ”Det er viktig at regissører har en egen signatur og holdning som de tar med inn i de ulike sjangerkonvensjonene,” sier Urs Spörri. ”Her kan nettopp det tyske filmstøttesystemet tillate svært spennende blandingsformer som ikke ville hatt en sjanse i rent kommersielle kinokulturer.” Han nevner Bastian Günthers California City som et eksempel, en filmatisk blanding av fiksjon og dokumentasjon, av essay, western og science fiction, som kom på tyske kinoer i august 2015. California City er ingen film for de store massene – men kanskje et bevis på det kreative mangfoldet i tyske produksjoner, et lite skritt på veien til mer tro på bredden i tysk filmskaping.