Rasisme mot egen hud

Bessere Wohngegend in Beirut
Bedre boligområde i Beirut
Under forteksten til Makhdoumin av Maher Abi Samra undrer jeg meg over at det kan finnes kulturfond i et land hvor kvinner ikke kan drikke kaffe på Starbucks uten tillatelse fra deres mannlige formyndere. Og hva i alle dager?! Mitt kjære Norge går sammen med andre oljenasjoner for å forbedre verden? Filmen bringer meg imidlertid på andre tanker.


Kvinnelige fremmedarbeidere fra Sri Lanka, Etiopia og Filippinene kommer til Libanon, hvor de blir kalt «maids». Med største selvfølgelighet blir de satt inn som tjenestepiker i Beirut og mange andre deler av verden. De aller fleste av kvinnene er svært unge, de har i praksis ingen rettigheter, mens arbeidsgiverne når som helst kan bytte ut sin maid. Mange av jentene blir voldtatt, drept eller begår selvmord.

Urørlig maid

Den libanesiske regissøren var tidligere fotoreporter. De første fiktive scenene fortoner seg som et foto av den visuelle aktivisten Zanele Muholi fra hennes fotografiske studie «Massa and Minah» (The Maid and the Mistress). En kvinne forteller om de mange utbytterike intervjuene som regissøren har gjennomført som forberedelse til dokumentarfilmen, mens kvinnens maid står urørlig ved siden av. Tema er rasisme mot egen hud, mot egen kultur.
Maher Abi Samra og hans filmfotograf Claire Mathon er forbundet gjennom et mangeårig samarbeid. Det ser man på filmen. Det usynlige problematiseres billedlig, ikke en eneste en av fremmedarbeiderne vises. I stedet for mange enkeltskjebner behandles et sosialt fenomen. Kamera hviler så lenge på de utallige middelklasseleilighetene i Beirut at det blir klart for meg at jeg er en del av dette og at jeg også skammer meg over å skyve deler av mine husholdningsplikter over på mindre privilegerte kvinner fra fattige land eller krigsområder. I tråd med regi og kameravinkling betrakter jeg handlingen fra utsiden, men befinner meg samtidig midt i kontoret hvor stillinger for unge fremmedarbeidere formidles.
Berlinale-Blogger Julia Thurnau

Translation: Jens-Morten Hanssen
Goethe-Institut Norwegen, februar 2016