Mia Hansen-Løves «L'Avenir» (Fremtiden), den ene av to filmer av kvinnelige regissører i hovedkonkurransen med totalt 21 filmer, vant Sølvbjørnen. At det med så liten representasjon finnes kvinner som klarer å bli «den ene beste», imponerer meg veldig.
For tre år siden bestemte en skuespiller seg for at nå er det nok med kjønnsapartheid.
Siden da har hun talt systematisk: for eksempel hvor mange kvinner som har vunnet Gullbjørnen for beste regi siden Berlinalens begynnelse? Svaret er fire. Se for deg at det var omvendt. At flertallet av regissørene var kvinner. Da var jeg trolig en etablert regissør ett eller annet sted i sjiktet fra middelmådig til god som ville ha nådd sin topp i høy alder. Som Agnés Varda. Men hun var genial og suksessrik temmelig tidlig. Hun er den eneste kvinnelige regissøren som jeg kjenner som har fått en utmerkelse for sitt livsverk. Riktignok ikke under Berlinalen.
Ingen kvinnelig regissør har noensinne fått en ærespris. Ikke under Berlinalens (politiske) A-festival. De kvinner som har fått utmerkelse har vært skuespillere.
Ekstreme, kvinnelige filmhelter?
Men mangfoldet av mediale kvinneskikkelser er enda vanskeligere å måle enn antallet filmer av kvinnelige regissører. Hvor presenteres vi for kvinnebilder som peker utover de fremherskende kjønnsnormene? Blant de filmene som jeg så under årets filmfestival var det kun to som viste noe annet enn kvinner i offerroller, kvinner som kommuniserer med hverandre med største selvfølge: først og fremst Grüße aus Fukushima, ved siden av Maggies Plan. Det er en betenkelig utvikling, filmmediets resonans i samfunnet tatt i betraktning. Er de virkelig kun unntakene? De eldre, karaktersterke, forskrudde, morsomme, de ekstreme, ekle eller også ubehagelige kvinnelige filmheltene.
