"prosjekt bauhaus"
„Kan design endre samfunnet“
Bauhaus ble grunnlagt i 1919 og stengt av nasjonalsosialistene i 1933. Fire år før hundreårsjubileet til den banebrytende høyskolen for kunst og design tar en gruppe initiativtakere et tilbakeblikk på historien for å prøve å si noe om framtiden.
Det var et overraskende kupp: Mens institusjonene som tradisjonelt pleier Bauhaus` arv på de historiske stedene (Bauhaus-museet i Weimar, Stiftung Bauhaus i Dessau, Bauhaus-arkivet i Berlin), var opptatt med å planlegge museumsbygg til høyskolens jubileum i 2019, dukket det opp et nytt initiativ. «projekt bauhaus», en gruppe bestående av internasjonale designere, teoretikere og forfattere, uttalte seg på begynnelsen av 2015 – støttet av arkitekturtidsskriftet ARCH+. De ønsker å se på Bauhaus` tidlige ideer med tanke på hvilken relevans de har i dag. Hvert år fram til 2019 vil gruppen stille et spørsmål knyttet til design og la kunstnere, designere og arkitekter tematisere dette.
Slutter forendring
© Tomás Saraceno, Investigations into the potentials of sky-life. Reykjavic Marathon, 2007
Interessen var enorm, og gruppens symposium, som gikk over to dager i «Haus der Kulturen der Welt» i Berlin i september 2015 og ble ledsaget av en utstilling, var utsolgt. Det ble en opphetet diskusjon om årets spørsmål «Kan design endre samfunnet?». Mens en av initiativtakerne, arkitekt og tidligere direktør for Stiftung Bauhaus, Philipp Oswalt, i sin innledning antok at de fleste av de tilstedeværende ville svare ja på dette spørsmålet, ble hans overbevisning plukket fra hverandre av filosofen Boris Groys. Hans kritikk var at spørsmålet var basert på en feilaktig antakelse. Faktum er at samfunnet er i kontinuerlig endring – et prinsipp som også Bauhaus ville ha støttet, mente Groys. Resultatet er at kunstnere og designere i det siste århundret har flyttet fra «elfenbenstårn» til «kontrolltårn» og nå overvåker utformingen. Det betyr ifølge Groys at også endringen er under designens kontroll. Hvis man virkelig ønsker å endre samfunnet, må man først fjerne seg fra endring som et samfunnsmessig prinsipp. Dette vil bety en ny opplysningstid, ensbetydende med en revolusjon, men den kan ifølge Groys ikke komme fra design.
Design og kapitalisme
Gui Bonsiepe, tidligere student og dosent ved Høyskolen for design i Ulm, som ble grunnlagt i 1953 i Bauhaus` ånd, hadde et ikke fullt så radikalt syn på saken. Design bringer riktignok framtidsdimensjonen på banen, men det finnes ifølge Bonsiepe også retrospektive og styrkende endringer. F.eks. skaper slagordet «Design Thinking», som ofte brukes innen designforskning, høye forventninger. Det virker nesten som om det handler om å redde kapitalismen. Men det virkelige spørsmålet er om design ikke heller burde arbeide for å avskaffe undertrykkelse, mener Bonsiepe.
Etter Bonsiepes innspill diskuterte man et tilsynelatende mer realistisk spørsmål: «Kan designere bidra til å endre kapitalismen?» Man trakk de vanlig slutningene fra det historiske hybris som er knyttet til navnet Bauhaus, overfor modernismens krav til design. Symposiets teser var dermed langt unna den utopiske Bauhaus-ideen om at man med «ny arkitektur» kan skape «det nye mennesket».
UTFORME FRIGJØRINGDet var prosjekter fra designpraksis, som var tenkt som selvorganiserte og frigjørende, som klarte å få den overopphetede diskusjonen ned på jorden igjen. Planleggeren Renée Tribble og kunstneren Christoph Schäfer fra prosjektet «PlanBude» i Hamburg presenterte et vellykket forsøk der de bidro kunstnerisk i planleggingen av byggingen av en eiendom i sentrum av Hamburg ved hjelp av direkte borgerdeltakelse. Léonore Bonaccini og Xavier Fourt fra det franske «Bureau d´études» presenterte infografikk som de har studert nøye. Ved hjelp av infografikken gjør de sammenflettinger av multinasjonale konserner synlige for alle.
Grenser som design
Men det var først i den avsluttende diskusjonen symposiets svake punkt ble tydelig. Mens tusenvis av flyktninger søkte om asyl bare en kilometer unna, under utilstrekkelige forhold på et sentralt administrasjonskontor, virket det som om det innledende spørsmålet til symposiet bokstavelig talt gikk ut på dato i sanntid. Symposiet var dessuten unødvendig «vestlig» konsipert og ble ironisk nok holdt i «Haus der Kulturen der Welt». Det var arkitekturteoretikeren Reinhold Martin fra New York som til slutt rettet kritikk mot en så simpel og skjebnesvanger designgest. For utforming av samfunn, som Martin sa med tanke på flyktningkrisen, begynner alltid der man trekker opp grenser – inkludert grenser mellom stater – ved hjelp av grunnleggende designelementer som punkt, linje og flate, som også ble brukt av Bauhaus. Eller der man unnlater å bruke dem.