Intervju med Terézia Mora Jeg har ingen berøringsangst

I grunnen er du kallet til å strukturere deg selv. Det er ingen oppgave du ikke kan mestre, sier TERÉZIA MORA, forfatteren som skrev fjorårets beste tyske roman.

Schloss Orth ved naturparken Donau ligger utenfor Wien.Terézia Mora har kjørt i 90 minutter fra sitt ungarske feriested til vårt intervju her. Foran henne lå det landbrukskjøretøy som hadde skapt 15 minutter forsinkelse. «Jeg har de samme skoene.» Slik åpner hun samtalen med et blikk på mine svarte ballerinaer. De kommer faktisk – akkurat som Mora –fra Berlin. Før intervjuet ville hun helst drikke en iskaffe med meg og fotografen. I naturparkens kafé er det ingen utenomoss. Så snakker vi om løst og fast. Med moderlig stolthet viser hun meg et bilde av sin seks år gamle datter Isabel. Egentlig skulle hun bli med til Orth for å se på parken sammen med sin far, Moras ektemann, men så ville hun ikke likevel. Etter kaffen følger jeg Mora bort til et luntsted som jeg tidligere har funnet, midt mellom de svingete stiene overgrodd av det ville plantelivet i naturparken – etidyllisk sted som knapt er befolket av feriegjester denne fredagen i sommerferien, derimot av desto flere bitte småmygg. Mora murrer ikke, men tar plass på trebenken. Helt fra starten av har hun vunnet priser for sitt forfatterskap, og i november har hun vært  til Goethe-Institut i Oslo.

Du reiser hvert år til Ungarn?

Ja, etter at jeg fikk barn, er jeg her alltid der hele sommeren, slik at hun lærer ungarsk og kan tilbringe en stund på landet. For barn er det selvsagt fint. Så lenge de ennå ikke trenger hele den vide verden, er det bra. Men jeg har stadig vanskelig for å venne meg til det, for eksempel å venne meg til livet i storfamilien. Jeg mangler ro. Jeg har følelsen av at hjernen min forvandler seg til en slags cottage cheese. Det er umulig å tenke, konsentrereseg, fordype seg i noe. Her er livet slik at grensene dine krenkes konstant.

Grensen mellom øst og vest ble åpnetakkurat da du ble myndig. Plutseligåpnet det seg en ny geografisk verdenfor deg. Hvordan opplevde du dennetiden etter Berlinmurens fall?– Det fine var at jeg som 18-åring straks skjønte hva som foregikk. Du skjønner at en historisk vending finner sted, at du er en del av den, og at du befinner deg i en forhåldsvis gunstig stilling?

Jeg hadde akkurattatt avsluttende eksamen ved gymnaset, og for meg var det klart at resten av utdannelsen eller studieårene, som jo er veldig viktige for et menneske, skulle finne sted i en annen verden enn den jeg kjente. Det var en kjempemulighet. 

Du flyttet til Berlin som 19-åring på grunn av din nåværende mann, og du formulerte det en gang som at det ikke var Berlin som tok imot deg, men duBerlin. Kan du beskrive denne innlemmigen nøyere?

Har jeg virkelig sagt det? Det er sånne ting det er vanskelig å forklare helt. Berlin er simpelthen veldig bra for helsen min, både for den åndelige, emosjonelle og fysiske helsen. I Berlin er livet lettest for meg.Hva er det som gjør at du føler deg så hjemme der?
– Det er kjempevanskelig å svare på,men det er vel det åndelige klimaet.Berlin er en meget åpen by, uten fastlåstestrukturer. Den er virkelig en blandingav øst og vest. Og det er en billigstorby. Ting ordner seg, og man får endenetil å møtes. Byen invaderer nemligikke privatlivet like mye som jeg varvant til i Ungarn. Den sosiale kontrollener ikke så sterk.

Du mener dette med å «leve og la leve»?

Ja, nettopp. Det er liten interesse forenkeltmennesket. Det liker jeg. Sosieteteni byen bestemmer ikke over livet. Jegtror at berlinerne har en slags innebygdsnobbealarm.Begrepet hjemstavn, noe som lydergammeldags i manges ører, er ikke lengernødvendighvis forbundet med detstedet man stammer fra. Menneskerforlater sitt fødested og gjør seg storeanstrengelser på leting etter et bedreliv. Dine helter er på mange vis rotløsepersoner som drives av en for megsvært rørende tapperhet.

Hva er detsom gir dem denne seigheten på trossav at de føler seg splittet?

Jeg tror nok at mennesket som sådaner forholdsvis seigt. Jeg tror vi alle hardet i oss å ville klare det, og at vi ønskerå være bedre stilt på slutten enn vi var tilå begynne med. I grunnen ønsker de færresteav oss virkelig å gi opp. En av dissefå er Flora (romanfigur som tar livet avseg på slutten av første bok i trilogienDer letzte Mann auf dem Kontinent [Densiste mannen på kontinentet]); fra etbestemt tidspunkt vil hun gi opp. Og deter slett ikke så enkelt å gi opp, noe manser når man leser bøkene. Hun jobberhardt med det å kunne gi opp og endeligdø. Man ville kanskje tro at det er heltenkelt å la seg falle og dø. Men det eroverhodet ikke enkelt, og man må hensettebåde kropp og sjel i en tilstand derman ikke lenger kan redde seg fra. MensDarius Kopp (hovedpersonen) faktiskvar så heldig å være født som tumling,dukken som alltid reiser seg opp igjen.Han har ingen spesielle talenter, er ikkespesielt flittig. Han er ikke spesielt bevisst,osv. Men jeg tror han kan ikke annetenn å være lykkelig, få ting gjort og klareseg. Jeg tror hans styrke er å avfinne segmed situasjoner. Det kan være en sværtverdifull egenskap.

For den andre boken i trilogien, Das Ungeheuer[Uhyret], fikk du i fjor Den tyskebokprisen, den høyesthengende litteraturpriseni Tyskland. Vi følger DariusKopp, en privat og yrkesmessig mislykketIT-representant for trådløse nettverk,på reise til Ungarn og enda lenger.Han vil en gang til være nær sin koneFlora, som har tatt livet av seg. Hun varhans livs kjærlighet, men han kjentehenne ikke egentlig, og det er det fortvilteresymeet som på mange vis tyngerham på denne roadmovieaktigereisen.Til slutt skroter han bilen sin, som hanhar kjørt gjennom hele den vesterlandskekulturkretsen. Har Darius Kopp lært noe essensielt på denne reisen? Altså:Dreier det seg om en utviklingsroman?

Egentlig gir han seg i vei for å finne dissehjelpefigurene. Og også denne gudstroen: Jeg kommertil å møte dem som hjelper meg videre.Og faktisk møter han alle disse figurenepå sin vei. Passe langsomt, i stil med detmennesket Darius Kopp selv er, lærerhan ved hver stasjon noe om sin kone,om sorgen, om sin egen situasjon. Hvordantakler man traumer? Ved at menneskenehan møter, forteller sine egnehistorier. Og du ser hvilke andre måter åforholde seg på som finnes, hvilke andremuligheter som finnes for å kjempe segigjennom. Mitt yndlingskapittel er dethvor han treffer denne enken, Christina,i Hellas. På slutten har de en samtale.Darius spør henne: Elsket du ham mereller mindre etter hans død? Hun sier:Selvfølgelig mindre, for han var død, ogjeg var i live med tre barn.Hun gir ham den vesentlige setningen:Det går en grense mellom de levende ogde døde. Det gir ham i grunnen det endeligepuffet og erkjennelsen. Som levendekan du ikke finne veien til underverdenen.Han lærer absolutt noe. Han lærerfor eksempel at han hadde hatt rett frabegynnelsen av, med lesning av messen,med å bejae livet, med å fortsette, og atFlora i grunnen hadde tatt feil, eller ogsåvar hennes løsning ikke hans.«Verden er full av freeks, virkelig. Fullav freeks. Og jeg er en av dem,» sier Darius Kopp i første del.

Hvis du tar pådeg de sosiologiske brillene – hvordanville du definert en frik? 

Jeg ville sagt at en freek er enhver somblir besatt av et eller annet. I grunnen erenhver regelrytter en freek, ettersom altdu driver til det ytterste, fører deg inn idenne sfæren av eksentrikere, dogmatikereog livløse. Freeken er den livløse. Ialle fall etter min definisjon. Det er igrunnen en du ikke lenger kan nå inn til. Der har du freeken, når du merker at detikke er noen vits i å diskutere, for han erinne lukket i sin egen verden. Og detgjelder naturligvis også Darius Kopp.I andre del er han nødt til å forlate denneverden. Det er et viktig vendepunkt foret menneske når yrkessituasjonen endrerseg (anmerkning: Darius Kopp misterjobben sin på slutten av første del), altsåmåten han skal tjene til livets opphold pånår han har mistet sin tidligere status. Idet øyeblikket han ikke lenger er «salgsingeniørfor Østeuropa», ikke har pengermer og er utestengt fra firmaet, må hanfinne seg et nytt nettverk. Da mister hanattpåtil litt etter litt sine «proteser», f.eks.mobilen og på slutten til og med bilensom han roser så mye i begynnelsen: «Detstedet jeg følte meg tryggest, har alltidvært bilen min.» Da står han igjen sombare Darius Kopp, og jeg må si at jeg likerham slik han fremstår når han må slåfast:Når alt dette faller bort, er det ikke slikat ingenting blir igjen.Som et apropos til dette har Dostojevskijen gang sagt: «Med ubegrenset frihethavner vi i grenseløst kaos.» Har detenorme virvaret som Darius Kopp måkjempe seg gjennom fra dag til dag alleredefør

Flora begår selvmord, noe medulidelig grenseløs frihet å gjøre for deg? 

Jeg liker egentlig ikke at folk beklager seg over at de har for mange muligheter,for din oppgave er da å lytte deg inn tildeg selv: Hva har jeg lyst til, hva av det kan jeg, hva må jeg gjøre for å oppnå det? I grunnen er du kallet til å strukturere deg selv. Det er ingen oppgave du ikkekan mestre – med mindre du har enhjerneskade. Du kan ta deg sammen ogtreffe en beslutning på egne vegne. Ellers blir beslutningene truffet for deg.Jeg kjenner folk som studerer et ellerannet fordi foreldrene deres har sagt atdet er det de skal studere. Så blir de ferdigemed det og sier: Egentlig interessererikke dette meg, jeg vet egentlig ikkehva jeg vil med det. For mange er det joforholdsvis vanskelig å bestemme seg fornoe slikt. Det dreier seg om å bli handlekraftig. Slik har jeg formulert det underpoetikkforelesningene i Frankfurt i vår. Det dreier seg også om grenser i denlovpriste layouten i Das Ungeheuer: Du deler boksiden på midten med en linje. Ovenfor den går fortellingen om Darius’reise, under den – i underverdenen, er man tilbøyelig til å tolke det.

Da jeg planla det som en trilogi, trodde jeg at jeg visste det. Så forkastet jeg det underveisfordi jeg tenkte – nei, det er for enkelt. Jeg ville la det slutte med at han dør. Såtenkte jeg: – Vent litt, dette er jo ingenperson, men en figur. Og for figurer finnesdet bedre avslutninger enn døden. Og akkuratnå holder jeg på å finne ut hva detkan være. Jeg har flere alternativer forhvordan historien skal forløpe, for hvordanden skal slutte, for figurene som da ermed. Men det skal sies at det er temmeliganstrengende å skrive store romaner. Det var en sltsom jobb. Fremdeles er jeg fullstendig utkjørt. Nå gjør jeg som følger, og forlaget har fåttbeskjed om det: Jeg skriver først en bokmed fortellinger og deretter den tredjedelen, og det er ganske enkelt fordi jegmed disse fortellingene ville skaffe megen mulighet til å bli kjent med andre figurerog prøve ut andre former. Samtidiggjør jeg meg tanker jeg over romanen.I forgrunnen gjør du noe annet, ogi bakgrunnen modner den for seg selv. Når man lar det gå syv år, er det som i eteventyr. Syv år etter den andre delenkommer den tredje. Da er jeg akkuratblitt 50. Det er vitsen med skrivningen,at man alltid gjør seg tanker om seg selv. Hvis man er lur, skriver man hver bokslik at den fører en til et punkt som mankan arbeide videre fra og begynne mednoe nytt. Det er gått på tverke hvis duhar skrevet en bok ferdig og ikke har følelsenav å være kommet til et nestepunkt. Å stå på akkurat samme punktsom da du begynte, det hadde vært ensmule trist. Når jeg er 50, er datterenmin 14, ennå ikke voksen, men ikke lengeret  barn. Jeg regner med at det vil betyslutten på en livsepoke for meg. Ellerkanskje ikke. Christian Delius sa nylig tilmeg at han trodde mer på 55. Han kanha rett i det, for da er datteren min 20, da er hun voksen.

Nå har du elegant ledet oss frem tilneste spørsmål – ditt liv som forfatter, snakker den døde Flora endelig gjennom sine dagbøker? Denne særegne leseopplevelsen førte meg inn i en forvirring som passer romanen: Mitt forsøk på å få en jevn orden i leseflyten –først dobbeltsiden oppe og så nede – gikkskeis. Spenningen gjorde at jeg ofteikke klarte å holde meg til regelen min,men, hver gang måtte finne retningenpå nytt, akkurat som Darius Kopp.Hvilken lesemetode anbefaler du?

Jeg trodde det gav seg av boken, og at det var veldig enkelt, for kapitlene er nummerert hele veien. Men de måtte ikke nødvendigvis ha vært nummerert heleveien. Da hadde du vært ute på dypt vann:gjør som du tenker. Men det er altså nummerering hele veien. Det begynnermed 1, 2, 3. Bare oppe er det tekst. Det finnes ingen andre steder å lese enn oppe. Ved kapittel 4 og 5 kommer den andre teksten, og da overlater jeg til deg hvorvidt du først skal lese fjerde eller femtekapittel. Jeg ville først ha lest det fjerde,men jeg har sett at folk gjør som de vil. (ler) Det finnes alle mulige varianter. Man kan jo lese det flere ganger. En av mine yndlingsromaner er Paradis av Julio Cortázar (argentinsk forfatter 1914–84). Jeg har lest denne boken på fleremåter – han foreslår jo to, dem har jeg fulgt, og så er det en måte jeg selv harlagt meg til. Etter tredje gangs lesninghar jeg et totalbilde av denne romanen,og da spiller ikke kapitlenes rekkefølgenoen rolle mer.Som forfatter gjør jeg meg alltid tankerom leseprosessen. Jeg legger visseføringer, men om leserne ikke følgerdem, er det ingen tragedie. Man kan ikkemisforstå en bok. Du er tilhenger av å eksperimentere?– Ja, jeg elsker det. Jeg liker å se overover boksidene, for allerede førsteinntrykketav hvordan siden er satt, fortellerhva slags bok det er, hva slags leseropplevelseman trolig får ut av den. Hvis du– hva vet jeg – kikker på Proust, støter du på en vegg, uten avsnitt, og du vet at det er en bestemt strøm som her blir fortalt. Og da svømmer du enten med eller ikke. Jeg personlig helst ikke. Og så er det andre tekster som er veldig annerledes strukturert, det finnes de som tar i brukmargene, fotnotene. Det er naturligvisalltid individuelle løsninger. Jeg likerdenne andre måten å omgås tekster på.Tekster som bryter opp lesningen ogstrømmen, løper alltid en større risikofor at leseren bestemmer seg for ikke å ta opp tråden igjen. Jeg er for å gi leseren den faktiske muligheten til å si: her må jeg tenke meg om, og enten godtar jeg tilbudet, muligheten eller perspektivet til å fortsette her eller ikke.

Under poetikkforelesningenei Frankfurt forrige vintersemester fortalte du om grunnlagetog betingelsene for skrivningen din. Hvordan lyder disse?

Jeg har snakket mye om spørsmål som dukker opp under skrivningen, om avgjørelserman må ta. Jeg har snakket mye om da jeg, for eksempel, skrev min første roman og var kommet 250 sider på vei ifeil roman før jeg merket at den var fullstendigfeil. Feil roman med riktig hovedfigur. Jeg har fortalt om hvordan man skjønner det. Og hvor lett man deretter kan kaste 250 sider i søpla. Så hvordan merker man det?– Ved at – slik har jeg beskrevet det –historien trasker i vei som en blind gruvehest. Setningene holder seg på den sikre siden, og man lager en viss bakgrunnshistorie, og av dette følger intet. Det er bare en påstand. Når du sier at figuren er flyktning, og poenget er at han er homse, er det selvfølgelig helt koko. Det er ikke poenget. Det er to forskjellige historier. Det tok en del tid før jeg merket hvordanjeg skulle utvikle den riktige historien.Men som mor til et lite barn har manknapt med tid. Når man er uavhengig ,altså uten barn, kan man lettere bestemme når og hvor man skal skrive, særlig når man ikke har noe annet levebrød, men bare henger hjemme, og i grunnen leggeopp alt selv. I det øyeblikket man har flere enn seg selv å tenke på, ser man etter små lommer man kan benytte til å skrive i.

Blir man da – for å bruke et forslitt uttrykk– mer effektiv? Sløser man bortmindre tid?

Jeg vet ikke. Til forskjell fra å være et forholdsvis fritt menneske, havner manoftere i denne tilstanden hvor man føreller siden sier: Nå er viljen til å skrivedet så påtvingende at nå gjør jeg det –komme hva som komme vil. Naturligvisikke komme hva som komme vil, for jegville ikke levert barnet i barnehagen ogsagt: jeg kan ikke hente deg idag. Rundtti om kvelden er man vanligvis for trett til å skrive videre. Men hvis man føler man kommer til å dø i morgen dersom man ikke får skrevet ned dette i dag, daer man ikke for trett. Da har man tilstrekkelig adrenalin.

Er det visse ytre betingelser du trenger for å skrive, som for eksempel ro?

Når vi er på ferie i Ungarn, går det overhodet ikke. Det tåler jeg bare fordi jeg vet at det er forbigående, og at jeg kan dra min vei om jeg vil. Når du sier at du skriver overalt, vil detda si at du til enhver tid kan gå i skrivemodus? Hvis du for eksempel tar Sbaneninn til Berlin, hender det at duskriver der?– Det er vanskelig.

Hva trenger du? Et eget rom, for å sidet med Virginia Woolf?

Det er viktig, ja. Poetikkforlesningenetil Frankfurt har jeg skrevet på tog oghotell, ettersom jeg ikke hadde tid noeannet sted. Likevel kunne jeg ikke haskrevet en roman da. Da har man etvisst behov for å fordype seg. Da måman nok være alene. Jeg er også ømfintligfor støy. Jeg aner ikke hvor mangekilo Ohropax [øreplugger av voks] jeghar brukt siden jeg begynte å skrive. Deter jo støy overalt. Det er utrolig hvorhøy lyd det er overalt.

Hva må en fiktiv figur ha ved seg for å få innpass i Terézia Moras narrativeunivers? Annerledes spurt: Er det entypisk måte du første gang møter dine hovedpersoner på?

Hittil har jeg tatt alle figurene fra virkeligemøter. Her må det nevnes at detikke er snakk om enkeltpersoner, altså XY, som Darius Kopp oppstår av, men visse fenomener som fortetter seg til enfigur. Etter at jeg skrev boken med fortellinger, som næret seg på figurer jeg kjenner herfra, fra Ungarn, kikket jeg meg faktisk rundt og spurte meg selv: OK, hvavet jeg om verden? Og den gangen, det var i Berlin i 1999, kunne jeg i grunnenkjenne igjen to grupper. Den ene bestodav Abel Nema’er (hovedperson i Alle Tage[Hver dag]), altså de unge emigrantene iBerlin. Abel Nema er satt sammen avseks eller syv personer. Og når du arbeidermed det, dannes det et slikt brygg. Og Darius Kopp er virkelig resultatet av at jeg observerte en gruppe IT-ingeniører. Min mann er IT-ingeniør, om enn ikkeidentisk med Darius Kopp. Han og vennenehans har forsynt meg med historieri årevis, sine talemåter, sine atferdsmønstreosv. Og så konstruerer man seg altsåen Darius Kopp ut fra dette. Særlig dine to siste romaner forbløffeross med detaljrike skildringer av ITbransjen og dens tekniske finesser.

Hvordan klarte du som utdannet humanistå gjennomføre denne researchbragden?

Det er ikke så vanskelig når man hardisse folkene rundt seg. Jeg forstår meg riktignok ikke på det, selv om jeg har hørt på det i årevis. Man legger ikke selv«Det er gått på tverke hvis duhar skrevet en bok ferdig ogikke har følelsen av å værekommet til et neste punkt.

Lar du deg ofte inspirere av hverdagsopplevelser– som for eksempel kinobesøke tmed din datter, hvor dere så en animasjonsfilm med steinaldermennesker og du etterpå brukte hulebildet i foredraget du holdt ved Goethe-universitetet? «For å kunne skrive må mankomme seg ut av hula,» forklarte du. Går du ofte slik til verks?

To ting: For det første er det få ting jeg er redd for å bli assosiert med, og deter overhodet ikke pinlig for meg å snakke om en barnefilm i denne sammenhengen. I Frankfurt hadde jeg deretter en samtale med en mannlig kollega som var av den mening at det å snakke om sitt barn og om film ikke ville bli godt mottatt. Da sa jeg: Greit, hvis ikke du vil gjøre det, så ikke gjør det. Det var for øvrig et meget fortryllende publikum i Frankfurt. Det er jo et åpent arrangement. Der sitter det studenter, universitetsansatte, noen journalister og lesere, altså folk fra byen. Det er flotte mennesker.Å ikke være redd for å bli assosiert med ting, det er det ene. Det andre er en erfaring jeg har gjort, nemlig at når man har et åpent sinn, vil man simpelthen aldri være uten et tema. Du går for å handle, det er 300 meter unna, og du møottar mange inntrykk som du gjør deg tanker om. Det kan være skremmende i begynnelsen. Jeg har lært meg å fryde meg over at det er slik, så jeg sier: Og merke til det når hjernen er innstilt på noe annet. Og jeg måtte notere masse, ellers hadde jeg glemt det igjen like fort.

Har mannen din lest boken for å dobbeltsjekkefakta?

Ja, og likevel overså han feil, og jeg sa: Det kan du ikke gjøre mot meg. Når en kvinne gjør feil på dette feltet, er detveldig ille. Men han er altså distré, og derfor overså han to feil. De ble imidlertid korrigert. Men han har også gitt meg verdifulle (og lattervekkende) tips. For eksempel arbeidet jeg forholdsvis lenge med denne teksten, hele fire år, ogpå slutten sa han: Åh, X må bytte det derut, for teknologien er blitt foreldet imellomtiden.

Hva synes mannen din om Darius Kopp?

Han er jo faktisk ikke humanist, så selv om han leser det jeg skriver, tror jeg ikkehan leser det slik vi gjør. Han kjenner selvfølgelig igjen det som er tatt fra virkeligheten, han legger merke til enkelte anekdoter som jeg har opplevd i helt andre sammenhenger og føyd inn. For ham er slike ting interessant. Også fordi han selv var til stede iblant, og da ler han seg halvt i hjel over det han finner. Hos andre har jeg erfart at de heller sjelden kjenner igjen elementer fra virkeligheten. Da jeg for eksempel skrev om Flora, brukte jeg en opplevelse som jeg hadde med en venn i Paris for lenge, lenge, lenge siden, og denne vennen leste det og kjente igjen scenen, men«skulle temaet glippe for meg, da går jeg og handler. Unge forfattere føler seg ofte presset av at det finnes så mye, og hvordan man ordner det – hva velger man ut, hvordan skaper man et verk av det. Det er jo faktisk vanskelig, men la det som trøst være sagt at man lærer det med tiden – å selektere og føye sammen.

Du er mor til en seks år gammel jente. I Tyskland snakker man ofte om spagaten mellom mammarollen og yrkesrollen. Hvordan har du erfart den aktuellesituasjonenfor mødre i Tyskland?

Det er virkelig en spagat, og den erdefinitivt større på den bayerske landsbygdaenn i Berlin. På landet er kvinnenefullstendig overlatt til seg selv. Jeg kjenner ingen kvinnelige forfattere med et lite barn som bor på den bayerske landsbygdaog skriver. Og det er ingen tilfeldighet. Mitt råd: Flytt til et område med gode fasiliteter for barnepass, og tenk deg svært godt om før du velger en partner. Selv har jeg grundig planlagt alt på forhånd. For meg var det klart at man trenger en hel landsby for å oppdra et barn.

Men har du det i Berlin, i PrenzlauerBerg?

Ja, moren min bor riktignok i Ungarn,men da jeg skrev den første boken om Darius Kopp, tilbrakte hun en måned hos oss og en måned hos sine foreldre i Ungarn. Moren min steller både for den yngre generasjonen hos oss og for den eldre generasjonen hjemme. Moren min er en ekte hverdagsheltinne, hun har for eksempel førtidspensjonert seg for å kunnegjøre dette. Hun har sagt: OK, jeg går glipp av så og så mye penger, men jeg hjelper datteren min med å skrive en roman.

Tyske par har jo, for eksempel sammenlignet med Norge, fremdeles veldig anakronistiske forestillinger om barnepass.

Ikke minst utgjør Flora med sin myke passivitet selve prototypen på entradisjonell kvinne.

Ja, og Darius Kopp sier også flere gangerat han er kjempeglad for å ha fått segen slik kvinne. Blir du som forfatter motivert av kvinnefrigjøringog likestilling?

Absolutt. Og dessuten regner jeg Das Ungeheuer som et feministisk verk. Deter selvsagt ikke dette jeg fremhever, mendet finnes visse antydninger i den retningen,for eksempel at kvinner er mennesker. Feminismen sier nemlig i grunnen ikke mer enn følgende uhyrlighet: Alle mennesker er like, og kvinner er mennesker. Det er, på to setninger, feminismenskjerne, og sannheten i detteer det knapt noen som bestrider i dag. Etter min mening er livet i Tysklandtemmelig konservativt, og vi kan ikkesnakke oss bort fra det ved å påpeke atdet er mye verre i mange andre land.Det er ikke de landene vi burde sammenligneoss med.Når du skriver på en roman og er ferdigmed dagens økt, blir dine romanfigurerda igjen i arbeidsrommet, eller følgerde etter deg inn i dine private rom og ifamilielivet?– Nettopp det er vanskelig, det å svitsjeom. På formiddagen har du skrevet ettekststykke om den negative tankespiralenhos Flora. På grunn av det har duvåget å tenke over det verste du kan forestilledeg, nemlig tortur. Du er helt utslitt,og da henter du et fire år gammelt, heltutenforstående barn i barnehagen, ogderfor – i grunnen er det et skuespill –må du i noen timer late som om du ikkeer helt fortvilt og heller ville ligge i enkrok og hyle. Barnet har ingenting meddet å gjøre, du er bare nødt til å forestilleen mor som ikke går gjennom et helvete,og før eller siden gir smerten seg, ogdagen går mot sin slutt. Da er det greitigjen. Men den er faktisk reell, dennemeget tunge overgangsfasen fra å fordypeseg i arbeidet for så å dukke oppigjen og være tilstede for noen.Hva vil du si er ditt emosjonelle morsmål– tysk eller ungarsk?– Det kan jeg egentlig ikke svare på. Jegskiller ikke mellom dem på den måten.Hva er dine videre planer for sommerferienmed familien i Ungarn?– Å Gud, jeg gjør følgende, det er også etveldig fint bilde: Ved termalbadet påhjembygda mi står det to store sørgepiler.Jeg sitter enten under den ene ellerden andre, og mesteparten av tiden leserjeg hva årets ungarske forfattere harskrevet. Der kommer de nye bøkene alltidi april og juni. Så kommer jeg dit i juliog kjøper de bøkene jeg synes virker mestinteressante. Så sitter jeg under dette treet, datteren min bader, og jeg leserdisse bøkene fra a til å. Når jeg har lestnok, tar jeg meg en svømmetur, og så lese rjeg videre. Mer enn det trenger jeg overhodet ikke.