Det urbane rom Kulturelle strategier for fjordbyen

Migranter hører til den nye tyske litteraturen
Migranter hører til den nye tyske litteraturen | © Heidi Bergsli

Fjordbyen er byutviklingsprosjektet som endrer Oslos sjøfront, fra Sjursøya i sørøst, dit industrihavna er flyttet, til rekreasjonsområde Frognerkilen i vest.

Langsmed ligger byens sentrum, som utvides langs fjorden, der det tidligere lå store transport- og industrianlegg. Havneområdene hindret en sammenhengende allmenn tilgang til sjøfronten frem til 1980-tallet, da industrien fant sin vei ut av byene og havna fikk andre arealbehov. Nye byutviklingstrender og former for byliv kom til å prege visjonene for Oslo, som kunnskapsby, kulturby og kreativ by. Nå fjernes trafikkmaskinene, og sjøfronten får et innhold tilpasset kunnskapsøkonomien og nye livsstiler.
Som overordnet visjon rammes Fjordbyen som kompakt byutvikling inn av fjorden og Oslo-marka, en blå-grønn omkransning som forsterker byens landskaps- og rekreasjonselementer. Oslo er en by som raskt fortettes og utvides på grunn av sterk vekst. Naturelementer er derfor viktig. Det samme er offentlig tilgjengelighet og felles kulturarenaer.
Byutviklingstrendene som Fjordbyen representerer er det jeg vil benevne kulturledet byutvikling, et velkjent grep i dagens byomdanning. Dette er en strategi som vektlegger nye fritids- og arbeidsformer, gjennom utvikling av kulturkvarterer, kulturhus, opplevelsestilbud, og klustre for produksjon innen kulturindustrien. Samtidig er estetiske virkemidler viktige i design av nye byrom.

Helhetlige integreringen av sjøfronten

Ofte rettes imidlertid strategiene mot yngre, utdannede og velstående grupper, noe som utfordrer det inkluderende bysentrum. I Fjordbyen har offentlige og private selskaper ansvaret for å utvikle delområdene, mens planmyndighetene tar hånd om den helhetlige integreringen av sjøfronten i byen. Gir denne organiseringsformen rom for offentlig tilgjengelighet og for Fjordbyen som en ny og felles kulturarena i Oslo?
Kulturstrategiene i Fjordbyen er mangfoldige, spesielt i det østlige delområdet Bjørvika, som har fått et eget kulturprogram og en kunsthåndbok til veiledning for utviklerne. Bjørvikas utviklingsselskap har støttet en ny kunsthall, kunstutsmykning, og en rekke midlertidige kunstprosjekter, som særlig har vært opptatt av forholdet mellom natur og kulturtradisjoner. Samtidig har kulturproduksjonstedet Borgen og teaterbåten MS Innvik, en ung og flerkulturell teaterskole og scene, blitt fortrengt da de ikke passet inn i den overordnede strategien. På Tjuvholmen, et delområde vest i Fjordbyen, har et galleri-kluster blitt etablert som opplevelsesrom i samklang med det nye bygget til Astrup Fearnley museum for samtidskunst. Mellom disse delområdene ligger Vippetangen og Akershus festning, som foredles som kulturhistoriske opplevelsessteder.   
Så langt har Fjordbyens kulturtilbud blitt ganske eksklusive, og det er liten satsing på utviklingen av produksjonssteder, som er sentralt for «den kreative byen». Kulturstrategien kjennetegnes dessuten av at flere av Oslos tyngre kulturinstitusjoner flyttes til nye signalbygg langs sjøfronten. Den første kulturinstitusjonen som ble flyttet, Den Norske Opera og Ballett, ble en umiddelbar suksess basert på et design og innhold som åpnet for en bred offentlighet. Operaen ble omfavnet som et nasjonalt symbolbygg for en ny tid. Suksessen medførte beslutninger om å flytte andre kulturinstitusjoner til Fjordbyen, hvor de skulle bli del av en ny «kulturstreng». Dette har skapt stor politisk og offentlig debatt om kostnader og kulturarv, med diskusjon av hva fraflytningen av eksisterende kulturbygg betyr for byens identitet og kulturhistoriske stedsdannelser. Kritikken har særlig omhandlet flyttingen av Munch-museet fra Tøyen og Nasjonalgalleriet fra Tullinløkka. 

Nye kulturelle flaggskipene

Flyttingen innebærer en tydelig utvidelse av sentrum for Norges hovedstad, der kulturflaggskipene sammen med moderne næringsbygg og eksklusive boliger gir byen en ny fremtoning og image, en økt skala og tetthet. Utviklingen innebærer samtidig at selskapene satser på å skape eksklusivitet, mens de nye kulturelle flaggskipene fremstår som rettet mot byens besøkende. Design av offentlige rom er av den grunn viktig for å tilrettelegge for en bred offentlighet.
På tvers av Fjordbyen utvikles en havnepromenade, hvor tilliggende uterom utvikles med ulike bruksområder. På vannet skapes rekreasjonstilbud for en aktiv fritid. I delområdene Bjørvika og Tjuvholmen er allmenninger anlagt for å skape offentlig tilgjengelighet. Dette er likevel små offentlige rom som inviterer til gjennomfart mer enn opphold. Oslos klima innebærer også behov for et større mangfold av innendørsarenaer med lavere terskel og bredere tilbud. Uterommene må kompenseres med offentlige innerom for å invitere hele bysamfunnet.