Tomas Espedal
En spasertur med forfatteren i Bergen

Allerede på lang avstand ser man ham komme gående mot Café Opera med lange, energiske skritt. Han har kraftige gummistøvler, en mørkeblå regnfrakk og en olivengrå ullue. Ganglaget er intensivt.

Hvordan er egentlig Tomas Espedal? Leser man bøkene hans, vet man at den 53-årige nordmannen skriver selvbiografiske romaner hvor han også, eller skal vi si først og fremst, gir intensive og fengslende beskrivelser av sine kriser. I den aktuelle romanen «Imot kunsten» tematiserer han tapet av to viktige personer – moren og ekskona, moren til hans datter. For å komme til en slags klarhet om egen skjebne, begir han seg blant annet på søk etter sine forfedres røtter; de levde som Espedal i Bergen. Den vestnorske byen som i dag har et innbyggertall på omkring 270 000, har helt siden hansatiden vært en driftig havneby.
Idet forfatteren ankommer kafeen, virker han ettertenksom. Velkomsten er hjertelig, spontant omfavner han besøket fra Tyskland. Han stråler. Siden det ikke regner som fryktet, i Bergen regner det angivelig 200 dager per år, går vi straks i gang med spaserturen gjennom hjembyen hans. Mørke og tunge skyer henger over oss, ennå viser de nåde.

Dialoger med diktere som Rousseau

Bare to tverrgater bortenfor Den Nationale Scene stopper han opp foran et lysegrått gründertidshus. «Her vokste jeg delvis opp», sier Espedal. «I første etasje bodde en forfatter. Det var et besteborgerlig hus, selv om vi var av arbeiderfamilie.» Det gamle verftet ligger bare ti minutter unna til fots. Noen skritt oppi bakken passerer vi kirken hvor han ble døpt og går forbi universitetsområdet. I en smal, brosteinsbelagt passasje treffer han en venn som er Heidegger-ekspert.
Espedal beskjeftiger seg også utførlig med Heidegger – for eksempel i romanen «Gå» hvor han forlater kona, som da ennå var i livet, og datteren, og flakker som besatt rundt i Norge, men også i Tyskland, Frankrike og Hellas for å finne seg selv. Imens innleder han dialoger med diktere som Rousseau og nettopp Heidegger. Romanfiguren mislykkes, drikker, begynner forfra. Å gå betyr også lykke for Espedal. Som om det var avtalt, møter vi i løpet av spaserturen noen av dem som har ledsaget ham i hans faktiske liv: en skolekamerat, en forfatter på vei for å rekke et tog, en maler og sangeren Tora Augestad som egentlig bor i Berlin, men som akkurat er her på gjesteopptreden. Alle omfavner hverandre, slår av en kort prat.
Berlin er «fattig, men sexy», et sted hvor kreative fra hele verden kan slippe seg løs. Norge derimot er blant de dyreste og rikeste landene. Påvirker det kreativiteten? Espedal stanser plutselig. «Vet du hva? Jeg kan snart ikke høre mer om denne rikdommen. Da jeg vokste opp var Norge ikke et velstående land.» I dag kan den oppvoksende generasjonen av forfattere i det minste gå på et akademi og lære seg håndverket. «Jeg måtte finne ut av det alene.» Landets rikdom fremmer snarere kreativitet, tror han. Espedal underviser den neste generasjonen.
Spaserturen ender ved USF-verftet. I det som tidligere var landets største hermetikkfabrikk har et kulturkompleks blitt til like ved sjøen, som huser utallige atelierer, studioer og konsertscener.

Skrevet sine romaner for hånd

Fra Kafé Kippers har man god utsikt over til verftet på den andre siden, hvor hans forfedre i sin tid jobbet og slet. «De arbeidet hardt», sier han.
Skriving er også en aktivitet som tærer på kroppen: «Den første setningen, den må være hard som stål. Man arbeider den frem, sliper og børster, kutter og pusser, et håndverk», skriver Espedal i «Imot kunsten». Helt frem til i dag har 53-åringen skrevet sine romaner for hånd. Venstre side av papiret lar han stå åpent for anmerkninger. «Jeg skriver hvert ord fire ganger før det senere blir publisert.»
Hans måte å arbeide på i huset hans i Sandviken minner om en sceneopptreden: Espedal sitter alltid i den vindusløse kjelleren. Hans svakt opplyste skrivepult er fylt med andres bøker, fotografier og et askebeger. Så tar han et trekk av den første sigaretten, puster inn og skriver de første linjene på papiret. «Det er nærmest et rituale.» Kanskje er det til og med lettere å skrive selvbiografiske romaner i en by som Bergen hvor mange kjenner hverandre. Men likevel går han ikke så langt som vennen Karl Ove Knausgård som ikke en gang viker tilbake for sin brors hemmeligheter i den mektige «Min kamp»-serien. «Jeg kunne ikke ha gjort det, men jeg syns det er modig av Karl Ove. Noen må gjøre det.»