Kvinnelige perspektiv i film
Skuespiller Julia Thurnau om regissør Joachim Trier

Den tyske skuespillerinnen Julia Thurnau ( f.eks. tysk tv-serie „Letzte Spur Berlin") kjenner Norge godt. Hvorfor viser den norske regissøren Joachim Trier, som er prisbelønnet i Cannes, ikke kvinnelige roller i filmene sine, lurer hun på. En tilnærming.

Første gang jeg hørte navnet Joachim Trier, måtte jeg slå det opp: Han er 41 år, vokst opp i Oslo og en fjern slektning av Lars von Trier. Allerede som tenåring begynte han å spille inn filmer om skating. I 2006 hadde han sin første store suksess med debutfilmen Reprise, fulgt av Oslo, 31. august (2011).

Fordi jeg sjelden kan identifisere meg med mannlige hovedroller, ser jeg Triers filmer først nå. Vil Reprise bestå Bechdel-testen? Nei. Heller ikke i Triers andre film finnes det en kvinne som snakker med en annen kvinne. Fordommene mine bekreftes: Helt uten blygsel undersøker Reprise alle viktige kjønnsklisjeer. En kompis i guttegjengen kommer sågar med en livsvisdom om at jenter er søte, med litt konstruktivt slankepress kanskje til og med litt deilige, men de er ikke kule og presterer aldri å si noe som går litt utenfor mainstreamen ... i så fall har de det fra en mann ...  Hvordan er det mulig? Joachim Trier er jo norsk?!  

Av samme grunn som jeg så langt har ignorert Triers filmer, flyttet jeg i 2007 til Norge for et år. Jeg ville oppleve likestilling i et fungerende sosialdemokrati. Og det er virkelig fantastisk at så mange store institusjoner i Norge ledes av unge kvinner, at bedriftene er så familievennlige og at fedrene er så engasjerte. Men i filmverdenen, selv i den norske, ser det dessverre annerledes ut.
Triers andre suksess, Oslo, 31. august, vekker interessen min et kort øyeblikk da en ung kvinne på et avrusningssenter beskriver sin livsangst. På festen til hovedpersonens ekskjæreste begynner filmen å tiltale meg igjen, men da hun utdyper problemet sitt – hun føler seg gammel som trettiåring – kollapser min identifisering som er basert på disse få minuttene.

Auteur-film revet ned fra sokkelen

Jeg undersøker om det også finnes viktige filmer i Norge som er laget av kvinner, og finner Vibeke Løkkeberg. Hennes film Hud ble vist på Un Certain Regard in Cannes allerede i 1987. Men i motsetning til Joachim Triers Louder Than Bombs i 2015 ble Løkkebergs neste film ikke plukket ut til filmfestivalens hovedkonkurranse. På 1970- og 1980-tallet ble hun og Anja Breien feiret som de store kvinnelige auteurene i Skandinavia, men kort tid etterpå ble de revet ned fra sokkelen sammen med auteur-filmen. Tragisk nok kom de aldri opp igjen da sjangeren opplevde en renessanse på begynnelsen av 2000-tallet, denne gangen som mannsdominert sjanger.
Nettopp fordi Norge ble kalt «De kvinnelige regissørers land» på 1970-tallet, smerter den negative utviklingen, som Joachim Trier profiterer på.

Men hva skyldes Triers internasjonale suksess, bortsett fra postfeministisk kvinnefiendtlighet? Rytmen i filmene hans er spesiell. Det er få replikker, og Trier forteller om kunstnere på randen av galskap, om mennesker som ikke fungerer som de skal. De passer ikke inn i gruppen, og det til tross for at gruppen er viktigere enn alt annet i det fungerende norske sosialdemokratiet.
Han forteller om identitet, viser framtid som et kausalt resultat av fortid og nåtid, og tar dermed opp de store temaene i kunsten. 

Kanskje kan jeg glede meg over Triers siste verk når Isabelle Huppert, en av verdens beste karakterskuespillere, i det minste er med som medforteller i historien om den unge mannen som ikke takler livet? Neppe. Selv Isabelle Hupperts muligheter er begrensede når filmen begynner med en utstilling av de fotografiske arbeidene til en fraværende mor – og ikke er opptatt av hennes, men sønnene og eksmannens problemer med dette fraværet. Dessuten begynner fortellingen etter hennes død, så det lille som fortelles om moren, fortelles gjennom sønnenes og eksmannens minner.  
Joachim Triers medforfatter Eskil Vogt skaper derimot i sin debutBlind (2014) et kvinnelig perspektiv som han selv identifiserer seg med, i det minste foran kamera. Da jeg som Norge-fan ønsker meg filmer som er fortalt på en slik måte at både menn og kvinner kan identifisere seg med dem, feirer jeg alle priser som gis til kulturelle verker som dette.