Terézia Mora om øyeblikk av lykke Torsdagslykke og andre øyeblikk

Naturen og øyeblikk av lykke
Naturen og øyeblikk av lykke | © Creative Commons

Øyeblikk av lykke? Det har jeg hver dag, påsto jeg overfor en venn. Da er de ikke ekte, sa han. Sannsynligvis hadde han det helt spesielle øyeblikket i tankene.

Som for eksempel når man for første gang etter tjueto år møter igjen broren sin, og det er som å se sitt eget speilbilde, og attpåtil står man mellom vinberg, i årets første vårsol (yes, vi overlevde vinteren!), og din beste venn og din kjære er også der. Det er et slikt øyeblikk man ønsker å dvele ved[1], som gir en triumfaktig følelse av å være ett.
 (I parentes: Vennen mistet jeg senere til Orbán. Sånn kan det gå. Det er bedre å krangle om politikk enn å ikke gjøre det. Ja, det er det motsatte av fred, men man (jeg) kan nemlig ikke være i fred med alle ting. Det som blir tilbake, er selvfølgelig et savn og beklagelsen over at det er sånn. Det endrer ikke på de øyeblikkene da vi var lykkelige.)

Jeg kan slett ikke huske så mange flere av disse overveldende øyeblikkene som ikke kan ødelegges, fra mitt eget liv. Den halve timen etter at min første roman var ferdig. Første gang jeg så inn i ansiktet til datteren min, blandet med skrekk og sorg; erkjennelsen av at å elske på den måten betyr å aldri mer være uten lengsel og engstelse. Disse tre øyeblikkene lyser så klart at de jordiske «suksessene» man kan oppnå, og som er lettere å telle, ikke klarer å holde følge, så vakre de enn er (svært vakre sågar, takk, mer av det, og takk igjen). Rettere sagt: De kan ikke sammenliknes. Jeg er takknemlig for at jeg har hatt flere av begge deler i livet mitt – noe som også er nødvendig, hvordan skulle et menneske ellers holde ut den overveldende flommen av dumhet og ondsinnethet som daglig stormer rundt en?

„ ..og hjertet ditt gjør et hopp"

Hvilket bringer meg tilbake til de daglige lykkestundene som jeg ville fremheve overfor min elskverdige venn. For meg ser det ut til at det er for få av de store øyeblikkene til at de kan kompensere for det stygge, det simple, det nederdrektige og det uberegnelige. Til gjengjeld finnes for eksempel torsdagene da følgende kan skje, tabellarisk oppsummert (lykke tabellarisk? Ja, det går an. Å lage lister er nemlig også lykke. Samle kauriskjell):
 At det er morgen og du går hånd i hånd med kjærligheten i ditt liv, og det er trær der, og lys.
At du senere inntar plassen din på arbeidsrommet, at det er et vindu der, og at det er stille, at du kan høre fuglene kvitre – og det til tross for at du bor i en trafikkert vei.
At du senere finner en bok med fortellinger, Kvinner i Spania[2] utenfor et antikvariat. Du åpner den og ser en del av en setning: «... og sminker meg som et billig ludder til frokost.»[3] Du går inn i butikken for å betale tre euro for boken, og butikken er som i en film: en hule stablet full av bøker fra gulv til tak, og hjertet ditt gjør et hopp fordi du kan tenke deg et sted som dette, der man kan bli værende, et univers på størrelse med et værelse. «Du har jammen en fin butikk», sier du til eieren. «Ja, ikke sant?» sier han. «Hvis du ser etter noe, kan jeg finne det for deg.» Og det minner deg om en fortelling som en annen bestevenn en gang skrev om «Guds butikk», der man kan bestille alt til en lav pris, og hovedpersonen, som tenker på den riktige måten, sier han ikke har mer å tape enn dette beskjedne beløpet og bestiller noe som ville vært i stand til å løse et sentralt problem, ikke bare for ham, men også for hele menneskeheten. Og så handler det selvfølgelig også om hva som skjer her nede på jorden med noe man har kjøpt av Gud (som i grunnen er en gudegave, noe et menneske ikke kunne ha solgt eller gitt deg).

Fra dette punktet kan man avslutte listen, for det er ingenting som kan ødelegge denne dagen lenger, eller retter sagt: jo, men heldigvis tok dagen slutt uten at noen eller noe helte gift i den rene brønnen jeg drikker av. Når jeg analyserer dagens liste, legger jeg merke til følgende: Det avgjørende øyeblikket, fordi jeg kunne leve på det resten av dagen, var da jeg leste noe eller husket noe som andre har skrevet. At andre skriver, er ofte nok for meg: lykke.

[1] «[E]in Verweile-doch-Augenblick», en tydelig referanse til Faust av Johann Wolfgang von Goethe: «Zum Augenblicke dürft ich sagen: Verweile doch, du bist so schön!» (Goethe, Johann Wolfgang von. Der Tragödie zweiter Teil. Reclam. Stuttgart, 1986, s. 199. Norsk oversettelse ved André Bjerke: «Såfremt jeg sier til sekundet: Du er så vakker! Bli her! Dvel!» (Goethe, Johann Wolfgang von. Faust: en tragedie, Aschehoug, Oslo, 1999 [1966], s. 94).
[2] (Frauen in Spanien, dtv, 1989).
[3] Beatriz Pottecher: Die Rückkehr (Tilbakekomsten).