Terézia Mora om flyktninger
Snø og appelsiner

Det var en opprørende sommer, vi husker alle bildene. Familier som krøp under det provisoriske grensegjerdet. Som kamperte foran Keleti-stasjonen. Og så lenge jeg lever kommer jeg ikke til å glemme kjølebilen som den siste dagen i ferien, da jeg kjørte tilbake til Tyskland, sto i veikanten bare en avkjørsel videre, med 71 lik i lasterommet. Omtrent på samme tid ble jeg spurt om jeg kunne skrive noe om ”flyktningsituasjonen”. Jeg ba om å få gjøre det når jeg hadde fått litt mer avstand. Når sommeren var over og det første sjokket hadde lagt seg.

I år falt den første snøen i Berlin den 22. november. Datteren min var euforisk: ”Det var en perfekt dag!” Vi kjøpte nye vinterstøvler til henne, røde og lette som fjær. Skoene fra sist vinter og de varme buksene som hun ikke har brukt, ga vi til gjenbruk. Det gjør vi hvert år. Vi har de vanlige innsamlingsstedene og de som retter seg spesielt mot flyktninger. Det vanlige er nærmest, som regel går jeg dit. Men selvfølgelig, spesielt i vinter, mens det ene nødmottaket etter det andre dukker opp i nabolaget vårt, forestiller jeg meg at den lille jenta som får de lilla støvlene og buksene med glitrende steiner, er en av  dem som har flyktet. Kanskje så hun snø for første gang i livet den 22. november? Mon tro om hun også tenkte: ”en perfekt dag”? Hvorfor skulle hun ikke ha tenkt det? Mennesket er et vesen som er i stand til å føle glede selv i den hardeste livssituasjon.

Jeg nevner ikke snøen fordi jeg tillegger den så stor konkret betydning. Man kan leve uten snø. Akkurat som man også kan leve uten appelsiner. Når min oldefar som eneste minne fra første verdenskrig alltid bare fortalte: ”Da så jeg for første og siste gang appelsiner på treet”, så handlet det ikke om konkrete appelsiner for ham heller. Det han i virkeligheten sa, var: ”Jeg overlevde.” Jeg forteller om appelsinene til barna mine, som er født etter krigen og som slett ikke ville ha eksistert om ikke jeg hadde overlevd. ”Jeg har sett snø for første gang” betyr: jeg klarte å komme til Europa, jeg overlevde. Den fullstendige setningen lyder antakelig: ”Jeg så den første snøen i Tyskland gjennom vinduet på et flyktningmottak.” Om det gikk bra, skjedde det på et ordentlig mottak, ikke i en nødtørftig ombygd skolegymsal.

Straffbare handlinger mot flyktningmottak 

Den lille jenta og slektningene hennes (for at klærne skal passe henne, kan hun ikke være eldre enn sju) startet kanskje reisen sin på begynnelsen av sommeren. De tok ruten gjennom Balkan og kom til Ungarn i august. Jeg stammer fra Ungarn og er der på ferie hvert år i august, i nærheten av den østerrikske grensen, der hvor grensegjerdet sto fram til 1989 og hvor det ikke står lenger. Nå står det noen hundre kilometer lenger sør, på den serbisk-ungarske grensen, og er ikke lenger det eneste. Igjen en pionerhandling. Det var en opprørende sommer, vi husker alle bildene. Familier som krøp under det provisoriske grensegjerdet. Som kamperte foran Keleti-stasjonen. Og så lenge jeg lever kommer jeg ikke til å glemme kjølebilen som den siste dagen i ferien, da jeg kjørte tilbake til Tyskland, sto i veikanten bare en avkjørsel videre, med 71 lik i lasterommet. Omtrent på samme tid ble jeg spurt om jeg kunne skrive noe om ”flyktningsituasjonen”. Jeg ba om å få gjøre det når jeg hadde fått litt mer avstand. Når sommeren var over og det første sjokket hadde lagt seg.

Siden det har faktisk situasjonen blitt mer hverdagslig, men denne hverdagen består fremdeles først og fremst av førstehjelp. Tyskland er, akkurat som man tror, et godt organisert land med medfølende og pragmatiske offentlig ansatte og sivilister. Vi kan trygt la det stå slik, for det gjelder flertallet. Naturligvis inngår også 222 straffbare handlinger mot flyktningmottak i år i regnestykket. Men alt i alt lever vi i en tid og en kultur hvor en vanskelig situasjon, i det minste i stor stil og av de regjerende, ikke brukes til å anspore alt som er dårlig i menneskene: angst, misunnelse, gjerrighet, hat. Det har ikke alltid vært slik. Nå er det slik.

”Vi kan bare bli bedre.”  

På skolen til datteren min har de ikke bare denne sommeren, men allerede i tre år hatt en såkalt ”velkomstklasse”. Datteren min sier at hun ikke kjenner noen som går der. I samtale med rektor finner jeg ut at klasserommene befinner seg rett i nærheten av hverandre, og dessuten at to av klassekameratene hennes kommer fra velkomstklassen. At datteren min ikke er klar over det, bør tas som et godt tegn. Ikke: her er ”vi” og der er ”de”.
Rektor på skolen vår er et pragmatisk og optimistisk menneske. Når noe ikke går bra, sier hun med stille ironi: ”Vi kan bare bli bedre.”  På den ene siden er situasjonen blitt vanskeligere siden i sommer, fordi det finne flere krigstraumatiserte barn, på den andre siden også litt bedre, fordi de syriske, afghanske, irakiske barna allerede har god skolegang. Det er også de som kan belage seg på videre skolegang her, fordi de i mindre grad enn barna fra Balkan står i fare for å bli sendt ut etter noen måneder. I mellomtiden er man også blitt flinkere til å håndtere utsendelsen av de avviste barna. De blir ikke lenger sendt ut over natten. De kan ta med seg tingene de har laget her.

Tyngden som jeg kjenner i dette øyeblikket (”de kan ta med seg tingene de har laget”), må lærere og andre som tar seg av flyktninger, holde ut hver dag. De tar imot dem som kommer. Gutten med hånden som er sydd fast til mageveggen for å lukke en krigsskade provisorisk før han kan bli operert. Barna som blir redde når moren går. De lærer dem hva de kan, og tar så farvel med dem. Når det går bra, til en vanlig klasse på en tysk skole, når det ikke går så bra, til videre flukt. I ett eneste tilfelle måtte velkomstklassen vår gi opp, fordi et barn var så islamistisk indoktrinert at en grunnskole ikke kunne overta ansvaret. Hva som skjedde med barnet? Det vet vi ikke. Hvis det gikk bra, ble det ikke bare gitt opp.

Forestill deg at det er krig og ingen drar dit. Så kommer krigen til deg. Noen ganger med tiårs forsinkelse, som i saken med meslingbølgen, som brøt ut i fjor blant bosniske flyktninger som ikke var vaksinert på grunn av borgerkrigen. Det var et sjokk for de velstående vaksinemotstanderne i bydelen min. Å oppdage at man ikke lever i en grunnleggende annen verden enn resten av menneskeheten, selv om man er privilegert. At ”vi” og ”de” er som sirkelen i kvadratet og omvendt.

Barna i klassen vår som pleide å være i velkomstklassen, heter Aida og Leo. Det er en Leo til i klassen som ikke er flyktning. Til jeg har lært hvem som er hvem av dem, vil det forhåpentligvis være det samme.