Flyktninger Flyktningspolitikk: Migrasjon til besvær

Erik F. Øverland er norsk framtidsforsker, gjesteforeleser Freie Universität Berlin, Editor-in-chief European Journal of Futures Research EJFR. I meningsartikkelen sin krever han en mer innovativ migrasjonspolitikk.

I tillegg har vi en geopolitisk situasjon som er mer spent enn på lenge, ikke minst på grunn av at barbariske handlinger fra ulike salafistgrupperinger nå også utøves på europeisk jord. Situasjonen synes kompleks og uløsbar. I et slikt landskap florerer de enkle løsningene. I stedenfor å søke innovative og langsiktige løsninger, preges det europeiske politiske landskapet av en ny sportsgren – EM i ekskluderingspolitiske tiltak og systematisk ansvarsfraskrivelse. Dette er en systemutfordring av dimensjoner som gjør det betimelig å spørre om det er i politikkutformingen selv problemet ligger. 
Norge er ett av de landene i Europa som i minst grad evner å tenke nytt på dette feltet. Diskusjonene i kjølvannet av Arbeiderpartiets landsmøte om å ta i mot 10 000 flyktninger fra Syria de neste to årene, er et utmerket vitnesbyrd på hvor fastlåste disse diskusjonene er. I Tyskland er situasjonen noe annerledes, ikke minst kjennetegnet av at Tyskland nylig var iniativtaker, sammen med Sverige og landene rundt Middelhavet, til å innføre en solidarisk kvoteordning for opptak av flyktninger. Dessuten er Tyskland det landet i Europa som tar opp flest aylsøkere.
Bare i år anslås det at ca 400 000 vil søke asyl i Tyskland, mens Norge til sammenlikning mottar rundt 11 000 i året. Korrigert i forhold til inngyggertall så mottar Norge kun ca halvparten av det Tyskland gjør. Nå ligger ikke løsningen på denne problematikken i å konkurrere om hvem som kan ta i mot flest aylsøkere, men i utviklingen av nye og innovative konsepter som forholder seg til realiteter, og ikke ønsketenkning.

Viderutvikle Europas sterke humanistiske tradisjoner

Hvilket Europa vil vi leve i om 30- 40 år? Hvordan skal vi møte migrasjonsutfordringene på sikt for å viderutvikle et Europa som ikke forkaster konitinentets sterke humanistiske tradisjoner, tradisjoner som hviler på arven fra Nansen, Schindler, Brandt og andre? Disse spørsmålene blir ikke stilt. Derfor blir de ikke besvart.
Skal vi forholde oss til andre opsjoner enn ulike varianter av å ”bygge en mur” rundt Europas grenser, trenger vi i dag et politisk framtidsverksted på både europeisk og nasjonalt nivå, som tenker gjennom ulike modeller, som evner å tenke flyktningebehandling utover asylinstituttet, og som er i stand til å forholde seg til det faktum at et stadig økende antall mennesker heller vil være ”ikke-personer” i Europa enn å bli værende i sine nåværende livssituasjoner. Asylordningen via Genver konvensjonen gjør at mange kan bli på europeisk jord, men da uten fulle borgerrettigheter og opphold i uverdige ventekøer gjennom flere år. 
Er håpet ute? Nei, vi ser vi allerede i dag ansatser til initativ som på lang sikt kan bety en forskjell. Jeg har derfor følgende appell:
La oss diskutere ulike scenarier for en proaktiv europeisk innvandringspolitikk, slik for eksempel lederen for Pro-Asyl i Tyskland, Günter Burkhardt, har tatt til orde for! Den mest effektive måten å bekjempe de kyniske aktørene bak dagens flyktningestrømmer er å finne ulike legale måter for disse å komme til Europa på. 
La oss støtte politisk opp om initiativet Flyktninger velkommen (refugees-welcome.net) som ekteparet Mareike Geiling og Jonas Kakoschke i Berlin har startet opp! Gjennom dette initiativet åpner folk hjemmene sine for asylsøkere.
La oss viderutvikle konsepter som universitetet for papirløse, Wings University, (wings.university/en/) som tilbyr utdanning til dem som ikke får tilgang til universiteter fordi de ikke har papirene i orden!
 La oss legge til rette for en politisk støtte til lokalbefolkninger som slår ring rundt asylsøkere for å hindre utsendelse, slik vi har sett mange tilløp til i Norge!
La oss endre Dublin-forordningen, slik Tyskland og andre land nå har foreslått, og innføre en Europeisk kvotepolitikk!
Det er mulig mange ikke liker dette, men leting etter nye løsninger må innebære en villighet til å diskutere ”det vi ikke liker” og det vi ikke per i dag nødvendigvis tror på. For å si det med en noe omskrevet versjon av Willy Brandts appell sin berømte tale i det tyske parlamentet 28.10 1969 (Wir wollen mehr Demokratie wagen) – ”Wir wollen ein neues Europa wagen”!