Intervju med Jan Bosse
Det må gå dyp og har substans

Jan Bosse er blant Tysklands mest anerkjente teaterregissører. I sommer besøker han Oslo for å iscenesette Ibsens Borkman på Nationaltheatret. Vår nettredaktør Jutta Martha Beiner møtte ham over en caffé latte på Aker brygge.

Jeg har fått høre at dette er ditt første besøk i Norge. Hva var det første du la merke til da du kom til Oslo?

Det var under det innledende arbeidet: se på skuespillere, møte intendantene, velge stykke osv. Da la jeg merke til hvor vennlige alle er. Det er man ikke vant til i det tyske teatret. Det andre var at jeg med en gang fikk spørsmålet: «Du har vel barn, hvordan løser dere det? Tar dere dem med? Må vi finne en leilighet der de også kan bo, trenger dere barnepass?» Her er ikke barn en byrde, men en glede.
Dessuten er fritid og arbeid tydelig atskilt – for den kreative prosessen er det kanskje litt merkelig siden prøvearbeidet kan være ganske kaotisk. Her ble arbeidstidene som regel overholdt. Skuespillerne liker kreativt kaos, men bare innenfor de foreskrevne fire timene.

Du sies å være veldig modig som velger klassikere. Hva synes du er spennende med det?

Fantasien min trigges snarere av tungt tilgjengelig stoff enn av lettere kost. Det finnes jo mye regiteater, særlig i Tyskland, der regissøren gjør endringer i tekstene. Noen få kan det. Jeg er interessert i steinbruddaktige tekster, som også kan være historiske, og som samtiden kan bryne seg på. Det må ikke passe én til én.
Hvordan bearbeider du tekstene til disse klassikerne?
Jeg er ganske tro mot teksten, men forsøker å fortelle klassikerne på en moderne måte. For noen er bare det å gå for langt. Hvis vi f.eks. setter opp Goethe, er det gøy å leke med publikums forventninger og å gi dem noe uventet. Jeg tror ganske enkelt på litteraturens kraft. For meg er språket en viktig del i teatret. Det er noen som påstår at jeg ødelegger stykkene, og det er noen som sier at jeg ivaretar dem. Det må ha substans. Det må gå dypt.

Du løfter klassikerne inn i det mye siterte «Spaßgesellschaft» (nåtidens morosamfunn). Hvorfor gjør du det, hva er friksjonspunktene for deg, konkret hos Borkman?

For meg finnes det ikke kunst uten humor. Ibsens Borkman er egentlig et trist og dystert stykke. Men han (Ibsen) driver det så langt, brutaliteten i dette stykket, sinnet, kulden, isolasjonen, at det rett og slett blir absurd. Og der er det mye humor. Dermed kommer klassikerne veldig tett innpå en. Jeg forsøker å åpne stykket mot publikum, nesten som folketeater, selv om det er et vanskelig begrep. Nå skal vi spille Borkman midt i publikum.

I programmet står det at publikum ikke skal bli sittende stille i setene. Hva må vi regne med?

(Ler) Ja, det høres ut som en trussel. Det er ikke et interaktivt teaterstykke. Tilskuerne er en del av settingen, dvs. at de sitter overalt, midt i scenebildet, og ikke i mørket – de kan altså ikke sovne. Og det er det eneste reelle inngrepet. Dermed kommer man til et annet punkt i det indre. Ensomheten er en indre ensomhet. Man sitter i samme båt.

Hva fascinerer deg spesielt ved Ibsen?

Ibsen er nå engang Norges Goethe. Borkman er hans nest siste stykke. Han var allerede en gammel mann og veldig berømt. I lang tid bodde han jo ikke i Norge, han flyktet fra trangsynet der. Likevel skrev han om og tenkte mye på dette landet. Det er mye av ham selv i stykkene hans – hatet, frustrasjonen over samfunnet, men også ønsket om å høre til. Borkman er en mislykket finansmann som havner i økonomisk uføre på grunn av bedragersk omgang med andres penger. Han har selvfølgelig et helt annet syn på saken og mener han er uskyldig dømt. Her er det paralleller til bankkrisen i 2008 – og til i dag.

I Borkman handler det også om den klassiske far-sønn-problematikken – faren ønsker å styre sønnen, gi ham skyldfølelse. Hvordan ser du det? Må sønnen automatisk gjøre det bedre enn faren og vippe ham av tronen?

Modellene endrer seg. Jeg var selv et typisk barn av 68-generasjonen og har god kontakt med faren min, uten konkurranse. Man skulle tro at far-sønn-konfliktene forsvant når det ikke lenger finnes patriarkalske strukturer. Men det gjør de ofte likevel ikke. Og med mødrene er det ofte enda vanskeligere.
John Gabriel Borkman virker fortsatt svært aktuell. Finnes det flere som Borkman i 2016 enn i 1886 – stikkord Panama-saken?
Selvfølgelig, finansverdenen har jo overtatt helt. Det finnes veldig mange som Borkman. Ibsen så på ham som et unntaksmenneske. Bankgudene, konserngudene, også kunstgudene og fotballgudene er alle players. Nesten alle er forresten menn. Fremdeles.