Martin Luther
Superstjerne med mørke sider

I forkant av reformasjonsjubileet i 2017 er Martin Luther blitt gjenstand for mye debatt. Noen frykter han blir opphøyet, og at det legges for lite vekt på reformatorens skyggesider. Kan man feire Luther og samtidig holde en kritisk distanse til ham?
 
Martin Luther er litt over sju centimeter høy og hjertet hans er av plast. I den ene hånden holder han en oppslått bibel, i den andre en fjærpenn. Playmobil-figuren som forestiller reformatoren, er en bestselger. Luther-sokker og Luther-likør selger også godt. Han er dessuten å finne som motiv på tallerkener, kopper og frisbees.
 
I 1517 offentliggjorde Martin Luther (1483–1546) sine den gang revolusjonerende teser på slottskirkedøren i Wittenberg. Den protestantiske kirken, den tyske forbundsregjeringen og flere tyske delstater ønsker å markere reformasjonens begynnelse for 500 år siden med en rekke større arrangementer og utstillinger. Det hele sparkes i gang den 31. oktober 2016. Mens framstillingen av Luther blir mer og mer smakløs, blir også skyggesidene hans mer synlige. Kan man, eller bør man i det hele tatt feire Luther? spør journalister, historikere og kulturforskere i aviser, tidsskrifter og bøker og kritiserer planene for reformasjonsjubileet.
 
Agitasjon mot jøder
Luther var motstander av den såkalte avlatshandelen i den katolske kirken. Hvis de troende kjøpte avlatsbrev, kunne tiden i skjærsilden forkortes. Luther argumenterte med at alle mennesker var elsket og akseptert av Gud uansett, og det måtte man ikke betale for, det var nok å ha en sterk tro.

Denne tanken rokket ved kirkens grunnlag og førte til at mange mennesker frigjorde seg fra pavenes dogmer. Men Luthers syn splittet kirken og kastet Europa inn i blodige religionskriger. Dessuten nøret reformatoren opp under hatet mot jøder og muslimer. «Jødene er en desperat gjeng full av ondskap og gift», skrev han og oppfordret folk til å ødelegge synagoger. Hans avsky mot de opprørske bøndene oppmuntret dessuten fyrstene til å gå brutalt fram mot sine undersåtter.

Ved feiringen av 400-årsjubileet var det ingen som var opptatt av Luthers mørke sider. Han ble sett på som en slags nasjonalhelgen som seierssikkert skrev historie med Bibelen i hånden. Hans standhaftighet mot pave og keiser måtte ta skylden for den religiøse opphøyelsen av tyskernes vilje til å ofre seg under første verdenskrig.
 
Mange liker å se på ham som en demokratipioner
Mye av det som ble sagt og skrevet den gang, er med god grunn pinlig for kirken i dag. Etter nazistenes terror, krig og ødeleggelser virker Luther malplassert som tysk nasjonalhelt, på det punktet er kirken enig med historikere og politikere. Men er det mulig å feire Luther og samtidig distansere seg fra alt det heroiske og de mørke aspektene?
 
I 2017 ønsker den protestantiske kirken å presentere Luther som en «sterk symbolfigur som i likhet med mange store historiske personligheter oppfordrer til opposisjon, samtidig som han med utholdenhet, vågemot og overbevisning inviterer til identifikasjon». Reformasjonen skal presenteres som europeisk «frihetshistorie» som bidro til etableringen av moderne fundamentale rettigheter som religions- og samvittighetsfrihet, endret forholdet mellom kirke og stat og fremmet den moderne demokratiforståelsen. Den tyske forbundsregjeringen og regjeringssjefene i de tyske delstatene liker ideen om å feire Luther som frihets-, menneskerettighets- og demokratipioner. «Martin Luther Superstar» var tittelen på en jubileumspublikasjon fra Tysk kulturråd.
 
Knuse populære myter
Mange historikere synes det går for langt. «Luther var ikke en pioner i moderne tid», sier Daniel Jütte fra Harvard-universitetet, «men et av de siste menneskene i middelalderen». Friheten Luther snakket om, henviste ifølge Jütte alltid til Gud og kan ikke sammenlignes med den sekulære friheten i dagens vestlige samfunn. Teologer advarer også mot å glatte over Luthers fremmedart i så stor grad at han ikke vil vekke anstøt noe sted lenger. Dessuten liker historikere og kulturforskere å knuse populære myter. Antakelig var det ikke Luther selv som slo opp tesene på kirkedøren i Wittenberg, og det ble ikke brukt en hammer, men segllakk. Først på 1800-tallet ble Luther framstilt med en hammer i hånden, som et skritt på veien mot nasjonalhelt.

Advarslene mot å sette Luther på pidestall igjen, er berettiget. Munken fra middelalderen er ikke moderne i dag. Men skulle men tatt hensyn til alle betenkelighetene, ville det bare vært nok stoff til en stor historikerkongress eller et teologseminar. Det ville vært for lite for en hendelse som forandret Europa på en dyptgripende måte.

Ønsker man å formidle historiske hendelser på en måte som appellerer til massene i dag, kommer man ikke utenom generaliseringer og litt heltedyrking. Debatter i forkant hører med. De er ikke forstyrrende manøvrer, slik noen representanter fra kirken hevder, men den riktige måten å forholde seg til fortiden på for et moderne demokrati. Luther ville i alle fall likt at man 500 år senere fremdeles krangler intenst om ham.